Den tysk-britiske flåteavtale
I denne artikkelen skal vi fordype oss i Den tysk-britiske flåteavtale, et emne/person/dato som har fanget oppmerksomheten til mange over tid. Den tysk-britiske flåteavtale har vært gjenstand for debatt, studier og interesse på ulike områder, og langs disse linjene vil vi utforske dens mange fasetter og dens innvirkning på ulike aspekter av samfunnet. Fra dens historiske relevans til dens innflytelse på nåtiden, vil vi dykke ned i en detaljert analyse av Den tysk-britiske flåteavtale for å bedre forstå dens betydning og betydning i dagens verden. Bli med oss på denne fascinerende reisen mot oppdagelsen av Den tysk-britiske flåteavtale og alt den har å tilby.
.jpg)
Den tysk-britiske flåteavtale eller AGNA for Anglo-German Naval Agreement ble inngått mellom Storbritannia og Tyskland og undertegnet den 18. juni 1935. Til tross for bestemmelsene i Versaillestraktaten tillot avtalen, som var fremforhandlet av Joachim von Ribbentrop, Tyskland å la sin flåte vokse til én tredjepart av den britiske Royal Navy. Samtidig gikk Storbritannia med på å trekke sin flåte helt ut av Østersjøen, noe som gav Tyskland dominans der. Adolf Hitler var svært begeistet over avtalen, og sa at «Storbritannia har oppgitt sin flåtes innflytelse i Østersjøen, en flaske som vi tyskere kan lukke. Engelskmennene kan ikke utøve noen kontroll der. Vi er Østersjøens herrer.»
Virkning
Den tysk-britiske flåteavtale gjorde det lettere for den tyske Kriegsmarine å kontrollere mesteparten av transporten inn og ut av Østersjøen, som også inkludere Bottenviken. Det var fra havnen Luleå innerst i den at halvparten av Tysklands jernmalm ble transportert fra. Denne viktige forsyningslinjen ville nå ikke lenger britene kunne forstyrre i tilfelle krig.
Da Den tysk-britiske flåteavtale ble undertegnet, var det faktisk Danmark som hadde det beste utgangspunkt for eventuelt å blokkere Østersjøen. Men Operation Weserübung den 9. april 1940 endret dette med et slag.
Eksterne lenker
- Avtalen i fulltekst (engelsk)