Italia i Eurovision Song Contest

I dagens verden er Italia i Eurovision Song Contest et høyaktuelt tema som skaper stor interesse og debatt på ulike områder. Siden fremveksten har det påvirket måten mennesker samhandler med hverandre på, måten visse aktiviteter utføres på, eller måten verden oppfattes på. Italia i Eurovision Song Contest har utløst kontrovers, har vært i fokus for undersøkelser og har endret forløpet til mange diskusjoner. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Italia i Eurovision Song Contest, analysere dens innvirkning på samfunnet og reflektere over dens relevans i dagens verden.

Italia i Eurovision Song Contest
KringkasterRadiotelevisione italiana (Rai)
Nasjonal finaleSanremo-festivalen
Deltakelse
Deltatt48 ganger per 2023
Første år1956
Beste resultatFørsteplass (1964, 1990, 2021)
Dårligste resultatSisteplass (1966)
Null poeng (1966)
Eksterne lenker
Sanremo-festivalen
Italias side på eurovision.tv

Italia deltok i den aller første utgaven av Eurovision Song Contest i 1956 som ett av syv land. Til sammen har landet deltatt 48 ganger per 2023. Italia er ett av de fem store landene – en gruppe på fem land som er automatisk kvalifisert til finalen på grunn sine store økonomiske bidrag til konkurransen. Italia har vunnet tre ganger: i 1964, 1990 og 2021. Italia har kommet på sisteplass én gang, i 1966. Landet holdt seg borte fra konkurransen i årene 1981–1982, 1986, 1994–1996 og 1998–2010, men kom tilbake for godt i 2011. Italia er en av konkurransens aller sterkeste land, noe som har blitt ytterligere forsterket etter returen. Siden 2011 har landet blitt blant de ti beste ti ganger – inkludert én tredjeplass, to andreplasser og seieren i 2021.

Italias egen sangkonkurranse, Sanremo-festivalen fra 1951, er opphavet til Eurovision Song Contest, og en rekke av Sanremo-vinnerne har representert Italia i den internasjonale finalen. Landet har levert flere slagere og hiter til Eurovision Song Contest, der Domenico Modugnos tredjeplass «Nel blu, dipinto di blu» fra 1958 er den mest kjente. Under navnet «Volare» ble sangen en stor internasjonal slager og toppet den amerikanske Billboard-listen. Vinneren fra 1964, Gigliola Cinquetti og «Non ho l'età», ble også en slager over hele Europa, det samme gjorde låter som «Piove» (1959), «Era» (1975), «Non so che darei» (1980), «I treni di Tozeur» (1984), «Gente di mare» (1987), «Soldi» (2019) og «Zitti e buoni» (2021).

Det lange fraværet i 1990- og 2000-årene førte til at Eurovision Song Contest ble en relativt ukjent konkurranse i Italia utover 2000-tallet, særlig blant yngre italienere. Da landet returnerte i 2011, var seertallene lave, men mot slutten av 2010-årene økte antall seere og markedsandelen til rundt 20 prosent. Dette bunnet i at kjente og populære artister representerte Italia, og at kringkasteren Rai flyttet finalen til flaggskipskanalen Rai 1. Da Italia vant i 2021, ble finalen sett av rekordhøye 4,5 millioner seere og en markedsandel på 25 prosent. Finalen på hjemmebane i 2022 satte ytterligere en rekord med 6,6 millioner seere og en markedsandel på 42 prosent – det høyeste seertallet siden Italia sist arrangerte konkurransen i 1991.

Historikk

Det er allmennkringkasteren Rai som har ansvaret med å velge ut landets artist og sang til Eurovision Song Contest. Italia var ett av syv land som var med på å starte konkurransen, og det var Rais egen musikkonkurranse, Sanremo-festivalen, som var inspirasjonen til Eurovision Song Contest. Flere ganger har Italia brukt Sanremo-festivalen til å velge landets bidrag til Eurovision Song Contest.

