Antarktistraktatens tema er et som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. I flere tiår har Antarktistraktaten vært gjenstand for debatt, diskusjon og analyse i ulike samfunnssektorer. Dens innflytelse har blitt følt i politikk, økonomi, kultur og dagligliv. I denne artikkelen vil vi utforske ulike fasetter av Antarktistraktaten, fra dens opprinnelse og utvikling til dens virkning i dag. Gjennom en flerfaglig tilnærming vil vi fordype oss i de ulike perspektivene som finnes på Antarktistraktaten og hvordan disse har formet vår forståelse og oppfatning av dette fenomenet.
Antarktistraktaten (The Antarctic Treaty) av 1. desember 1959 er en internasjonal avtale om is- og landområdene sør for 60 grader sørlig bredde. Traktaten ble tiltrådt av tolv stater som alle hadde aktivitet i Antarktis i det Internasjonale geofysiske året (1957–58).
Statene var:
Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Storbritannia, USA og det tidligere Sovjetunionen. Ikrafttredelse var 23. juni 1961. Traktaten er per september 2015 undertegnet av 51 land.
Hovedformålet med traktaten er å sikre at Antarktis for alltid skal brukes til fredelige formål og ikke skal være åsted eller gjenstand for internasjonale konflikter. Traktaten inneholder blant annet et forbud mot militære baser i Antarktis og forbud mot kjernefysiske sprengninger og deponering av radioaktivt materiale.
I 1998 trådte Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten i kraft. Denne utpeker Antarktis til et naturreservat viet fred og vitenskap, og forplikter partene til et omfattende vern av miljøet i Antarktis og tilknyttede økosystemer.
Stater som har tiltrådt traktaten skal ikke gjøre noe for å hevde, støtte eller benekte territorielle krav i Antarktis, men slår også fast at statene ikke har oppgitt sine territoriale krav ved tiltredelse. For Norge gjelder dette to norske biland: Peter I Øy og Dronning Maud Land.
Det antarktiske traktatsekretariat ble etablert i 2004 for å administrere møter og koordinere samarbeidet mellom avtalepartene.