I denne artikkelen vil vi utforske den fascinerende historien til Eurovision Song Contest 1966, fordype oss i dens relevans i ulike kontekster og dens innvirkning i dag. Fra opprinnelsen til utviklingen gjennom årene har Eurovision Song Contest 1966 spilt en grunnleggende rolle i ulike aspekter av samfunnet, kulturen og dagliglivet. Gjennom disse sidene vil vi oppdage innflytelsen til Eurovision Song Contest 1966 på ulike områder, samt utfordringene og mulighetene det utgjør i samtiden. Gjennom en detaljert og berikende analyse skal vi fordype oss i en spennende reise for å forstå betydningen og betydningen av Eurovision Song Contest 1966 i den aktuelle konteksten.
Eurovision Song Contest 1966 | |
---|---|
Datoer | |
Finale: | 5. mars 1966 |
Vertskap | |
Sted: | Villa Louvigny, Luxembourg by, Luxembourg |
Programleder: | Josiane Shen |
Sjefdirigent: | Jean Roderès |
Regi: | Jos Pauly René Steichen |
Konkurransesjef: | Clifford Brown |
Kringkaster: | Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion (CLT) |
Deltakelse | |
Deltakere: | 18 |
Vinner: | Østerrike «Merci, Chérie» Udo Jürgens |
Kart over deltakere Deltakere | |
Eurovision Song Contest | |
◄ 1965 1967 ► |
Eurovision Song Contest 1966 var den ellevte utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for andre gang sted i Luxembourg, som følge av landets seier i 1965 med France Gall og «Poupée de cire, poupée de son». Sendingen ble arrangert av den luxembourgske kringkasteren CLT og fant sted lørdag 5. mars 1966 i Villa Louvigny i Luxembourg – samme arena som huset konkurransen i 1962. Programleder var Josiane Shen.
Deltakerantallet holdt seg på rekordhøye 18 land, de samme landene som deltok året før. Dette året innførte EBU flere nye regler. Blant annet måtte alle deltakerlandene heretter synge på sitt eller sine offisielle nasjonalspråk.
Samtlige land i topp fem fikk sine beste plasseringer i konkurransen til da, mens tradisjonelt sterke land som Frankrike, Italia og Storbritannia havnet langt ned på resultatlisten. Østerrike vant sin første seier med Udo Jürgens og «Merci, Chérie», skrevet av Jürgens sammen med Thomas Hörbiger. Bak fulgte Sverige på andreplass, mens Norges Åse Kleveland ble nummer tre. Hun fremførte «Intet er nytt under solen», skrevet av Arne Bendiksen. Den norske tredjeplassen ble først overgått i 1985, da Bobbysocks vant med «La det swinge». Belgia og Irland delte fjerdeplassen, noe som også var deres beste resultat til da.
Etter seieren med France Gall og «Poupée de cire, poupée de son» i 1965, var Luxembourg vertskap for andre gang.
Den luxembourgske kringkasteren CLT la igjen konkurransen til storsalen i sitt hovedkvarter Villa Louvigny. Samme sal hadde også huset finalen fire år tidligere. Deltakerlisten var den samme som året før, dermed holdt deltakerantallet seg på rekordhøye 18 land.
For andre år på rad ble konkurransen kringkastet til flere land som ikke deltok, og blant annet flere land i Øst-Europa gjennom Intervision. Øst-Tyskland, Marokko, Romania, Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia og Sovjetunionen overførte også finalen. Sendingen fra Luxembourg ble sendt i svart-hvitt og varte i 1 time og 28 minutter.
Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. I tillegg til solisten eller duoen kunne man ha korister eller musikere med seg på scenen, slik Frankrike, Italia og Nederland hadde.
Flere nye regler ble innført dette året. Etter at Sverige året før overraskende fremførte sitt bidrag på engelsk, besluttet EBU at alle land måtte heretter synge på ett av sine offisielle språk. Jurymedlemmene kunne nå også være profesjonelle musikere.
