Jakt

«Jakt» kan også referere til predasjon og båttypen jakt

Jakt eller veiding (av norr. veiðr) er å spore opp og fange eller felle ville dyr og fugler, som kan brukes til matauk eller klær, eller på annen måte ha nytteverdi for jegeren. Jakt kan også tjene til å regulere en viltbestand, for eksempel for å begrense eller unngå skade på beitemark. I den industrialiserte delen av verden er det ikke lenger behov for å jakte for matauk og klær, så der er jakt en mer eller mindre kontroversiell hobby med stor økonomisk betydning for mange.

Bakgrunn

I gresk mytologi er Artemis kjent som jaktgudinnen, eller den jomfruelige månegudinnen for jakt, helbredelse, kyskhet og barnefødsler og beskytter av ville dyr og villmarken. Artemis var også kjent som jaktgudinnen Diana i romersk mytologi.

Menneskets jaktinstinkt var opprinnelig motivert ut fra behovet for mat, der menneskets diett skal ha et visst innslag av kjøtt fra pattedyr, fugler eller fisk. I årtusener var menneskene jegere og sankere som flyttet rundt med årstidene og byttedyrene de jaktet på. I Europa fulgte disse disse jegerne villreinens migrering nordover, etter hvert som isen trakk seg tilbake etter siste istid. Slik ble Skandinavia befolket, men bofaste ble disse folkene først mye senere. I Norge og Europa forøvrig er det funnet en rekke beviser for slike veidekulturer, blant annet gjennom funn av helleristninger og hulemalerier.

Man har antatt at samene var blant de første veidefolkene som bosatte seg i det nordlige Europa, men selv om det finnes en rekke bevis for at jegerfolk var bofaste, så kan ikke disse bevisene uten videre tilskrives den samiske veidekulturen før nærmere år 0. Jakt har alltid vært en essensiell del av selve livsgrunnlaget for naturfolkene, mens jakt i det moderne samfunnet mer blir å regne som en sport eller fritidssyssel.

På 1900-tallet ble forsyningen av denne type mat industrielt organisert, og behovet for å «dra på jakt» mindre aktuelt mange steder i verden. Fortsatt er imidlertid jakt et primærbehov for mange, men i industriland tilfredsstiller jakten kun et sekundærbehov, som ønsket om friluftsliv og sosialt fellesskap med likesinnede. Der vil kostnadene ved å delta i jakt ofte overstige besparelsene, og bare sjeldent finner man i dag mennesker som i livnærer seg av jakt. Derimot finner vi i økende grad næringer som organiserer forskjellig typer jakt mot betaling. Helt fram til 1970-tallet har det dessuten vært utstrakt jakt på såkalte skadedyr.

Jakt og fangst

Jakt kan deles inn på mange måter, men det har blitt vanlig å skille mellom småviltjakt og storviltjakt. Småviltjakt er jakt på mindre pattedyr og fugler, opp til størrelsen av et rådyr, som i seg selv ikke regnes som småvilt i Norge. Storviltjakt er jakt på større pattedyr, som for eksempel større hjortedyr, oksedyr, elefanter og større rovpattedyr som bjørner og store kattedyr.

En form for jakt kalles også fangst, en jaktform som i dag i hovedsak omhandler kommersiell utnyttelse av fisk og sjøpattedyr. Fiske, hvalfangst og selfangst er eksempler på denne jaktformen, som i tidligere tider også i stor grad omhandlet fangst av pelsdyr. Denne næringen har imidlertid for det meste blitt overtatt av såkalt pelsdyroppdrett.

Jaktvåpen

Våpen til jaktbruk kan sammenfattes som jaktvåpen. I dag bruker man helst lange skytevåpen av typen rifle og haglegevær når man jakter, men i mange kulturer er det fortsatt vanlig å bruke mer primitive våpentyper, som spyd, buevåpen, slynge, sprettert og ulike blankvåpen eller gift, feller og snarer. I noen former for trofejakt er det også vanlig å bruke primitive våpen. Også spesialtrente hunder og rovfugler kan benyttes og brukes fortsatt noen steder.

I Norge reguleres all bruk av våpen av våpenloven.

Jaktformer

Der er mange måter å jakte på. Man kan jakte alene eller sammen med andre mennesker og dyr. Det er grunn til å tro at hunden, som også er kalt menneskets beste venn, ble domestisert av jaktmessige årsaker. Mennesket har også temmet og dressert mange dyr av samme grunn, for eksempel rovfugler og gepard. Mange dyr har dessuten blitt domestiserte for at mennesket skal slippe å gå på jakt, eksempelvis sau, geit, gris og kveg.

