Gulltransporten

Gulltransporten var operasjonen som brakte Norges Banks gullbeholdning på nær 50 tonn i Oslo i sikkerhet i Storbritannia og Nord-Amerika etter den tyske invasjonen av Norge i 1940. Transporten gikk via Lillehammer, Åndalsnes, Molde og Tromsø mens kampene pågikk langs deler av ruten.

Med bil, tog og skip ble gullet fraktet til Lillehammer, deretter til Åndalsnes og etter hvert videre til Storbritannia, Canada og USA. En del ble sendt direkte fra Åndalsnes, resten ble sendt ut via Tromsø. Mesteparten av den norske stats gullbeholdning var allerede i USA; det som ble sendt ut av Norge som følge av invasjonen 9. april var 48,8 tonn. Gullbeholdningen hadde i 1940 en bokført verdi på 240 millioner kroner. Alt gullet kom frem med unntak av 297 tyvekroner i gull som ifølge Øksendal gikk tapt da en kasse gikk i stykker på en engelsk båt (Norges bank skriver at myntene trolig ble tapt ved omlasting i Glasgow).

Med på reisen til Tromsø var også en koffert med 1 million kroner i sedler som var regjeringens reisekasse. Et titalls sivile flyktninger reiste sammen med gullet. Transporten ble for det meste ledet av Fredrik Haslund. Blant kjente medhjelpere og kontrollører var Ole Colbjørnsen, Nordahl Grieg, Einar Gerhardsen, Øivind Lorentzen, Wilhelm Keilhau, og Kristian og Nini Haslund Gleditsch. Transporten ble gjennomført med bistand fra et titalls lokale sjåfører og fiskere. Bankkasserer Sverre Belle ved Norges Banks avdeling på Lillehammer fulgte gulltransporten nordover og døde av overanstrengelse i Kvalvåg på Nordmøre. Regjeringen vedtok ved provisorisk anordning 22. april at medlemmer av Norges Banks direksjon som befant seg i okkupert område var fritatt for sine verv, og det ble oppnevnt ny direksjon med Arnold Ræstad som leder. Ole Colbjørnsen ble oppnevnt som et av de nye medlemmene.

Forhistorie

Mesteparten av Norges gullbeholdning var sikret i Storbritannia og USA allerede i perioden 1936–1938 (ifølge Øksendal skjedde dette i 1938-1939). Nye partier gull innkjøpt ble sendt rett til USA for oppbevaring, det siste partiet var på vei fra Cape Town i april 1940. Mellom 1938 og 1940 ble gull for 173 millioner kroner sendt til USA. Den gjenværende delen (seddeldekningsreserven) utgjorde 48,8 tonn.

Allerede høsten 1938 hadde Finansdepartementet og Norges Banks banksjef Nicolai Rygg startet arbeidet med en evakueringsplan for resten av gullbeholdningen i tilfelle krig. Denne høsten ble gullet i bankens gullkjeller pakket og forseglet. Hele beholdningen ble pakket i 1503 kasser (818 kasser på 40 kg, 685 kasser på 25 kg) og 39 små tønner à 80 kg. Alle kassene inneholdt gullbarrer, mens det i hver av de 39 tønnene var 5 sekker med 1000 gullmynter i hver. Før krigen var gullbeholdningen verdsatt til 120 millioner kroner, i juli 1940 ble verdien oppskrevet til 240 millioner kroner, mens Norges Banks administrasjon i eksil oppga verdien til 331 millioner kroner etter dagsprisen sommeren 1940. Flere hvelv, hvorav ett ved Lillehammer avdeling av Norges Bank, ble i hemmelighet gjort klart i tilfelle gullbeholdningen måtte evakueres fra Oslo. Flere alternative evakueringsruter ble planlagt.