Finalen ble lagt til lørdag 5. mars 1966 fra klokken 22.00–23.28 sentraleuropeisk tid. Dette er den nest tidligste datoen en finale har funnet sted, bare finalen 1957 ble arrangert tidligere på året – den 3. mars. Konkurransen ble ledet av den luxembourgske tv-verten Josiane Shen.
Sendingen ble produsert i svart-hvitt og overført direkte over Eurovisjonsnettet til alle deltakerlandene og Marokko, samt flere østeuropeiske land via Intervision. Sendingen startet med bilder fra Luxembourg, mens orkesteret spilte fjorårets vinnermelodi, «Poupée de cire, poupée de son». Deretter kom programleder Josiane Shen på scenen og ønsket de 100 millioner seerne velkommen. Hele introduksjonen ble gjort på fransk.
Deretter startet gjennomgangen av de 18 deltakerlåtene. Startrekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning. Tyskland startet, mens Storbritannia avsluttet. Norge fikk startnummer seks. Hvert lands artist og dirigent kom gående sammen ned en trapp til høyre for scenen.
To artister var tilbake i konkurransen: østerrikske Udo Jürgens, som deltok for tredje år på rad, og den italienske verdensstjernen Domenico Modugno, som hadde hatt stor suksess med «Volare» i 1958. De returnerende artistene havnet imidlertid på hver sin ende av resultatlisten – Jürgens vant, mens Modugno endte sist uten poeng. Dette er per 2023 fortsatt Italias eneste sisteplass i konkurransen.
To artister var først ute på hver sin front: Nederlandske Milly Scott var den første fargede artisten til å delta i Eurovision Song Contest, og hun var den første som brukte håndholdt mikrofon. Åse Kleveland var også første kvinne som ikke opptrådte kjole, og hun var den første kvinne som opptrådte med et instrument. Kleveland stilte i rosa buksedress, hårbånd og kassegitar.
Både Kleveland og Sveriges ene deltaker, Lill Lindfors, skulle senere bli programledere for Eurovision Song Contest: Lindfors i 1985, og Kleveland i Bergen i 1986.
Etter at alle land hadde fremført sine sanger, var det en fem minutters pause før avstemningen. Jazzensemblet Les Haricots Rouges sto for pauseunderholdningen.
Som året før hadde hvert land hadde en jury på ti medlemmer. Hvert medlem hadde tre stemmer som kunne fordeles etter eget ønske – men ikke til sangen fra sitt eget land. Landet som fikk flest stemmer fra de ti jurymedlemmene, ble tildelt 5 poeng. Andreplassen fikk 3 poeng, mens tredjeplassen fikk 1 poeng fra juryen. Dersom bare to land fikk stemmer fra jurymedlemmene, fikk favoritten 6 poeng og andreplassen 3 poeng. Dersom alle jurymedlemmene ga alle sine stemmer til ett og samme land, fikk dette landet 9 poeng fra juryen. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown, en rolle han skulle inneha de neste elleve årene.
Etter tre juryer gikk Østerrike i ledelsen og beholdt den resten av avstemningen. Sverige delte riktignok ledelsen med Østerrike etter å ha fått to femmere på rad av Norge og Finland, men siden dro Østerrike fra. Til slutt vant Østerrike med 31 poeng, dobbelt så mange som Sverige på andreplass med 16 poeng og Norge på tredjeplass med 15 poeng. To land ble stående uten poeng: Italia og Monaco. Frankrike ble nummer 16, landets klart dårligste plassering til da. Før 1966 hadde Frankrike vært blant de fem beste hvert eneste år, og først i 1986 fikk Frankrike en dårligere plassering.
Etter seieren åpnet Udo Jürgens vinnerfremføringen med å si «Merci, jurys» (takk, juryer) – et ordspill på vinnertittelen «Merci, Chérie». Etter konkurransen gikk vinnersangen inn på flere singellister på kontinentet, men den nådde aldri norske VG-lista.
