Den atlantiske slavehandelen

I dagens verden har Den atlantiske slavehandelen fått enestående relevans, og blitt et tema av interesse for et bredt spekter av mennesker og disipliner. Enten det er Den atlantiske slavehandelen som en fremtredende figur i historien, som et nøkkelbegrep i et fagfelt, eller som en betydelig begivenhet i dag, er hans innvirkning ubestridelig. I denne artikkelen vil vi fordype oss i universet til Den atlantiske slavehandelen, utforske dets opprinnelse, evolusjon og dets innflytelse på ulike aspekter av samfunnet. Fra utseendet til dets moderne relevans har Den atlantiske slavehandelen vært gjenstand for analyse og debatt, og har generert et enormt vell av kunnskap som fortjener å bli utforsket i detalj.

Mishandling av slave i Brasil. Illustrasjon av Jean-Baptiste Debret (1768-1848).

Den atlantiske slavehandelen, også kalt for den transatlantiske slavehandelen, refererer til handelen med slaver som skjedde ved frakt av mennesker som ble kjøpt eller tatt til fange i Afrika, og solgt eller distribuert i Nord- og Sør-Amerika fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet. Det store flertallet av slaver i den atlantiske slavehandelen var afrikanere fra de sentrale og vestlige delene av kontinentet. De ble hovedsakelig kjøpt fra afrikanske slavehandlere av europeiske handelsmenn som transporterte dem til koloniene i den nye verden. Der ble slavene satt til å arbeide på plantasjer som produserte kaffe, kakao, sukker og bomull, i gruver som framskaffet gull og sølv, på rismarkene, i konstruksjonsindustrien, tømmer og skipsbygging, eller i herskapshus hvor de arbeidet som tjenere.

Trekantfarten var fordelaktig fordi skipene hadde last under hele reisen og de seilte slik at vind og strøm ble utnyttet maksimalt.

I begynnelsen forsøkte europeerne å ta den indianske urbefolkningen som slaver, men mange døde av utmattelse eller av sykdommer fra den gamle verden som de ikke var motstandsdyktige mot. Alternativ arbeidskraft som europeiske kontraktstjenere var utilstrekkelig. Mange av produktene som ble dyrket i Amerika var vanskelige å produsere i Europa, og det viste seg mer profitabelt å produsere dem i Amerika med bruk av slavearbeid.

«17 verdifulle unge negre» vil bli solgt på auksjon. New Orleans, 1840.

Skipsfrakten av slaver var hovedsakelig drevet av portugisere, briter, franskmenn, spanjoler, hollendere og nordamerikanere. I mindre grad deltok også andre land i slavehandelen. Dansker og nordmenn deltok også, både som mannskap på nederlandske og andre utenlandske slaveskip, og direkte i dansk-norske slaveskip. SS «Fredensborg» er det best kjente dansk-norske slaveskipet. De dansk-norske skipene gikk gjerne i trekantfart mellom København, de danske koloniene på Gullkysten og de danske øykoloniene i Det karibiske hav: St. Thomas, St. Jan og St. Croix.

Europeere kjøpte slaver fra afrikanske slavehandlere, men en del ble tatt til fange av europeiske slavehandlere som angrep afrikanske samfunn, og tok mennesker til fange for å selge dem videre. De fleste av samtidens historikere har beregnet at mellom 9,4 og 12 millioner afrikanere kom til den nye verden, skjønt det nøyaktige antall mennesker som ble tatt med makt fra sine hjem er betydelig større.

Denne slavehandelen er tidvis kalt for Maafa av afrikanske og afroamerikanske forskere, i betydningen «holocaust» eller «store katastrofe» på swahili. En del forskere, som Marimba Ani og Maulana Karenga, har benyttet begrepene «afrikanske holocaust» eller «slaveriets holocaust». Slaveriet var ett element i en økonomisk syklus i tre deler — trekantfart og dens mellompassasjen — som til sist involverte fire kontinenter, fire århundrer og millioner av mennesker og menneskeskjebner.