Den 13. februar 1940 sendte Norges Bank et lovendringsforslag til Finansdepartementet, om at det måtte gjennomføres en lovendring slik at også seddeldekningsreserven kunne bringes i sikkerhet utenlands. Det ble henstilt om at lovforslaget måtte behandles så snart som mulig, på grunn av den truende internasjonale situasjonen. Den pengepolitiske komite sa seg raskt enig i forslaget, men ett medlem krevde at saken måtte utredes i sammenheng med en lenge avventet oppskrivning av gullbeholdningens verdi. Forhandlingene om dette var fremdeles ikke avsluttet den 9. april.

9. april 1940

Om ettermiddagen den 8. april henvendte banksjef Rygg seg til kommanderende general Kristian Laake og ba om at gullet nå måtte evakueres fra Oslo. Laake konfererte med generalstabssjefen, og det ble bestemt at evakuering burde settes i verk neste dag og at målet burde være Lillehammer.

Da det ble meldt om kamper i ytre Oslofjord natten til 9. april, ble Rygg vekket på ordre av finansminister Oscar Torp. Han satte straks igang med å mobilisere så mange bankfunksjonærer som mulig.

Tidlig om morgenen 9. april ble gullbeholdningen i hemmelighet lastet på 25 lastebiler (26 biler ifølge Øksendal) og kjørt nordover mot Lillehammer. Bankfunksjonærene som var med på bilene, hadde fått utlevert pistoler eller revolvere, men transporten hadde ingen eskorte. Bilene startet etterhvert som de ble fullastet. Bilene ble heftet av mange sivile som ville flykte fra byen. Flere av bilene var nær da Kjeller ble bombet. Den siste bilen kom avsted omkring klokken 13:00, samtidig som tyske soldater marsjerte opp Karl Johans gate.

Gjennomføringen av evakueringen var trolig mulig bare på grunn av senkningen av «Blücher» tidligere samme morgen. Planene for hvordan tyskerne skulle sikre seg gullbeholdningen befant seg ombord på «Blücher». Det samme gjorde mannskapene som skulle gjennomført det.

Samme kveld ble gullet i all hemmelighet låst inn i det forberedte kjellerhvelvet på Lillehammer. Det var nå av største viktighet at tyskerne ikke ble klar over hvor gullet hadde tatt veien, derfor ble det ikke iverksatt militært vakthold ved bygningen. Enkelte betrodde medlemmer av Lillehammer skytterlag og noen bankfunksjonærer med revolver i lomma utgjorde en diskré, men nødtørftig vakt.

Banksjef Rygg returnerte til Oslo etter at gullet var kommet til Lillehammer.

Togtransporten Lillehammer–Åndalsnes

Den tyske framrykkingen mot Lillehammer gjorde det nødvendig å evakuere gullet videre. Den 15. april (17. april ifølge Øksendal, fullmakten fra Torp til Haslund sitert i Øksendals bok er datert "Otta 16. april") ga finansminister Torp i konferanse på Otta oppdraget med å frakte gullet til Åndalsnes til ingeniør og sekretær i Arbeiderpartiets stortingsgruppe Fredrik Haslund.

Den 18. april ble det rekvirert et tog med 12 vogner. En vaktstyrke på 30 soldater fra Jørstadmoen, under kommando av major Bjørn Sunde, ble beordret til å følge transporten. Blant disse var dikteren og kommunisten Nordahl Grieg. Under den videre transporten fikk Nordahl Grieg en stadig mer sentral rolle. En episode inntraff idet hvelvet skulle åpnes: Kontorsjef Andreas Lund ved Norges Banks Lillehammer-avdeling hadde store problemer med å få opp hvelvdøren, og strevde i en halv time før det til sist lyktes. I mellomtiden hadde finansminister Torp over telefon gitt ordre til om nødvendig å bruke dynamitt.