Utdypende artikkel: Merci, Chérie
Norge deltok for syvende gang, denne gang med Åse Kleveland og «Intet er nytt under solen», skrevet av Arne Bendiksen. Sangen ble opprinnelig fremført av Grynet Molvig med Kringkastingsorkestret i den norske finalen, men NRK valgte Kleveland som solist til den internasjonale finalen. Molvig var opptatt med et annet oppdrag da den internasjonale finalen gikk av stabelen, og Åse Kleveland var allerede populær i de fransktalende landene.
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1966
Selv om Kleveland hadde hatt en viss suksess i det franskspråklige Europa, fikk hun ikke et eneste poeng fra de fransktalende landene. Hun fikk derimot 5 poeng fra Italia, 3 fra Sverige, Østerrike og Spania samt 1 poeng fra Tyskland. De 15 poengene holdt til en tredjeplass bak Sverige og vinneren Østerrike. Dette var Norges beste plassering frem til Bobbysocks vant med «La det swinge» 19 år senere. Per 2023 er dette fortsatt Norges femte beste plassering siden debuten i 1960.
Med til Luxembourg var Øivind Bergh som norsk dirigent, mens Sverre Christophersen kommenterte sendingen for norske seere og lyttere.
Erik Diesen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo. Juryen hadde ti medlemmer som hver hadde tre stemmer til fri fordeling. Basert på stemmene fikk landet med flest stemmer 5 poeng, andreplassen 3 og tredjeplassen 1 poeng. Den norske juryen ga alle sine poeng til Norden, noe som førte til piping og frustrasjon fra publikum i salen. Den norske juryen stemte slik:
Poeng | Land |
---|---|
5 | Sverige |
3 | Finland |
1 | Danmark |
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet. Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Startnr. | Land | Artist | Sang | Plass | Poeng |
---|---|---|---|---|---|
01 | Tyskland | Margot Eskens | «Die Zeiger der Uhr» | 10 | 7 |
02 | Danmark | Ulla Pia | «Stop – mens legen er go'» | 14 | 4 |
03 | Belgia | Tonia | «Un peu de poivre, un peu de sel» | 4 | 14 |
04 | Luxembourg | Michèle Torr | «Ce soir je t'attendais» | 10 | 7 |
05 | Jugoslavia | Berta Ambrož | «Brez besed» | 7 | 9 |
06 | Norge | Åse Kleveland | «Intet er nytt under solen» | 3 | 15 |
07 | Finland | Ann Christine | «Playboy» | 10 | 7 |
08 | Portugal | Madalena Iglésias | «Ele e ela» | 13 | 6 |
09 | Østerrike | Udo Jürgens | «Merci, Chérie» | 1 | 31 |
10 | Sverige | Lill Lindfors og Svante Thuresson | «Nygammal vals» | 2 | 16 |
11 | Spania | Raphael | «Yo soy aquél» | 7 | 9 |
12 | Sveits | Madeleine Pascal | «Ne vois-tu pas?» | 6 | 12 |
13 | Monaco | Téréza | «Bien plus fort» | 17 | 0 |
14 | Italia | Domenico Modugno | «Dio, come ti amo» | 17 | 0 |
15 | Frankrike | Dominique Walter | «Chez nous» | 16 | 1 |
16 | Nederland | Milly Scott | «Fernando en Filippo» | 15 | 2 |
17 | Irland | Dickie Rock | «Come Back to Stay» | 4 | 14 |
18 | Storbritannia | Kenneth McKellar | «A Man Without Love» | 9 | 8 |
Artist | Land | Deltok i |
---|---|---|
Udo Jürgens | Østerrike | 1964, 1965 |
Domenico Modugno | Italia | 1958, 1959 |
Oversikt over bidrag, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.