Fravær og retur

Frem til 1981 var Italia en trofast deltaker i konkurransen, men utover 1980- og 1990-tallet sto Rai over konkurransen ved en rekke anledninger. Etter 1997 forsvant Italia fra konkurransen og kom ikke tilbake igjen før i 2011 – fjorten år senere. Årsaken til de mange fraværene har av Rai blitt forklart med dalende seertall og laber interesse blant italienske musikere.

I 2000 innførte Den europeiske kringkastingsunion en ordning som sikret at de fire største økonomiske bidragsyterne fikk automatisk innpass i Eurovision-finalen. Gruppen ble kalt de fire store og besto av Tyskland, Storbritannia, Spania og Frankrike. Da Italia kom tilbake i konkurransen i 2011, gikk Italia inn blant de fire store – som dermed ble utvidet til de fem store. Italia har dermed aldri deltatt i en semifinale i Eurovision Song Contest. Italia har arrangert den internasjonale finalen tre ganger, i Napoli i 1965, i Roma i 1991 og i Torino i 2022.

Flere suksesser

Italia har jevnt over vært et svært suksessrikt land i Eurovision. Landet har tre seire, tre andreplasser og fem tredjeplasser. Italia har også levert flere store slagere til konkurransen, blant andre «Gente di mare» (1987), «Non ho l'età» (1964) og «Non so che darei» (1980). Den mest kjente er nok likevel tredjeplassen fra 1958, «Nel blu, dipinto di blu» – bedre kjent som «Volare». Under jubileumsprogrammet Congratulations: 50 Years of the Eurovision Song Contest, ble «Nel blu, dipinto di blu» kåret til den nest største Eurovision-hiten gjennom tidene, bare slått av ABBAs «Waterloo» fra 1974.

Etter returen i 2011 har Italia fortsatt å gjøre det bra i konkurransen og har kommet blant de ti beste ti ganger siden 2011 – inkludert én seier, to andreplasser og en tredjeplass. Suksessen skyldes blant annet at Italia har sendt store, nasjonale stjerner som Marco Mengoni, Francesco Gabbani, Mahmood og gruppene Il Volo og Måneskin.

Deltakere

Fargekoder

██ Vinner

██ Andreplass

██ Tredjeplass

██ Sisteplass

I 1956 stilte de syv deltakerlandene med to bidrag hver. Bare vinneren ble offentliggjort, de andre plasseringene er ikke kjent.