Lastingen foregikk om natten, lastens innhold ble hemmeligholdt for alle uten en mindre gruppe innvidde. Hverken vaktstyrken eller arbeiderne som utførte lastingen var informert om hva kassene inneholdt. Toget forlot Lillehammer klokken 04:29 den 19. april, det kjørte bare om natten og ble kamuflert på dagtid. Toget hadde ifølge Øksendal syv godsvogner og to passasjervogner.

Jernbanelinjen mellom Dombås og Åndalsnes hadde siden 14. april vært holdt av tyske fallskjermjegere. Så lenge tyskerne holdt stillingen kunne ikke gulltoget passere. Imidlertid kom det allerede mens transporten stod parkert på Otta den 19. april beskjed om at tyskerne var nedkjempet eller fordrevet av styrker fra Møre Infanteriregiment. Statsrådene Frihagen, Trygve Lie, Ljungberg og Torp hadde kommet til Åndalsnes 18. april, de returnerte senere til Lesja-området. Ekteparet Gleditsch og andre fra «opplysningskontoret» kom til Åndalsnes kvelden 17. april (eller natt til 18. april) og møtte der Gleditsch' gamle venn Martin Linge.

Toget kom til Otta morgenen 19. april og forlot Otta stasjon omkring kl. 22:00 den 19. april, og ankom Åndalsnes den 20. kl. 04:30. På grunn av kraftige tyske bombeangrep mot byen, ble gulltoget samme kveld flyttet noen kilometer opp dalen til Romsdalshorn stasjon. På Åndalsnes kom blant andre Einar Gerhardsen og Ole Colbjørnsen til som medhjelpere.

Den første transporten til England

Ministrene Anders Rasmus Frihagen, Trygve Lie, Birger Ljungberg og Oscar Torp hadde ankommet Åndalsnes allerede 18. april. Opprinnelig var det tenkt at kongen og resten av regjeringen skulle følge etter, men på grunn av de pågående krigshandlingene i området skjedde ikke dette. Ministrene opprettet imidlertid kontakt med den britiske militærkommandoen, og den 21. april innledet Torp forhandlinger om overføring av gullreservene til England ombord i britiske krigsskip. I ministrenes følge var også Kristian Gleditsch og hans hustru, Fredrik Haslunds søster Nini Haslund Gleditsch. Kristian Gleditsch ble nå trukket inn i den videre organiseringen, og ble Haslunds liaison hos britene.

Den 23. april ankom krysseren HMS «Galatea» Åndalsnes med ferske britiske styrker. Natten mellom 23. og 24. ble den lastet med gullet fra en av jernbanevognene, omkring åtte tonn i 200 store kasser. Regjeringen ønsket å fordele gullet på flere forsendelser for å minske risikoen og «Galatea» tok derfor bare med seg en del av beholdningen. Da «Galatea« returnerte til England den 24. april, hadde den i tillegg til gullet ombord skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen, banksjef/major Arne Sunde og to norske militære. Lorentzen var av regjeringen den 22. april autorisert til å deponere det norske gullet i Storbritannia, men viktigere enda skulle bli hans rolle som nyutnevnt leder av det hastig opprettede Nortraship. Lorentzen og Sunde hadde ansvaret for denne etappen.

Lastebilkolonnen Åndalsnes–Molde

Tysk framrykking i Gudbrandsdalen gjorde at man fant det nødvendig å evakuere Åndalsnes før flere båttransporter til England kunne organiseres. Den 24. april besluttet man å prøve å bringe resten av gullet til Molde, hvor kongen, kronprinsen og regjeringen allerede var ankommet. Ekteparet Gleditsch ble sendt i forveien, for å prøve å arrangere et sikkert oppbevaringssted og opprette kontakt med den lokale britiske militærkommandoen. Med seg hadde paret Gleditsch Norges Banks kontantbeholdning, to kister med rundt 12 millioner kroner i sedler som ble anbragt i et bankhvelv i byen. Ferden foregikk i fiskebil, med fem soldater som vakt.