Drivjakt

Drivjakt er en jaktform som har røtter tilbake til steinalderen. Prinsippet går ut på å drive (jage) vilt mot andre jegere som har posisjonert seg i terrenget på forhånd. En eller flere jegere går gjennom et begrenset område i terrenget for å drive eventuelle dyr mot postene. Jaktformen er typisk for blant annet elgjakt. Til drivjakt kan man også bruke såkalte drivende hunder for å jage viltet mot jegerne.

Utfordringen med drivjakt ligger først og fremst i å forutse hvor dyrenes fluktrute vil gå. Mange jegere bruker derfor mye tid på å undersøke terrenget på forhånd for å finne de beste postene. Det kan for eksempel være et dyretråkk eller en naturlig kløft i terrenget som sikrer dyret skjul. Dyrene kjenner som regel terrenget godt og jegeren bør derfor lete etter velbrukte dyretråkk eller andre spor som tilsier at dyrene velger akkurat den fluktruten. Selv dyr som ikke kjenner terrenget vil av instinkt følge visse mønstre i valget av fluktrute. I mange tilfeller velger dyrene likevel en helt annen rute enn det jegeren anså som logisk, spesielt skjer dette med svært stressede dyr. Det er vanlig å gå mot vinden slik at dyrene ikke får vær av menneske før de ser eller hører driverne.

Det stilles ikke like høye krav til forsiktighet på post under drivjakt som f.eks ved råbukkjakt. Det skyldes at dyrene flykter fra en fare og dermed ikke er så oppmerksomme på andre farer.

I land med høy fattigdom og jakt er en eksklusiv turistnæring, som for eksempel i Ungarn, Slovakia og Polen, er det vanlig at fattige arbeider for jaktarrangører med å drive dyr gjennom skogen mot jegerne som har betalt for jakten. Dette forekommer sjelden eller aldri i Norge, fordi stort sett all jakt organiseres av jegerne selv eller eventuelt sammen med en jaktguide eller kjentmann.

Hetsjakt

Hetsjakt er en spesielt hurtig form for drivjakt der hurtige hetsende hunder renner etter viltet for å nedlegge det selv (altså uten bruk av våpen), men slik jakt er ikke lenger tillatt i Skandinavia og mange andre industrialiserte land. Jaktformen blir av flere hevdet å være en form for blodsport, men den er fortsatt både vanlig og nødvendig (for matauk) mange steder i verden.

De mest typiske jakthundene for hetsjakt er mynder, fordi disse er svært hurtige og gjerne har et bedre utviklet syn enn andre hunderaser, men også hurtige støvere og terriere blir benyttet i noen grad. Jaktformen blir av noen regnet som en blodsport, men mange steder (for eksempel i Asia, Afrika og Sør-Amerika) er den essensiell for at folk skal klare å overleve.

Parforsejakt

Parforsejakt eller parforcejakt (av fransk par Force = med vold, hets) er en type hetsjakt der et jaktlag av jegere jakter rødrev (i tidligere tider også andre pattedyr) fra hesteryggen og bruker et kobbel av hunder, tradisjonelt av hunderasen foxhound eller en annen hurtig støvertype som jager i flokk, til å søke opp og hetse rødreven til dyret blir utmattet og styrter.

Jaktformen har vært spesielt populær i Storbritannia i tiden etter andre verdenskrig, men det er også vært drevet med parforsejakt i mange andre land. Som regel blir reven drept ved at hundene river den i filler, men opprinnelig var det personen med høyest rang som hadde retten til å drepe byttet, som regel med dolk. Jaktformen er forbudt i de fleste industrialiserte land og blir gjerne regnet som en blodsport.

Falkoneri

Falkoneri er en form for hetsjakt. Rovfugler lar seg dressere til å hetse småvilt og andre fugler. Det er spesielt ørner og falker som brukes, ofte jaktfalk eller kongeørn. Selve akten kalles falkonering, og de som holder på med dette kalles falkonerere.

Falkoneri hadde høy status i Europa under middelalderen, men er nå blitt uvanlig og ofte ulovlig. Det finnes imidlertid fortsatt falkoneri i noen europeiske land, for eksempel i Storbritannia og Spania. I flere land utenfor Europa er falkoneri fortsatt i bruk for matauk. I andre land brukes slike fugler aktivt til å beskytte fly og flyplasser, gjennom at rovfuglene jager vekk andre fugler, som ellers kan have i jetmotorene til flyene og forårsake store katastrofer.