Land | Sang | Komponist | Tekstforfatter | Språk | Norsk oversettelse |
---|---|---|---|---|---|
Belgia | «Un peu de poivre, un peu de sel» | Paul Quintens | Phil van Cauwenbergh | Fransk | Litt pepper, litt salt |
Danmark | «Stop – mens legen er go'» | Erik Kåre | Dansk | Stopp – mens leken er god | |
Finland | «Playboy» | Ossi Runne | Finsk | – | |
Frankrike | «Chez nous» | Claude Carrère | Jacques Plante | Fransk | Hos oss |
Irland | «Come Back to Stay» | Rowland Soper | Engelsk | Kom tilbake for å bli | |
Italia | «Dio, come ti amo» | Domenico Modugno | Italiensk | Gud, som jeg elsker deg | |
Jugoslavia | «Brez besed» | Mojmir Sepe | Elza Budau | Slovensk | Uten ord |
Luxembourg | «Ce soir je t'attendais» | Bernard Kesslair | Jacques Chaumelle | Fransk | Jeg har ventet på deg i kveld |
Monaco | «Bien plus fort» | Gérard Bourgeois | Jean-Max Rivière | Fransk | Mye sterkere |
Nederland | «Fernando en Filippo» | Kees de Bruyn | Gerrit den Braber | Nederlandsk | Fernando og Filippo |
Norge | «Intet er nytt under solen» | Arne Bendiksen | Norsk | – | |
Portugal | «Ele e ela» | Carlos Canelhas | Portugisisk | Han og hun | |
Spania | «Yo soy aquél» | Manuel Alejandro | Spansk | Jeg er ham | |
Storbritannia | «A Man Without Love» | Cyril Ornadel | Peter Callander | Engelsk | En mann uten kjærlighet |
Sveits | «Ne vois-tu pas?» | Pierre Brenner | Roland Schweizer | Fransk | Ser du ikke? |
Sverige | «Nygammal vals» | Bengt Arne Wallin | Björn Lindroth | Svensk | Ny-gammel vals |
Tyskland | «Die Zeiger der Uhr» | Walter Dobschinski | Hans Bradtke | Tysk | Urviserne |
Østerrike | «Merci, Chérie» | Udo Jürgens | Udo Jürgens, Thomas Hörbiger | Tysk | Takk, kjære |
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.
Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | |||||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Tyskland | 1 | 5 | 1 | 7 | 10 | |||||||||||||||
Danmark | 1 | 3 | 4 | 14 | ||||||||||||||||
Belgia | 5 | 3 | 1 | 5 | 14 | 4 | ||||||||||||||
Luxembourg | 1 | 5 | 1 | 7 | 10 | |||||||||||||||
Jugoslavia | 3 | 1 | 5 | 9 | 7 | |||||||||||||||
Norge | 1 | 3 | 3 | 3 | 5 | 15 | 3 | |||||||||||||
Finland | 3 | 3 | 1 | 7 | 10 | |||||||||||||||
Portugal | 1 | 5 | 6 | 13 | ||||||||||||||||
Østerrike | 5 | 5 | 5 | 1 | 1 | 3 | 5 | 3 | 3 | 31 | 1 | |||||||||
Sverige | 5 | 5 | 5 | 1 | 16 | 2 | ||||||||||||||
Spania | 1 | 5 | 3 | 9 | 7 | |||||||||||||||
Sveits | 1 | 5 | 3 | 3 | 12 | 6 | ||||||||||||||
Monaco | 0 | 17 | ||||||||||||||||||
Italia | 0 | 17 | ||||||||||||||||||
Frankrike | 1 | 1 | 16 | |||||||||||||||||
Nederland | 1 | 1 | 2 | 15 | ||||||||||||||||
Irland | 3 | 3 | 5 | 3 | 14 | 4 | ||||||||||||||
Storbritannia | 3 | 5 | 8 | 9 |
Hver jury ga 1, 3 og 5 poeng til sine tre favorittsanger. Juryen kunne også gi 6 og 3 poeng til sine to favorittsanger, eller alle 9 poeng dersom juryen bare hadde én favoritt. Under er hvert lands toppoeng:
Antall | Deltakernasjon | Toppoeng fra: |
---|---|---|
4 | Østerrike | Belgia, Luxembourg, Monaco, Jugoslavia |
3 | Sverige | Danmark, Finland, Norge |
2 | Belgia | Tyskland, Nederland |
1 | Irland | Frankrike |
Jugoslavia | Storbritannia | |
Luxembourg | Sverige | |
Norge | Italia | |
Portugal | Spania | |
Spania | Portugal | |
Sveits | Østerrike | |
Storbritannia | Irland | |
Tyskland | Sveits |
Poengene fra de ulike juryene var svært sprikende; hele 12 av de 18 deltakerne fikk minst ett toppoeng. Avstemningen var også preget av nabostemming. Portugal og Spania utvekslet toppoeng, og Irland ga sitt toppoeng til Storbritannia, mens Nederland hadde nabolandet Belgia som favoritt.
