I denne artikkelen vil vi fordype oss i den spennende verdenen til Glottal plosiv, utforske dens opprinnelse, dens relevans i dag og dens mulige konsekvenser i fremtiden. Siden oppstarten har Glottal plosiv vakt interesse og nysgjerrighet hos mennesker i alle aldre og yrker, og blitt et tilbakevendende tema i samtaler, debatter og akademiske studier. Gjennom dette forfatterskapet vil vi fordype oss i de mest relevante aspektene ved Glottal plosiv, analysere implikasjonene i ulike kontekster og gi et kritisk blikk på dets innflytelse på det moderne samfunnet. Gjennom en omfattende tilnærming vil vi søke å gi leserne våre en mer fullstendig forståelse av Glottal plosiv og dens implikasjoner i dagens verden.
En glottal plosiv, også kalt en glottal lukkelyd, er en konsonant som uttales ved at stemmebåndene presses sammen slik at ingen luft kan passere. Symbolet i det internasjonale fonetiske alfabetetet som representerer denne lyden er .
En glottal plosiv kan opptre både i begynnelsen av et ord, mellom to vokaler i et ord eller på slutten av ordet. I noen språk, som for eksempel arabisk, hebraisk og noen polynesiske språk, er en glottal plosiv et fonem, det vil si en betydningsskillende enhet. I noen av disse språkene er også konsonantene representert ved en egen bokstav (som א (alef) i hebraisk og ء (hamza) i arabisk). På cockney blir ofte -tt- erstattet av en glottal plosiv, f.eks. i ordet bottle - . Dette anses ikke for å være god engelsk uttale, men den er del av såkalt Estuary English («elveengelsk» - en referanse til Themsen), som holder på å spre seg og trekk av den kan merkes i mennesker som er høyt på den sosiale rangstigen (og som derfor burde «vite bedre»), som prinsesse Diana og Tony Blair.
Tysk har som regel en glottal plosiv før vokalen i ord som har vokal i framlyd, for eksempel foran a i acht og der Alte. Hvis ordstammen begynner på vokal, er det en glotal plosiv foran vokalen selv om ordet begynner med en prefiks, for eksempel foran a i beachten.