Bispedømme

I denne artikkelen vil vi ta opp temaet Bispedømme, som har fått stor relevans på ulike områder de siste årene. Bispedømme har vakt stor interesse og debatt både i samfunnet og i akademia, og gjennomslagskraften har blitt tydelig på ulike områder, fra politikk til teknologi. Gjennom denne skrivingen vil vi analysere de forskjellige dimensjonene til Bispedømme, og utforske dens opprinnelse, utvikling og konsekvenser i dagens verden. Gjennom denne omfattende analysen håper vi å gi en dypere forståelse av Bispedømme og dens rolle i dagens samfunn, så vel som dens potensielle implikasjoner for fremtiden.

Bispedømme (norrønt: biskupsdǿmi) er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.

Den norske kirke

Den norske kirkes bispedømmer:

██ Nord-Hålogaland

██ Sør-Hålogaland

██ Nidaros

██ Møre

██ Bjørgvin

██ Stavanger

██ Agder og Telemark bispedømme

██ Tunsberg

██ Oslo

██ Borg

██ Hamar

Det er 11 lutherske bispedømmer i Norge:

Inntil 1998 var regelen at Oslo biskop fungerte som kirkens preses. Fra dette året ble det besluttet at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Ved bispemøtet i 2011 ble det er opprettet en fast presesbiskop vil være «fremst blant likestilte» (primus inter pares), liknende erkebiskopen i Svenska kyrkan og i den Den evangelisk-lutherske kirken i Finland. Dette bispeembete skal bruke det meste av sin tid på presesoppgaver, med Nidarosdomen som felles domkirke med Nidaros biskop, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde.

Bispedømmene er organisert i to parallelle strukturer. De består av prostier, men også av kirkelige fellesråd.

Den katolske kirke i Norge

Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 var så kirken i Norge underlagt Lund i Skåne som den gangen tilhørte Danmark. I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet og omfattet Norgesveldet.

Allerede i 1070, før landet fikk egen erkebiskop, var det opprettet tre bispedømmer med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, hvilket var Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros (Trondhjem). Etter hvert ble antallet katolske bispedømmer utvidet til fem, ved at Stavanger bispedømme ble opprettet i 1125 og Hamar bispedømme ble opprettet i 1153. Disse fem regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge.

I dag er det tre katolske kirkedistrikter (et bispedømme og to territorialprelaturer) i Norge:

Den evangelisk-lutherske kirke i Norge

Etter reformasjonen i 1536-7 ble antallet bispedømmer (stift) i Norge redusert til fire:

Senere endringer

Referanser