Tydeligst var imidlertid stemmegivningen mellom de nordiske landene. Av Sveriges 16 poeng kom hele 15 av dem fra naboene i Norden. Norge ga også alle sine poeng til naboene – 5 til Sverige, 3 til Finland og 1 til Danmark. Den nordiske poengutvekslingen ble møtt med oppgitt latter, piping og buing i salen i Luxembourg. I etterkant av konkurransen kritiserte flere artister, blant andre britiske Kenneth McKellar, de nordiske juryene. McKellar mente at «når svenskene, danskene, finnene og nordmennene slik holder på å stemme på hverandre, blir hele jurysystemet redusert til et eneste stort narrespill». De nordiske kringkasterne avviste påstandene, og Norges kommentator, Sverre Christophersen, kvitterte med at «det er klart at det er nokså fjernt for en nordisk jury å ville gi poeng til disse super-sentimentale sør-europeiske sangene hvor man til de grader lider av kjærlighet at man holder fullstendig på å dø».
Italias Domenico Modugno var tilbake for tredje gang. Modugno hadde hatt stor suksess med «Volare» som han deltok med i 1958, og med «Piove (Ciao, ciao bambina)» i 1959. Denne gangen stilte han med låten «Dio, come ti amo» – men med et helt annet arrangement enn i den italienske Sanremo-festivalen. Bakgrunnen for dette skyldtes en krangel mellom Modugno, arrangørene og det luxembourgske orkesteret i dagene før finalen.
Ifølge den italienske avisen La Stampa mente Modugno at det luxembourgske orkesteret ikke klarte å gjenskape det opprinnelige arrangementet godt nok. Sangeren var så misfornøyd at han i hui og hast fikk fløyet inn to musikere fra Roma. De to musikerne ankom Luxembourg lørdag morgen, og under generalprøven noen timer før sendingen, prøvde Modugno å få dem integrert i orkesteret. Showets produsenter mente det var altfor sent å gjøre disse endingene, og orkesteret nektet å ta inn de to nyankomne musikerne. Det utviklet seg til en regelrett krangel for åpen scene under generalprøven, og Modugno truet med å trekke seg. I protest droppet Modugno orkesteret og fremførte låten akkompagnert av de to musikerne, mens Angelo Giacomazzi, som egentlig skulle ha dirigert bidraget, spilte piano. Med det nye arrangementet varte sangen i 3 minutter og 17 sekunder – godt over den tillatte grensen på tre minutter. EBU ba Modugno om å gå tilbake til det opprinnelige arrangementet med orkester. Modugno nektet å gjøre dette, og på grunn av tidspresset ga EBU etter.
