I denne artikkelen vil vi utforske Embete i dybden, analysere dens innvirkning, relevans og innflytelse på ulike områder. Embete har blitt et tema for økende interesse i dagens samfunn, og skaper debatt og refleksjon rundt implikasjonene. Gjennom disse sidene vil vi undersøke de mange aspektene rundt Embete, fra dens opprinnelse og utvikling til dens utvikling over tid. I tillegg vil vi analysere dens sammenheng med andre fenomener og dens rolle i å forme den nåværende verden. Vi håper at denne artikkelen fungerer som et utgangspunkt for dypere refleksjon rundt Embete og dets implikasjoner for hverdagen.
Embete (tidligere ble også embede brukt på riksmål; fra keltisk språk til norrønt embætti) er en betegnelse på en høyere stilling, oftest i statstjenesten. En som er innehaver av et embete kalles embetsmann eller også embetskvinne.
I Norge er embete en betegnelse på en stilling hvor innehaveren er utnevnt av Kongen i statsråd. Tidligere var for eksempel alle prestestillinger, professorstillinger med videre embeter, men for å redusere saksmengden i statsråd er antallet embeter betydelig redusert.
De som innehar embetsstillinger har et særlig sterkt stillingsvern, ved at de som hovedregel bare kan avsettes ved dom, jf. Grl. § 22. Det gjelder visse unntak fra dette, blant annet for medlemmer av statsrådet, ansatte ved statsrådets kontorer, militære ledere og visse andre grupper; disse kan avsettes av Kongen. For alle embetsmenn gjelder dessuten at de kan avsettes når de har nådd en viss aldersgrense, som fastsettes ved særskilt lov.
Bakgrunnen for dette særskilt sterke stillingsvernet, var at grunnlovsfedrene på Eidsvoll fryktet en forfatningsglidning tilbake til enevelde dersom kongen kunne avskjedige embetsmenn på grunn av politisk uenighet. Den relative mangelen på alternative eliter, som adel eller storkapitalister i Norge, førte til at embetsmannsstanden fikk en så fremskutt posisjon i samfunnet at perioden fra 1814 til 1884 omtales om Embetsmannsstaten.