År Artist Tittel Norsk oversettelse Plass Poeng Semi Poeng
1956 Franca Raimondi «Aprite le finestre» Åpne vinduene Ukjent Ingen semifinaler
Tonina Torrielli «Amami se vuoi» Elsk meg om du vil Ukjent
1957 Nunzio Gallo «Corde della mia chitarra» Strenger på min gitar 6 7
1958 Domenico Modugno «Nel blu dipinto di blu» I det blå, malt i blått 3 13
1959 Domenico Modugno «Piove (Ciao, ciao bambina)» Det regner (Farvel, farvel, kjære) 6 11
1960 Renato Rascel «Romantica» Romantikk 8 5
1961 Betty Curtis «Al di là» Bortenfor 5 12
1962 Claudio Villa «Addio, addio» Farvel, farvel 9 3
1963 Emilio Pericoli «Uno per tutte» Én for alle 3 37
1964 Gigliola Cinquetti «Non ho l'età» Jeg er ikke gammel nok 1 49
1965 Bobby Solo «Se piangi, se ridi» Om du gråter, om du ler 5 15
1966 Domenico Modugno «Dio, come ti amo» Gud, som jeg elsker deg 17 0
1967 Claudio Villa «Non andare più lontano» Ikke gå lenger unna 11 4
1968 Sergio Endrigo «Marianne» – 10 7
1969 Iva Zanicchi «Due grosse lacrime bianche» To store, hvite tårer 13 5
1970 Gianni Morandi «Occhi di ragazza» Jenteøyne 8 5
1971 Massimo Ranieri «L'amore è un attimo» Kjærligheten er et øyeblikk 5 91
1972 Nicola di Bari «I giorni dell'arcobaleno» Regnbuens dager 6 92
1973 Massimo Ranieri «Chi sarà con te» Hvem blir hos deg? 13 74
1974 Gigliola Cinquetti «Sì» Ja 2 18
1975 Wess og Dori Ghezzi «Era» Det var 3 115
1976 Al Bano og Romina Power «We'll Live It All Again» Vi vil gjenoppleve det hele 7 69
1977 Mia Martini «Libera» Fri 13 33
1978 Ricchi e Poveri «Questo amore» Denne kjærligheten 12 53
1979 Matia Bazar «Raggio di luna» Måneskinn 15 27
1980 Alan Sorrenti «Non so che darei» Jeg vet ikke hva jeg kan gi 6 87
Deltok ikke 1981–1982
1983 Riccardo Fogli «Per Lucia» For Lucia 11 41
1984 Alice og Battiato «I treni di Tozeur» Togene i Tozeur 5 70
1985 Al Bano og Romina Power «Magic Oh Magic» Magisk, åh, magisk 7 78
1986 Deltok ikke
1987 Umberto Tozzi og Raf «Gente di mare» Havets folk 3 103
1988 Luca Barbarossa «Vivo (Ti scrivo)» Lever (Skriver til deg) 12 52
1989 Anna Oxa og Fausto Leali «Avrei voluto» Jeg ville ha ønsket 9 56
1990 Toto Cutugno «Insieme: 1992» Sammen: 1992 1 149
1991 Peppino di Capri «Comme è ddoce 'o mare» Hvor vakkert havet er 7 89
1992 Mia Martini «Rapsodia» Rapsodi 4 111
1993 Enrico Ruggeri «Sole d'Europa» Europas sol 12 45 Direktekvalifisert
Deltok ikke 1994–1996
1997 Jalisse «Fiumi di parole» Elver av ord 4 114 Ingen semifinale
Deltok ikke 1998–2010
2011 Raphael Gualazzi «Madness of Love» Kjærlighetens galskap 2 189 Direktekvalifisert
2012 Nina Zilli «L'amore è femmina (Out of Love)» Kjærligheten er kvinnelig (Tom for kjærlighet) 9 101
2013 Marco Mengoni «L'essenziale» Det essensielle 7 126
2014 Emma «La mia città» Min by 21 33
2015 Il Volo «Grande amore» Stor kjærlighet 3 292
2016 Francesca Michielin «No Degree of Separation» Ingen grad av adskillelse 16 124
2017 Francesco Gabbani «Occidentali's Karma» Vestliges karma 6 334
2018 Ermal Meta og Fabrizio Moro «Non mi avete fatto niente» Dere gjorde ingenting mot meg 5 308
2019 Mahmood «Soldi» Penger 2 472
2020 Diodato «Fai rumore» Lag støy Konkurransen avlyst
2021 Måneskin «Zitti e buoni» Ti stille og oppfør deg 1 524 Direktekvalifisert
2022 Mahmood og Blanco «Brividi» Frysninger 6 268
2023 Marco Mengoni «Due vite» To liv 4 350
2024 Angelina Mango «La noia»

Stemmehistorikk

Under er en oversikt over hvor mange poeng Italia har avgitt og fått i finaler siden 1957 og frem til i dag. Tabellene inkluderer ikke poeng som Italia har gitt i semifinaler. Tallene er hentet fra nettstedet ESC Database. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore.