Juryene var ikke imponerte, og Italia fikk ikke et eneste poeng. Dette er fremdeles Italias eneste sisteplass, og etter konkurransen anklaget Modugno juryene for å være anti-italienske. Hendelsen førte til at EBU fra 1967 innførte et krav om hvert deltakerland måtte stille med en offisiell representant eller delegasjonsleder. Delegasjonslederen skulle være til stede under prøvene og være kontaktperson for arrangøren.
Mens Jean Roderès var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.
Land | Dirigent |
---|---|
Tyskland | Willy Berking |
Danmark | Arne Lamberth |
Belgia | Jean Roderes |
Luxembourg | Jean Roderes |
Jugoslavia | Mojmir Sepe |
Norge | Øivind Bergh |
Finland | Ossi Runne |
Portugal | Jorge Costa Pinto |
Østerrike | Hans Hammerschmid |
Sverige | Gert Ove Andersson |
Spania | Rafael Ibarbia |
Sveits | Jean Roderes |
Monaco | Alain Goraguer |
Italia | Brukte ikke orkesteret |
Frankrike | Franck Pourcel |
Nederland | Dolf van der Linden |
Irland | Noel Kelehan |
Storbritannia | Harry Rabinowitz |
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Alle 18 deltakerlandene overførte finalen direkte. Hvert land hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1966:
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator | Kilde |
---|---|---|---|---|
Belgia | BRT | BRT | Nederlandsk: Herman Verelst | |
RTB | RTB | Fransk: Paule Herreman | ||
Radio Une | ||||
Danmark | Danmarks Radio | DR TV | Skat Nørrevig | |
Finland | Yle | TV-ohjelma 1 | Finsk: Aarno Walli | |
Yleisohjelma | ||||
Ruotsinkielinen ula-ohjelma | Svensk: Ukjent | |||
Frankrike | ORTF | Première Chaîne | François Deguelt | |
France Inter | ||||
Irland | RÉ | Telefís Éireann | Brendan O'Reilly | |
Radió Éireann | Kevin Roche | |||
Italia | Rai | Secondo Programma | Renato Tagliani | |
Jugoslavia | JRT | Televizija Beograd | Serbisk: Miloje Orlović | |
Televizija Ljublijana | Slovensk: Tomaž Terček | |||
Televizija Zagreb | Kroatisk: Mladen Delić | |||
Luxembourg | CLT | Télé-Luxembourg | Jacques Navadic | |
Radio Luxembourg | Ukjent | |||
Monaco | Télé Monte-Carlo | Brukte Frankrikes kommentator | ||
Nederland | NTS | Nederland 1 | Teddy Scholten | |
Norge | NRK | NRK Fjernsynet | Sverre Christophersen | |
NRK Radio | Sverre Christophersen, sendt i opptak fra 22.30 | |||
Portugal | RTP | RTP | Henrique Mendes | |
Spania | TVE | TVE | Federico Gallo | |
RNE | Radio Peninsular | Ukjent | ||
Storbritannia | BBC | BBC1 | David Jacobs | |
BFBS | BFBS Radio | Ukjent | ||
Sveits | SRG SSR | TV DRS | Tysk: Theodor Haller | |
TSR | Fransk: Georges Hardy | |||
RSR 1 | ||||
TSI | Italiensk: Giovanni Bertini | |||
Sverige | Sveriges Radio | Sveriges Radio TV | Sven Lindahl | |
SR P1 | ||||
Tyskland | ARD | Deutsches Fernsehen | Hans-Joachim Rauschenbach | |
Østerrike | ORF | ORF | Willy Kralik |
I tillegg til de 18 deltakerlandene ble sendingen ifølge arrangøren også overført til flere ikke-deltakende land: Marokko over Eurovisjonsnettet samt Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland gjennom Intervision. Under er en oversikt over bekreftede sendinger:
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator | Kilde |
---|---|---|---|---|
Romania | TVR | TVR | Ukjent | |
Ungarn | MTV | Magyar Televízió | Ukjent, sendt med 20 minutters forsinkelse |