Bakgrunn

Atlanterhavsfrakten

Denne gamle illustrasjonen av «avreisen til den nye verden» viser dronning Isabella og kong Ferdinand av Spania som tar farvel med Columbus 3. august 1492 i havnen i landsbyen Palos sørvest i Spania.

Den atlantiske slavehandelen kom i gang etter at de første handelskontraktene ble opprettet mellom «den gamle verden» (Europa og Afrika) og de i «den nye verden» (Nord- og Sør-Amerika). I århundrer hadde tidevannsstrømmer gjort seiling over havet særlig vanskelig og risikabelt for skipstrafikken, og det var således liten sjøkontakt mellom folkene på de ulike kontinentene. På 1400-tallet hadde imidlertid den nye utviklingen i europeisk sjøfartsteknologi frambrakt skip som var bedre utstyrt til å hanskes med problemene med tidevannsstrømmene, og som kunne begynne å krysse Atlanterhavet på skrå. I denne prosessen kom europeiske sjøfolk i kontakt med de vestafrikanske samfunnene og i Amerika hvor de tidligere ikke hadde vært. Historikeren Pierre Chaunu beskrevet tiden med isolasjon for en del samfunn som et paradigmeskifte til en tid med økende kontakt mellom de fleste samfunn.

«Et antall tekniske og geografiske faktorer i kombinasjon gjorde europeerne til det mest sannsynlige folket for å undersøke Atlanterhavet og utvikle dens handel,» skrev historikeren John Thornton. Han identifiserte disse faktorene som drivkraften for å finne nye og lønnsomme handelsmuligheter utenfor Europa foruten også ønsket om å skape et alternativt handelsnettverk som ikke var kontrollert av det muslimske riket slik disse gjorde i Midtøsten, noe som ble betraktet som en trussel både religiøst, politisk og kommersielt. Særlig europeiske handelsmenn som ønsket å handle med gull, som kunne bli funnet i vestlige Afrika, og som ønsket å finne en sjøveg til India, hvor de kunne handle luksusgoder som krydder uten å skaffe seg disse varene til overpris via Midtøstens muslimske handelsfolk.

Selv om den innledende utforskningen av Atlanterhavet ble utført utelukkende av europeere var det mange forskjellige europeiske land som var involvert, blant annet sjøfolk fra Spania og Portugal, de italienske kongedømmene, England, Frankrike og Polen. Dette mangfoldet har fått Thornton til å beskrive den innledende utforskningen av Atlanterhavet som «en virkelige internasjonal øvelse, selv om mange av de dramatiske oppdagelsene ble gjort støttet av de iberiske monarkene», noe som senere ga opphav til senere myter at det var spanjoler og portugisere alene som gjorde oppdagelsene.

Afrikansk slaveri

Afrikanere i lenker, fraktet til slaveri. Tegning fra 1890.

Slaveri ble praktisert i noen deler av Afrika, Europa, Asia, og i Amerika før den atlantiske slavehandelen kom i gang. Det er bevis på folk i en del afrikanske stater ble eksportert til andre stater i Afrika, Europa og Asia før den europeiske koloniseringen av Amerika. Den afrikanske slavehandelen skaffet et stort antall slaver til europeere og til de muslimske statene. Før og fram til 1500-tallet sørget kristne slavehandlere for å skaffe europeere som ble solgt som slaver til muslimske land, og senere herjet muslimske sjørøvere de europeiske kystene og tok europeere til fange for å selge dem som slaver, blant annet flere tusen nordmenn, og denne praksisen skjedde til langt opp i moderne tid. Det kunne skje så langt unna som på Færøyene hvor 30 kvinner ble røvet i 1629 og deretter fraktet til slaveri utenfor Europa. Handel med slaver og slaveri var med andre ord ikke et særtrekk for Afrika.

