Forstadsbane
Temaet for Forstadsbane er et som har vakt mye interesse og debatt den siste tiden. Siden fremveksten har Forstadsbane fanget oppmerksomheten til både eksperter og fans, og generert et bredt spekter av meninger og perspektiver. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj de forskjellige fasettene til Forstadsbane, og analysere dens innvirkning på ulike aspekter av samfunnet og kulturen. Gjennom disse sidene vil vi fordype oss i de historiske røttene til Forstadsbane, undersøke dens utvikling over tid og vurdere dens relevans i dagens verden. I tillegg vil vi undersøke de fremtidige implikasjonene av Forstadsbane og diskutere mulige scenarier som kan utvikle seg rundt dette emnet.
En forstadsbane er som en mellomting mellom en tunnelbane og en trikk, men også likt en jernbane. Den er en nær slektning av bybanen og har egen trasé som en T-bane, men kjøres ofte med enkeltvogner eller kortere tog enn på T-banen, og derfor er kapasiteten ofte mindre. I tillegg får den gjerne strøm via av en strømavtager på taket, mens de fleste tunnelbaner har en 3. strømskinne. Dens egne trasé gjør imidlertid at den kan ha høyere hastighet enn trikker, selv om den (motsatt T-bane etter metrostandard) kan krysse veier og gater i plan. Forstadsbaner går som navnet tilsier ofte ut av bysentrum til forstedene, ikke sjelden i en pendelrute gjennom byens sentrum. Den har som regel lavere fart (typisk toppfart er 70–80 km/t) og kortere holdeplassavstand enn lokaltog. Derfor er også den praktiske rekkevidden vanligvis kortere. I Oslo bruker således lokaltogene 10 minutter fra Oslo S til Hauketo, med to stopp underveis. Ekebergbanen bruker 19–20 på den litt kortere strekningen Dronningens gate–Ljabru, med ti stopp underveis.
Tidlig på 1900-tallet begynte noen sporveisselskaper å bygge trikkelinjer ikke bare ut til forstedene – men også mellom byene. Særlig i USA fikk disse mellombytrikkene (interurbans) eller «trikk på landet» stor utbredelse. Kusttram i Belgia er en europeisk mellombytrikk.
Forstadsbanen kan betjenes av de samme vognene som trafikkerer trikkenettet i sentrum av byen. I Oslo gjaldt dette f.eks. Østensjøbanen og Lambertseterbanen før disse ble oppgradert til T-bane i 1960-årene. Det gjelder også Ekebergbanen. Andre ganger brukes vogner eller tog som ikke passer i gatene (f.eks. fordi de er for lange og/eller for brede; de kan også ha høyere toppfart), som på de av Oslos vestlige forstandsbaner som grenet ut fra Majorstuen før disse ble oppgradert til metrostandard. Skillet mellom forstadsbane, trikk og bybane er ofte flytende.
I Oslos vestlige og østlige tunnelbanesystem har materiellet som benyttes ofte blitt kalt «trikk», riktignok sjeldnere etter sammenkoblingen med de østlige T-banelinjer. T-banens vestlige linjer ble lenge omtalt som forstadsbaner, men denne bruken vil trolig forsvinne ettersom alle linjene i løpet av 2014 er oppgradert til metrostandard.
Forstadsbaner i Norge
- Ekebergbanen, åpnet 1917 i Oslo.
- Lilleakerbanen, åpnet 1919 i Oslo.
- Gråkallbanen, åpnet 1924 i Trondheim.
Se også
Referanser
Eksterne lenker
- (en) Urban rail transit – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
