I dag er Deflasjon et høyaktuelt tema som angår oss alle, enten vi er klar over det eller ikke. Ettersom verden beveger seg mot en stadig mer usikker fremtid, blir Deflasjon en grunnleggende del i livene våre, og påvirker måten vi samhandler med miljøet vårt, med andre mennesker og til og med med oss selv. Derfor er det nødvendig å fordype seg i kunnskapen og forståelsen av Deflasjon, for å møte utfordringene som oppstår i denne skiftende verden. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Deflasjon, og utforske dens implikasjoner, anvendelser og konsekvenser i livene våre.
Deflasjon er reduksjon i det generelle prisnivået på varer og tjenester. En årsak kan være en minking av pengemengden i forhold til varer og tjenester, som i sin tur øker pengenes markedsverdi eller kjøpekraft. I tillegg vil mindre penger gjøre pengene vanskeligere å tjene (reduserte lønninger, oppsigelser), som fører til at låntakere ikke tjener nok til å betjene lånene sine. Konsekvensen er vanligvis at låntakere må selge unna investeringene sine, og når dette skjer i stor skala i et marked, vil markedsprisene kollapse. Dette gir stor profitt for de med penger som kan kjøpe investeringene billig. Det motsatte av deflasjon er inflasjon.
For å forstå hvordan pengemengden kan minke må man først forstå hvordan pengene kom i eksistens i utgangspunktet. Det skjer ved utlån, enten det er penger fra sentralbanken (kontanter), eller kreditt fra bankene. Penger er i all enkelthet et gjeldsbevis, og ved hver nedbetaling av lån vil derfor penger "forsvinne". Men fordi nye lån stadig tas opp er ikke endringene så merkbare med mindre det skjer noe som dramatisk endrer balansen mellom disse to faktorene. Fordi ca. 90% av pengemengden vår er kreditt fra bankene, forårsakes inflasjon/deflasjon hovedsakelig av banksystemet.[trenger referanse]
Deflasjon forårsakes eller forsterkes når:
I økonomi snakkes det om at deflasjon er negativt. Deflasjon måles i fallende priser, og priser som faller over tid kommer som regel av minst én av to årsaker:
Norge hadde en kraftig vedvarende deflasjon mellom 1920 og 1933 som var villet (paripolitikk). Årsaken til denne deflasjonen var at den norske stat ønsket å bringe kronekursen tilbake på parikurs gullverdi. Resultatet ble redusert konkurransedyktighet på eksport, billigere import, konkurser, arbeidsledighet, bankkrise med kontoinnehavere som mistet sine innskudd, redusert mulighet for kreditt, og selvforsterkende deflasjon. Da parikurs ble nådd, ga andre land slipp på sin paripolitikk, og Norge fulgte etter, men først etter å ha vært igjennom det andre land fryktet.[klargjør]
I 2002–2003 opplevde Norge igjen deflasjon, siden landet er sterkt påvirket av energipriser. Ettersom tjenester har økt sin andel av tilbudssiden i økonomien[klargjør] er tilbudssiden blitt mindre sårbar for økte energipriser. Økt energiforbruk i husholdningene har derimot gjort disse mer sårbar for økte energipriser. Mens økte energipriser i 1970-årene ga inflasjon (stagflasjon), har økte energipriser på 2000-tallet bidratt til reduksjon i annet forbruk hos husholdningene. Av denne grunn har Norges Bank og Statistisk sentralbyrås egne konsumprisindekser blitt justert for endringer i energipriser, KPI-JAE.
Selv om Norge etter oljeprisfallet hadde en kraftig innstramming i økonomien som ga negativ vekst i BNP i 1987, hadde vi ikke deflasjon. Det utløste heller ikke inflasjon at de privateide bankene DnB, Kredittkassen og Fokus Bank gikk konkurs i 1992/1993, før staten overtok eierskapet i en periode.