Den atlantiske slavehandelen var ikke den eneste slavehandelen i Afrika, men var den største og heftigste. «Det afrikanske kontinentet forblødde sine menneskelige ressurser via alle tenkelige ruter,» skrev forfatteren og historikeren Elikia M’bokolo i avisen Le Monde diplomatique. «Tvers over Sahara, over Rødehavet, fra havnene langs Indiahavet og over Atlanterhavet. Minst ti århundrer med slaveri til fordel for de muslimske landene (fra niende til det nittende). ... Fire millioner mennesker i slaveri ble eksportert via Rødehavet, ytterligere fire millioner via havnene til Swahili til Indiahavet, kanskje så mange som ni millioner langs de transsaharisk handelsrutene, og elleve til tyve millioner (avhengig av forfatteren) som krysset Atlanterhavet.» I henhold til John K. Thornton kjøpte europeere mennesker i slaveri som var tatt til fange i de konstante krigene mellom afrikanske stater. Det var også afrikanere som drev forretning med å ta andre afrikanere til fange fra etniske grupper i nabolaget, eller som krigsfanger, og som siden ble solgt som slaver. Europeere skaffet en stort handel for et allerede eksisterende handelsmarked. Mens en afrikaner som ble holdt i slaver i sin egen region i Afrika hadde muligheten til å rømme og således frigjøre seg fra slaveriet, var en person som ble sendt til et annet land eller kontinent ingen muligheter for noen gang komme tilbake til sin region og familie, eller å komme seg ut av slaveriet. Mennesker som levde langt elven Niger ble transportert fra disse områdene og ut til kysten og deretter solgt ved europeiske handelsstasjoner i bytte for musketter, og andre varer som klær eller alkohol.

Europeisk kolonisering og slaveri i Vest-Afrika

Alonso Fernández de Lugo presenterte høvdinger fra urbefolkningen på Tenerife på Kanariøyene for de spanske monarkene Isabella og kong Ferdinand.

Ved oppdagelsen av nye landområder ved sjøoppdagelser, begynte europeiske kolonister snart å utvandre og bosette seg i land utenfor deres eget kontinent. Utenfor kysten av Afrika invaderte og koloniserte europeere, under ledelse av kongedømmet Castilla, Kanariøyene i løpet av 1400-tallet. De forvandlet det meste av landet til produksjon av vin og sukker. Sammen med dette ble de innfødte på øynene, Guanches, og brukte dem som slaver både på øyene og over hele det kristne Middelhavet.

Historikeren John Thornton bemerket at «den egentlige motivasjonen til den europeiske ekspansjonen og for gjennombrudd i havnavigering var ikke mer enn å utnytte muligheten for umiddelbar inntjening ved røveri og beslaglegge eller kjøpe handelsvarer.» Ved å benytte Kanariøyene som marinebase begynte europeerne, hovedsakelig portugisere på dette tidspunkt, å flytte aktivitetene sine lengre sørover langs vestkysten av Afrika, dro på angrepstokt og tok folk til fanger som senere ble solgt som slaver i Middelhavet. Selv om dette var innledningsvis preget av suksess, "tok det ikke lang tid før afrikanske marinestyrker var oppmerksomme på de nye farene, og portugisiske skip begynte å møte sterk og effektiv motstand," og hvor mannskapet på flere skip ble drept av afrikanske sjøfolk på skip som var bedre utstyrt for å seile langs den vestafrikanske kysten og opp elvesystemene.

Kongen av Kongo gir audiens til portugisere og egne undersåtter.

Ved 1494 hadde den portugisiske kongen inngått en enighet med herskerne i flere vestafrikanske stater som tillot handel mellom deres respektive folk, noe som gjorde det mulig for Portugal å delta i den velutviklede handelsøkonomien i Afrika uten å havne i stridigheter. Fredfylt handel ble regelen langs hele den afrikanske kysten, skjønt det oppsto fortsatt stridigheter fra tid til annen, eksempelvis da portugisiske handelsmenn forsøkte å erobre Bijagosøyene i 1535, noe som ble fulgt i 1571 da Portugal, støttet av kongeriket Kongo, greide å erobre den sørvestlige regionen av Angola for å sikre sine truete økonomiske interesser i området. Selv om Kongo senere gikk inn i en koalisjon for å presse portugiserne ut i 1591 da Portugal hadde sikret et fotfeste på kontinentet som landet kom til beholde til ut på 1900-tallet. Til tross for disse tilfellene av sjeldne av vold mellom afrikanske og europeiske styrker var det imidlertid mange afrikanske stater i stand til å sikre seg at handelen foregikk på deres egne betingelser, krevde toll av fremmede skip, og i et tilfelle i 1525 arresterte kong Affonso I av Kongo et fransk skip og dets mannskap ved at det ulovlig hadde drevet handel langs Kongos kyst.