Poeng gitt i finaler fra 1957–2023
Nr. Land Poeng
1 Frankrikes flagg Frankrike 151
2 Storbritannias flagg Storbritannia 142
3 Spanias flagg Spania 120
4 Irlands flagg Irland 118
5 Sveits’ flagg Sveits 110
Poeng til Italia fra 1957–2023
Nr. Land Poeng
1 Spanias flagg Spania 273
2 Sveits’ flagg Sveits 241
3 Portugals flagg Portugal 237
4 Maltas flagg Malta 224
5 Frankrikes flagg Frankrike 206

Eurovision Song Contest i Italia

År Sted Arena Programledere
1965 Napoli Sala di Concerto della Rai Renata Mauro
1991 Roma Studio 15 i Cinecittà Gigliola Cinquetti og Toto Cutugno
2022 Torino Pala Olimpico Laura Pausini, Alessandro Cattelan og Mika

Kommentatorer og poengopplesere

År Kommentator Poengoppleser Kommentator i semifinaler
1956 Bianca Maria Piccinino Ingen poengoppleser Ingen semifinaler
1957 Nunzio Filogamo
1958 Fulvia Colombo
1959 Enzo Tortora
1960 Giorgio Porro
1961 Corrado Mantoni
1962 Renato Tagliani
1963
1964 Rosanna Vaudetti
1965 Renato Tagliani
1966 Enzo Tortora
1967 Mike Bongiorno
1968
1969
1970 Enzo Tortora
1971 Ingen poengoppleser
1972
1973
1974 Rosanna Vaudetti Anna Maria Gambineri
1975 Silvio Noto
1976 Rosanna Vaudetti
1977 Mariolina Cannuli
1978 Rosanna Vaudetti
1979 Paola Perissi
1980 Michele Gammino Mariolina Cannuli
1981–1982 Ikke sendt Italia deltok ikke
1983 Paolo Frajese Paola Perissi
1984 Antonio De Robertis Mariolina Cannuli
1985 Rosanna Vaudetti Beatrice Cori
1986 Ikke sendt Italia deltok ikke
1987 Rosanna Vaudetti Mariolina Cannuli
1988 Daniele Piombi
1989 Gabriella Carlucci Peppi Franzelin
1990 Peppi Franzelin Paolo Frajese
1991 Ingen kommentator Rosanna Vaudetti
1992 Peppi Franzelin Nicoletta Orsomando
1993 Ettore Andenna Peppi Franzelin
1994–1996 Ikke sendt Italia deltok ikke
1997 Ettore Andenna Peppi Franzelin
1998–2002 Ikke sendt Italia deltok ikke
2003 Fabio Canino og Paolo Quilici
2004–2010 Ikke sendt Ikke sendt
2011 Raffaella Carrà og Bob Sinclar Raffaella Carrà Raffaella Carrà
2012 Filippo Solibello og Marco Ardemagni Ivan Bacchi Federica Gentile
2013 Filippo Solibello, Marco Ardemagni og Natasha Lusenti Federica Gentile
2014 Linus og Nicola Savino Linus Marco Ardemagni og

Filippo Solibello

2015 Federico Russo og Valentina Correani (tv)
Marco Ardemagni og Filippo Solibello (radio) 		Federico Russo
2016 Flavio Insinna og Federico Russo Claudia Andreatti
2017 Giulia Valentina Palermo Andrea Delogu og Diego Passoni
2018 Serena Rossi og Federico Russo Carolina Di Domenico og Saverio Raimondo
2019 Federico Russo (tv)
Ema Stokholma og Castaldo (radio) 		Ema Stokholma Federico Russo og Ema Stokholma
2021 Gabriele Corsi og Cristiano Malgioglio (tv)
Ema Stokholma og Saverio Raimondo (radio) 		Carolina Di Domenico Ema Stokholma og Saverio Raimondo
2022 Gabriele Corsi, Cristiano Malgioglio og Carolina Di Domenico (tv)
Ema Stokholma, Gino Castaldo og Saverio Raimondo (radio) 		Gabriele Corsi, Cristiano Malgioglio og Carolina Di Domenico (tv)
Ema Stokholma, Gino Castaldo og Saverio Raimondo (radio)
2023 Gabriele Corsi og Mara Maionchi (tv)
Mariolina Simone, Diletta Parlangeli og Saverio Raimondo (radio) 		Kaze Gabriele Corsi og Mara Maionchi (tv)
Mariolina Simone, Diletta Parlangeli og Saverio Raimondo (radio)