Den 25. april ga finansminister Torp ordre til at transporten til Molde skulle iverksettes. Gullet ble nå lastet på 25 lastebiler. Samme dag ble Åndalsnes utsatt for de mest intensive bombeangrepene hittil. Bebyggelsen i sentrum ble ødelagt, britiske ammunisjons- og drivstofflagre på kaiene kom i brann og storparten av det britiske luftvernet ble slått ut. For gulltransportens del eksploderte det flere ganger bomber nær kolonnen. En gang, like før passering gjennom Åndalsnes, ble kolonnen gjenstand for et målrettet angrep med bomber og beskytning fra tyske fly. Bilene stanset, og mannskapene tok dekning – mange under kjøretøyene med gullet som skjold mot splinter og kuler. Likevel ble ingen drept eller såret under transporten, og lastebilene fikk bare mindre skader.

Kolonnen ble på nært hold vitne til et bombeangrep mot torpedobåten «Trygg», som på det tidspunktet lå ved kai. Bombene falt i sjøen ved siden av skipet. Senere samme dag ble «Trygg» imidlertid truffet av en 250-kilos bombe som gikk gjennom akterskipet og skipsbunnen uten å eksplodere, og båten måtte derfor settes på land ved Isfjorden.

Ved fergeforbindelsen Åfarnes–Sølsnes var to ferger rekvirert via fylkesmann Trygve Utheim. Overfarten startet omkring 23:30, den siste bilen rullet på land omkring 6 timer senere. Om morgenen 26. april ankom transporten Molde, etter en vanskelig ferd på veier i full oppløsning på grunn av vårbløyte og tung militær trafikk. Fire biler brøt sammen underveis, med påfølgende omlasting.

I Molde ble gullet plassert i kjelleren til Confectionsfabrikken Superb, som ble ansett som den sikrest mulige plassering etter at byen siden den 24. var kommet under kontinuerlig tysk bombing. De to kistene med kontanter var allerede anbragt i Molde Sparebanks hvelv.

Transporten til Tromsø

Kvelden den 29. april (eller natt til 30. april) evakuerte konge, regjering og sentraladministrasjon under kraftige tyske bombeangrep Molde med kurs for Tromsø. Det meste av gullbeholdningen ble tatt med ombord på den britiske krysseren HMS «Glasgow» som lå ved Storkaia. Byen brant og ble fortsatt bombet mens lastingen foregikk. Konfeksjonsfabrikken Superb der gullet var lagret, lå i andre enden av byen, men skadene etter bombingen gjorde det umulig å transportere gullet gjennom bygatene. I stedet ble gullbeholdningen kjørt til fergekaien og fraktet sjøveien til HMS «Glasgow» ved hjelp av de rekvirerte lokalrutebåtene «Legona» og «Rovdehorn». Disse fartøyene gjorde flere turer hver mellom fergekaien og Storkaia. På grunn av det kraftige bombeangrepet måtte krysseren til slutt forlate Molde uten at hele gullasten var kommet ombord. 317 store kasser, 439 små og 39 kagger ble sendt fra Molde med «Glasgow». Glasgow gikk til Malangen der kongen, kronprinsen og regjeringsmedlemmer gikk i land, skipet gikk deretter til Skottland der de ankom Firth of Clyde 4. mai. Ved Greenock ble gullet tatt i mot av folk fra Bank of Scotland. Ole Colbjørnsen ledet denne delen av transporten. Halvdan Koht var også med fra Troms til Skottland.

Møre Fylkes Ruteselskaps kystruteskip DS «Driva» ble rekvirert, og de siste ti tonnene av gullasten ble brakt ombord mens kaien stod i brann. Ombord på «Driva» var også Einar Gerhardsen.