Historikerne har i omfattende grad diskutert det forhold og dets vesen som eksisterte mellom disse afrikanske kongedømmene og de europeiske handelsmenn. Walter Rodney (1972) har argumentert at det var et ujevnt forbindelse hvor afrikanerne ble tvunget inn i «kolonihandel» med mer økonomisk utviklede europeere, utvekslet råmaterialer og menneskelige ressurser (slaver) for fabrikkerte varer. Han argumenterte at dette var en økonomisk handelsavtale som gikk tilbake til 1500-tallet som førte til at Afrika forble underutviklet i hans egen tid. Denne oppfatningen har blitt støttet av andre historikere, som blant annet Ralph Austen (1987). Denne oppfatningen om en ulikt forbindelse ble bestridt av John Thornton (1998), som argumenterte at «den atlantiske slavehandelen var ikke nær så kritisk for den afrikanske økonomien som disse forskerne mente» og at «afrikansk fabrikasjon var mer enn kvalifisert til å håndtere konkurranse fra førindustrialiserte Europa.»

Europeisk kolonisering og slaveri i Amerika

Karibfamilie, tegnet av John Gabriel Stedman i 1818

Det var imidlertid ikke bare langs den afrikanske vestkysten, men også i Amerika at europeerne begynte å søke etter inntektsmuligheter. Europa ble først oppmerksom på Amerika etter at kontinentet ble oppdaget av Christofer Columbus i 1492. Som i Afrika motsatte den innfødte befolkningen seg at europeerne trengte seg inn på deres landområder i løpet av det første århundret med kontakt. I Karibia var de spanske bosetterne seg først i stand til å sikre seg kontroll over de større øyene etter å ha alliert seg med bestemte indianske stammegrupper i deres eksisterende konflikter med nabostammene. Grupper som Kulinago på De små Antiller, og karibene og arawakfolket fra (hva som i dag er) Venezuela rettet effektive motangrep mot de spanske basene i Karibia med deres båter som var mindre og langt bedre egnet til navigere rundt øyene, og de oppnådde ved et antall tilfeller å beseire de spanske skipene.

På 1400- og 1500-tallet bosatte kolonister fra Europa seg også på de ellers ubebodde øyene i Atlanterhavet som Madeira og Azorene hvor det var ingen slaver å selge, men hvor det kunne eksporteres produkter som ble øyenes hovedindustri.

1500- og 1600-tallet

Diagram som viser hvor tett afrikanske slaver ble stuet sammen ombord på slaveskip.

Den atlantiske slavehandelen er tradisjonelt inn i to perioder, kjent som den første og den andre atlanterhavssystemene.

Det første atlanterhavssystemet var handelen med afrikanere i slaveri til hovedsakelig søramerikanske kolonier underlagt Portugal og Spania. Det utgjorde kun noe mer enn 3 prosent av hele den atlantiske slavehandelen. Den begynte i betydelig skala omtrent fra år 1502 og varte fram til 1580 da Portugal var midlertidig forent med Spania. Mens portugisisk handlet slaver selv benyttet det spanske riket på et system kalt asiento, en juridisk avtale mellom en person og den spanske krone om enerett på handel av et bestemt produkt, og vanligvis hadde betydningen asiento de negros, en overenskomst hvor en annen part fikk rettigheten til å ha monopol på å innføre afrikanske slaver til Spanias amerikanske kolonier. I løpet av den første atlanterhavssystemet var det portugisere som fikk nær monopol på å frakte slaver til Spanias amerikanske kolonier, skjønt en del nederlandske, engelske, spanske og franske handelsskip deltok også i slavehandelen. Etter unionen ble Portugal svekket og landets kolonirike ble angrepet av nederlendere og briter.

