I dag er Bokbål et tema som har blitt stadig mer aktuelt på ulike samfunnsområder. Fra politikk til vitenskap, gjennom kultur og teknologi, har Bokbål blitt et interessepunkt for forskere, eksperter og allmennheten. Med en innvirkning som når globalt, har Bokbål generert debatter, studier og til og med sosiale bevegelser rundt dens implikasjoner og konsekvenser. I denne artikkelen vil vi utforske rollen til Bokbål i dagens samfunn, analysere dens betydning, dens utfordringer og mulige løsninger som har blitt foreslått i denne forbindelse.
Et bokbål er en seremoni eller aksjon der bøker blir brent, ofte som en politisk eller religiøs handling eller ytring. Bokbål kan også være uttrykk for meningssensur i diktaturer eller gjennomføres som et anslag mot «moralsk forfall», «vestlig ytringsfrihet» eller andre ikke-ønskelige tendenser og meninger. Brenning av bøker gir i vår tid særlig assosiasjoner til nasjonalsosialistiske bokbål i Hitler-Tyskland.
Offentlig brenning av bøker kalles også autodafé, oppkalt etter den spanske og portugisiske inkvisisjonens seremonielle «troshandlinger» , offentlige domsavsigelser og henrettelser av kjettere, som ble foretatt fram til 1700-tallet.
I moderne tid har også andre massemedier, som CD-er, videofilmer og blader, blitt brent offentlig.
I 1997 brente Olav Torheims humoristiske mediastunt Volda Militante Målungdom skolebøker på bokmål i protest mot bokmålsdominansen, et bokbål mot bokmål.
75 bokbål har brent i Norge, blant annet i Oslo, Bergen, Fredrikstad, Tromsø, Skjervøy og Drammen. Det dreide seg om motvilje mot nynorsk, samnorsk eller bokmål. Det første dokumenterte bokbål mot språk i Norge fant sted i 1912, da avgangselever på Hamar brente en dukke i naturlig størrelse med påskriften «Maalprofet», gymnaselevenes protest mot innføringen av obligatorisk avgangseksamen i landsmål. I mai 1922 samlet russ seg i byparken i Bergen for å brenne landsmålsbøker utenfor Permanenten. Det siste dokumenterte bokbålet i Bergen er fra 2005. Da kastet den unge Høyre-politikeren Harald Victor Hove en nynorsk-ordliste i et brennende oljefat som protest mot nynorsk som sidemål på skolen. Brenningen ble filmet for bruk i en reklamefilm på internett, men ble ikke publisert på grunn av mye negativ medieomtale.
I mars 2006 brente komikeren Otto Jespersen flere bøker i Ålesund for et innslag i fjernsynsprogrammet Rikets Røst. Innslaget var blant annet en protest mot Jantelovens sterke stilling i Ålesund. Han brente blant annet Aksel Sandemoses bok En flyktning krysser sitt spor, bøker av Ari Behn og Märtha Louise, falske tusenlapper og Bibelen. Ålesunds ordfører Arve Tonning var også med på bokbålet, men reagerte da Bibelen skulle bli brent. Jespersen rev da ut Det gamle testamentet og hev det på bålet. Likevel var Tonning betenkt og prøvde å få innslaget stanset. Programmet ble anmeldt, men politiet henla saken. Ludvig Nessa mislikte bibelbrenningen så sterkt at han foreslo Jespersen å stille opp til brenning av Koranen.
Det er ikke forbudt å brenne bøker i Norge, også bøker med religiøst innhold, så sant det er bøker en selv eier.