Den 30. april måtte «Driva» settes på land ved Ramsvika på Visnes i Eide etter et tysk flyangrep. Gullet ble flyttet med lastebiler til Gjemnes, hvor det ble lastet ombord i fem fiskeskøyter fra Bud og Hustad – «Heimdal», «Bard», «Svanen», «Leif» og «Gudrun». Skippere for de fem båtene var Hans M. Inderhaug, Harald Tungehaug, Engvald Sunde, Emil Skottheim og Alfred Skottheim.

Den 3. mai ankom gullet fra de fem fiskeskøytene Titran på Frøya. Gullet ble deretter lastet om i to større fiskeskøyter, «Stølvåg» og «Alfhild», med Esten Larsen og Karl Reppe som skippere. De to fiskebåtene la ut fra Inntian på Frøya 5. mai, og ankom Tromsø 9. mai.

Gullbeholdningen i England, og videre til Canada og USA

Den 24. mai forlot gullasten Tromsø ombord på den britiske krysseren HMS «Enterprise». Lasten ankom Plymouth den 29. mai, og ble sendt med spesialtog til London hvor det ble oppbevart i Bank of England.

I løpet av juni og juli samme år ble gullet sendt med konvoier til Canada og USA.

22. juni 1940 avgikk Christian Haalands linjeskip «Ida Bakke» Liverpool i konvoi for Montréal, Canada med deler av den norske gullbeholdningen ombord. Gullet ble plassert i solide eiketønner på fordekket. Hver gulltønne var tilknyttet tre tomme tønner som flyte-element. Det var bare et fåtall av besetningen som faktisk visste hva tønnene inneholdt. Der var ellers syv passasjerer med; blant dem direktør i Nortraship; Øivind Lorentzen og Ingvald Haugen fra Norsk Sjømannsforbund. Skipet ankom trygt Montreal 2. juli 1940 hvor lasten ble losset under streng bevoktning.

De øvrige skipene som deltok i transporten av gullet over Atlanteren var Fred. Olsen & Co.s linjeskip MS «Bomma», «Bra-Kar» og «San Andres», samt J. Ludwig Mowinckels rederis linjeskip «Norma».

Gullet ble lagret i Federal Reserve Bank of New York i New York, og i Bank of Canada i Montréal, senere i Ottawa. En mindre del (5715 unser) ble beholdt i England.

Gulltransportens betydning

At Norges Banks gull ble brakt i sikkerhet i 1940 var ikke bare et tilbakeslag for de tyske okkupantene. Det var også vesentlig for å sikre den norske regjeringen i eksil økonomisk handlingsfrihet. Britene la høsten 1940 press på den norske regjeringen for å overta gullet, men ikke minst fordi det allerede var transportert ut av landet lyktes det regjeringen å motstå.

Gulltransporten hadde også symbolsk betydning for motstandskampen,^{[trenger referanse]} som en av få seire i aprildagene 1940. På vei nordover var Nordahl Grieg passasjer på fiskeskøyta «Stølvåg», og ombord på "Stølvåg" skrev han ferdig diktet «17. mai 1940» («I dag står flaggstangen naken...»). Nordahl Grieg leste «17. mai 1940» første gang for skipper Esten Larsen i styrhuset på på "Stølvåg" da reisefølget forlot Dønna etter et kort opphold der. Sluttscenen i spillefilmen Gulltransporten (Viaplay, 2022) viser skipper Esten Larsen (spilt av Øyvind Brandtzæg) og dikteren Nordahl Grieg (Morten Svartveit), sammen i styrhuset på Stølvåg når Grieg leser "17. mai 1940" høyt for skipper Esten Larsen. Siden leste Grieg diktet for skipper Karl Reppe og sønnene hans i lugaren på "Alfhild II" om kvelden 16. mai for å høre deres mening. 17. mai 1940 ble diktet, med samme navn, kringkastet fra Tromsø radio. I desember 1940 ble fire kåserier av Fredrik Haslund om Gulltransporten sendt fra den norske kringkasteren i Boston, noe som bidro til å styrke motstandskampens mot og moral.