Det andre atlanterhavssystemet var handelen av afrikanere i slaveri av hovedsakelig briter, portugisere, franskmenn og hollendere. Det fremste reisemålet for denne fasen var de karibiske koloniene, Brasil og Nord-Amerika, da et antall europeiske land hadde bygget opp kolonier som var økonomisk avhengig av slaver. Blant de som fremmet dette systemet var britene Francis Drake og John Hawkins.

Kun noe mer enn 3 prosent av afrikanerne ble eksportert og solgt til slaveri i årene 1450 og 1600, og 16 prosent på 1600-tallet. Mer enn halvparten av dem ble eksportert på 1700-tallet, og de gjenværende 28,5 prosent ble fraktet på 1800-tallet.

Trekanthandelen

Levninger av kjettinger for slaver.

Europeiske kolonister praktiserte innledningsvis systemer av både bundet arbeid og indiansk slaveri hvor de innfødte i den nye verden ble underlagt som slaver. Av en rekke årsaker erstattet afrikanere den innfødte befolkningen som slaver i Nord- og Sør-Amerika. I en del tilfeller, slik som Karibia, førte krig og sykdommer som kopper til at den innfødte befolkningen ble helt utryddet. I andre tilfeller, slik som i Sør-Carolina, Virginia og New England, var behovet for allianser med de innfødte stammene koblet med tilgjengeligheten av rimelige afrikanske slaver (på begynnelsen av 1700-tallet i disse koloniene) til at det var liten grunn eller behov for å underlegge seg den indianske befolkningen til slaver.

En gravhaug i Campeche i Mexico har antydet at slaver ble fraktet dit ikke lenge etter at Hernán Cortés hadde fullført undertrykkelsen av aztekiske og mayaenes Mexico. Gravstedet hadde vært i bruk fra omtrent 1550 og fram til slutten av 1600-tallet.

Den første siden av triangelhandelen var eksport av varer fra Europa til Afrika. Et antall afrikanske konger og handelsmenn tok del i handelen med slaver fra 1440 og fram til rundt 1833. For hver afrikanske fange som ble solgt som slave ville de afrikanske herskerne motta en rekke varer fra Europa. Disse omfattet geværer, ammunisjon og andre fabrikkerte varer. Det andre beinet i trekanthandelen var eksport av afrikanere over Atlanterhavet til Nord- og Sør-Amerika og Karibia. Den tredje og siste delen av trekanthandelen var frakt av varer til Europa fra Amerika. Disse varene var produktene av plantasjene som benyttet seg av slaver og omfattet blant annet bomull, sukker, tobakk, melasse og rom.