Galleri

Noter


Se også

Referanser

  1. ^ «Italy – Eurovision Song Contest». Den europeiske kringkastingsunionen. Besøkt 29. november 2016. 
  2. ^ Victor M. Escudero (3. september 2017). «Ciao Italia! Top 10 entries from Italy». eurovision.tv. EBU. Besøkt 16. februar 2019. 
  3. ^ «'Italians couldn't care less about Eurovision'». www.thelocal.it (engelsk). 9. mai 2014. Besøkt 10. februar 2019. 
  4. ^ a b «Average number of viewers of the finale of the Eurovision Song Contest in Italy from 1987 to 2022». Statista (engelsk). Besøkt 12. februar 2023. 
  5. ^ Granger, Anthony (13. mai 2018). «Italy: Over 3.4 Million Viewers for Eurovision 2018 Final». Eurovoix (engelsk). Besøkt 10. februar 2019. 
  6. ^ P, E. (19. mai 2019). «Finale Eurovision 2019: 3.539.000 telespettatori e 19,72% di share su Rai 1, +3% vs 2018». Eurofestival News (italiensk). Besøkt 20. mai 2019. 
  7. ^ «Italy migrates Eurovision to RAI 1, Sanremo is national selection». wiwibloggs (engelsk). 2. oktober 2015. Besøkt 10. februar 2019. 
  8. ^ Granger, Anthony (15. mai 2017). «Italy: Head of RAI 1 Reveals Ambitions For Eurovision & Sanremo». Eurovoix (engelsk). Besøkt 10. februar 2019. 
  9. ^ Golightly, Thomas (23. mai 2021). «🇮🇹 Italy: A Record 4.5 Million Viewers Tuned In To Watch First Victory For 30 Years». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. mai 2021. 
  10. ^ Granger, Anthony (15. mai 2022). «🇮🇹 Italy: Largest Eurovision Grand Final Audience Since 1991». Eurovoix (engelsk). Besøkt 12. februar 2023. 
  11. ^ «Sanremo - the festival that inspired Eurovision». Eurovision.tv (engelsk). 8. februar 2017. Besøkt 6. februar 2022. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest 1981». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. november 2016. 
  13. ^ «Italy plans Eurovision Song Contest comeback». BBC.com. 3. desember 2010. 
  14. ^ Victor M. Escudero (23. september 2015). «'Big Five' and host country more prominently in the Semi-Finals». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. november 2016. 
  15. ^ «Congratulations Show». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 29. november 2016. 
  16. ^ «Eurovision Song Contest Database». eschome.net. ESC Database. mai 2022. Besøkt 11. juni 2022.  Gå til seksjonen «Voting», og nest siste linje: «Total number of...» Velg «all final points», velg «Italy» og deretter ønsket tidsperiode. Trykk deretter på pilen for å få opp liste over poengene.
  17. ^ «Natascha Lusenti affiancherà Ardemagni-Solibello nel commento all’Eurovision 2013» (italiensk). Eurofestival.ws. 5. april 2013. Arkivert fra originalen 19. mai 2013. Besøkt 19. mai 2013. 
  18. ^ Gordon Roxburgh (18. mai 2013). «Good evening Malmö - Voting order revealed». Eurovision.tv. European Broadcasting Union. Arkivert fra originalen 19. mai 2013. Besøkt 19. mai 2013. 
  19. ^ Cafarelli, Donato. «Eurovision 2021: Carolina Di Domenico annuncerà i voti per l'Italia» (italiensk). Besøkt 20. mai 2021. 
  20. ^ Granger, Anthony (5. mai 2023). «🇮🇹 Italy: Kaze to be the Spokesperson for Eurovision 2023». Eurovoix (engelsk). Besøkt 5. mai 2023. 
Enciclo
Wikious
Sapientia
Scientia
Boobota
Anandapedia
Sagapedia
Wikithot