Spionfart - nye oppdrag

I Tromsø ble mannskapet på de to fiskeskøytene bedt om å reise videre på nye oppdrag for regjeringen. Lønn for det nye oppdraget var det halve sammenlignet med betalingen for transporten av gullet. Skipper Karl Reppe og mannskapet på "Alfhild II" avslo. Skipper Esten Larsen på "M/S Stølvåg" sa ja og vervet seg som marinesoldat.

Oppdraget Esten Larsen og "Stølvåg" fikk var å frakte motstandsmannen Anders William Andersen sørover fra Tromsø, til det nå okkuperte Trondheim, med illegale kart og dokumenter fra general Otto Ruge. Seinere gikk seilasen med "Stølvåg" nordover igjen fra Trondheim til Tromsø, på en enda mer farefull ferd enn i mai-dagene 1940. Under et kort stopp i Lysesundet ble Andersen angitt av en tysk angiver og arrestert. Etter fangeopphold i Møllergata 19 i Oslo, Grini fangeleir og seinere Sachsenhausen, ble Anders William Andersen sendt til Staaken-Falkensee, Berlin og drept den 22. april 1943.

Etter krigen

I 1988 kjøpte mynt- og seddelsamler Jan Olav Aamlid gjennom Oslo Mynthandel store deler av gullet fra gullbeholdningen fra diverse banker i USA og Canada. Aamlid kjøpte hele 100 484 nordiske gullmynter for ca. 100 millioner norske kroner, som ble rangert i Guinness rekordbok i 1988 som verdens største myntkjøp. Mange av disse myntene ble igjen solgt videre til samlere og investorer.

I 1987, da Norges Bank flyttet inn i nytt bygg, ble 10 tonn gullmynter flyttet fra Ottawa og New York til Oslo.

I 2004 solgte Norges Bank unna alle gullbarrene, med unntak av syv stykker som er beholdt for utstillingsformål. Gullbarrene utgjorde 90 % av gullet i gullreservene. Norges Bank har beholdt 3 1/2 tonn med gullmynter som tilsvarer rundt 600 000 mynter. Norges Banks begrunnelse for å beholde disse myntene er fordi de har historisk verdi fordi de var med på gulltransporten. Imidlertid var det bare i underkant av 200 000 mynter som faktisk var med på transporten. Resten var deponert i utlandet på forhånd. Totalt sett bestod gullreservene av rundt 700 000 mynter. Så bare 2 av 7 mynter har vært med på gulltransporten.

Myntene solgt i 1988 utgjør en stor del av de norske gullmyntene fra 1874 til 1910 som innehas av samlere, men langt fra alle. Mange norske gullmynter fra perioden befant seg på private hender da gulltransporten fant sted og har således ikke vært en del av transporten. Myntene fra gulltransporten har i etterkant blitt blandet med gullmyntene som ikke var med på transporten, og det er umulig å se forskjell.

I 2019 viste NRK dokumentaren «Det umulige landet» med innslag om gulltransporten.

Referanser

Litteratur

• Per Arnt Harnes: Gulltransporten – dramaet dag for dag, Romsdal sogelag, 2006
• Morten Hammerborg: Skipsfartsbyen, Haugesunds Skipsfartshistorie 1850-2000, 2003
• Robert Pearson: Redd gullet! Historien om den norske gulltransporten i 1940, Lysaker: Dinamo forlag, 2010. ISBN 978-82-8071-213-4
• Asbjørn Øksendal: Gulltransporten, Aschehoug, Oslo, 1974. ISBN 82-03-06336-5
• Gullbekk, Svein H. (2009). Den norske gulltransporten - annen verdenskrig. Oslo: Monetarius. ISBN 9788293023005. 

Eksterne lenker

• Aftenposten 26. juni 2006: Unik fotoskatt fra Gulltransporten
• Aftenposten 9. juli 2006: Bodde i kahytt av gullbarrer