Referanser

  1. ^ Brannon, Heather (2004): Smallpox Through History Arkivert 9. juli 2011 hos Wayback Machine.
  2. ^ Solow, Barbara (red.) (1991): Slavery and the Rise of the Atlantic System, Cambridge, Cambridge University Press.
  3. ^ King Leopold's Ghost: A Story of Greed, Terror, and Heroism in Colonial Africa. Houghton Mifflin Books. 1998. ISBN 0618001905.
  4. ^ Klein, Herbert S. & Klein, Jacob (1999): The Atlantic Slave Trade. Cambridge University Press. ss. 103–139.
  5. ^ BBC Quick guide: «The slave trade»
  6. ^ «Migration Simulation». Arkivert fra originalen 5. juni 2010. Besøkt 8. februar 2011. 
  7. ^ Segal, Ronald (1995): The Black Diaspora: Five Centuries of the Black Experience Outside Africa, New York: Farrar, Straus and Giroux, ISBN 0-374-11396-3, side 4: «It is now estimated that 11,863,000 slaves were shipped across the Atlantic.» [Note i originalen: Paul E. Lovejoy: «The Impact of the Atlantic Slave Trade on Africa: A Review of the Literature», i: Journal of African History 30 (1989), s. 368.
  8. ^ Eltis, David & Richardson, David (2002): «The Numbers Game» I: Northrup, David: The Atlantic Slave Trade, 2. utg., Houghton Mifflin Co. s. 95.
  9. ^ «African Holocaust How Many» Arkivert 5. mai 2017 hos Wayback Machine. i: African Holocaust Society: «While traditional studies often focus on official French and British records of how many Africans arrived in the New World, these studies neglect to include the death from raids, the fatalities on board the ships, deaths caused by European diseases, the victims from the consequences of enslavement, and the trauma of refugees displaced by slaving activities. The number of arrivals also neglects the volume of Africans who arrived via pirates, who for obvious reasons, wouldn't have kept records.»
  10. ^ «African Holocaust Special» Arkivert 5. mai 2017 hos Wayback Machine.. African Holocaust Society.
  11. ^ Thornton 1998. ss. 15-17.
  12. ^ Thornton 1998. ss. 13.
  13. ^ Chaunu 1969. ss. 54-58.
  14. ^ Thornton 1998. ss. 24.
  15. ^ Thornton 1998. ss. 24-26.
  16. ^ Thornton 1998. ss. 27.
  17. ^ a b c Historical survey > Slave societies
  18. ^ Ferro, Mark (1997): Colonization: A Global History. Routledge. ISBN 9780415140072. s. 221
  19. ^ Person-Lynn, Kwaku: African Involvement In Atlantic Slave Trade Arkivert 16. september 2004 hos Wayback Machine.. Jf. Boahen, Adu: Topics In West African History, s. 110.
  20. ^ Oppegård, Guri Gunnes (18. august 2010): «Middelaldersk trafficking» Arkivert 2011-05-18, hos Wayback Machine., Forskning.no
  21. ^ Meland, Astrid (16. mai 2006): Tok tusenvis av nordmenn som slaver, Dagbladet
  22. ^ Obadina, Tunde: «Slave trade: a root of contemporary African Crisis» Arkivert 2. mai 2012 hos Wayback Machine., Africa Economic Analysis
  23. ^ M’bokolo, Elikia (2. april 1998): «The impact of the slave trade on Africa», Le Monde diplomatique
  24. ^ Thornton, ss. 112
  25. ^ Thornton, ss. 310
  26. ^ Thornton, ss. 94
  27. ^ Thornton, ss. 45
  28. ^ Thornton 1998. ss. 28-29.
  29. ^ Thornton 1998. s. 31.
  30. ^ Thornton 1998. ss. 29-31.
  31. ^ Thornton 1998. ss. 37.
  32. ^ Thornton 1998. s. 38-39.
  33. ^ Thornton 1998. s. 40.
  34. ^ Thornton 1998. s. 39.
  35. ^ Rodney 1972. ss. 95-113.
  36. ^ Austen 1987. ss. 81-108.
  37. ^ Thornton 1998. s. 44.
  38. ^ Thornton 1998. s. 35.
  39. ^ Thornton 1998. ss. 40-41.
  40. ^ Thornton 1998. s. 33.
  41. ^ Anstey, Roger (1975): The Atlantic Slave Trade and British abolition, 1760–1810. London: Macmillan, s. 5.
  42. ^ Emmer, P.C. (1998): The Dutch in the Atlantic Economy, 1580–1880. Trade, Slavery and Emancipation. Variorum Collected Studies Series CS614, ss. 17.
  43. ^ Lovejoy, Paul E. (1994): «The Volume of the Atlantic Slave Trade. A Synthesis» I: Northrup, David (red.): The Atlantic Slave Trade. D.C. Heath and Company.
  44. ^ «Skeletons Discovered: First African Slaves in New World». 31. januar 2006. LiveScience.com.

Litteratur

  • Austen, Ralph (1987): African Economic History: Internal Development and External Dependency. London: James Currey. ISBN 978-0852550090.
  • Rodney, Walter (1972): How Europe Underdeveloped Africa. London: Bogle L'Ouverture. ISBN 9780950154640.
  • Thornton, John (1998): Africa and Africans in the Making of the Atlantic World, 1400-1800 (2. utg.). New York: Cambridge University Press. ISBN 9780521622172.

Eksterne lenker

Enciclo
Wikious
Sapientia
Scientia
Boobota
Anandapedia
Sagapedia
Wikithot