Lokkejakt

Lokkejakt er en jaktform der jegeren bruker en lokk til å narre viltet inn på skuddhold. Jaktformen er derfor mest egnet for revirhevdende arter, for eksempel til bukkejakt og revejakt. Lokkejakt krever også god kunnskap om arten det skal jaktes på.

Posteringsjakt

Posteringsjakt er en passiv jaktform der jegerne benytter seg av faste plasser (poster) der dyra ofte trekker eller er lette å få øye på, for eksempel i hogst- og åkerkanter, myrhalser osv. Mange jegere bygger også jakttårn eller trehytter og lignende, for å gjøre livet på post mer komfortabelt og sjansen til å bli oppdaget av viltet mindre. Ellers er det også vanlig å dekke seg til på andre måter. Posteringsjakt kan man drive på med alene eller sammen med andre. Det er blant annet en vanlig jaktform når man jakter på rådyr.

Smygjakt

Smygjakt eller snikjakt er en jaktform der jegeren (som regel alene) går stille eller «sniker» for å oppdage og komme seg inn på skuddhold av vilt, uten at viltet oppdager ham. I Norge brukes teknikken ofte på rådyr og hjort. Jaktformen er ikke avhengig av organisering eller samkjøring av jegere og er sånt sett enkel å utføre, men det kreves derimot svært mye av jegeren. Blant annet er tålmodighet, list og kunnskap om viltet avgjørende for å lykkes. Hjortevilt er svært vare og oppmerksomme dyr som frykter mennesker. De har en velutviklet hørsel og luktesans og er som regel alltid på vakt etter farer. De er dessuten vant til å skille ut bevegelser i skogen og har godt nattesyn. Dette gjør at det stilles store krav til jegerens kamuflasje og fremferd i skogen. Det er avgjørende at jegeren går mot vinden, unngår å bevege seg i silhuett samt unngår å knekke kvister eller rasle i løv eller skaresnø. Jegeren bør også kle seg i farger som samsvarer med omgivelsene han skal jakte i. Mange velger også å kamuflere lys hudfarge med kamuflasjefarger eller bekledning. Jegeren bør også forflytte seg rolig og i skjul av vegetasjonen.

Til tross for dette hender det relativt ofte at mennesker møter på dyr som nærmest virker tamme. Spesielt kan dette skje med hunndyr som har unger, men også mannevonde dyr kan bli nærgående. Enkelte, ekstremt brunstige hanndyr kan også være uforsiktige i sin kamp for å beskytte reviret sitt.

Snikjakt gir en fordel for jegeren fordi viltet som regel er ustøkket og derfor i ro. Jegeren kan da bruke god tid på å observere dyret på forhånd og planlegge skuddet godt. Dette gir vesentlig mindre risiko for skadeskyting eller feilskyting.

Støkkjakt

Støkkjakt foregår ved at jegeren beveger seg forsiktig i terrenget og støkker (skremmer) opp viltet. Det er spesielt vanlig med støkkjakt på ryper og skogsfugl. Støkkjakt krever god kondisjon, hurtighet og gode skyteferdigheter, i tillegg til lokalkunnskaper om hvor viltet finnes. Støkkjakt kan drives alene eller sammen med andre. Når man er flere går man helst på rekke.

Toppjakt

Toppjakt er jakt på skogsfugl, først og fremst storfugl og orrfugl som beiter i tretoppene, med rifle. Toppjakt bedrives helst om vinteren og ofte på ski, når det er snø. Snøen tvinger fuglene opp i trærne på søken etter mat. Toppjakt kan også med fordel drives med treskjellende hunder.

Toppjakt var lenge forbudt i Norge, men har lange tradisjoner i våre naboland, Sverige og Finland. Fra 1993 ble jaktformen også tillatt igjen i Norge. Kritikken mot toppjakt har gått på at bruk av rifle representerer en risiko for mennesker, dyr og eiendom. Mange har dessuten ment at skogsfugljakt med rifle beskatter stammen for hardt.

Utmattelsesjakt

Utmattelsesjakt er den enkleste jaktformen, og trolig eldste. Dette er en våpenløs forfølgelsesjakt. Den bygger på det faktum at mennesket er i stand til å lunte avgårde over lang tid uten å bli overopphetet, mens byttedyr nok løper fortere, men da over kortere strekninger og med behov for å bli kvitt overskuddsvarme før neste spurt. Jegere fra Khoisan-folket i det sydlige Afrika kan nedlegge gaseller og sebraer på dette viset, bare ved å følge sporet etter ett enkelt dyr. Samme jaktform brukes av urinnvånere i Australia som jakter kenguruer.

Troféjakt

Troféjakt er ikke en jaktform, men kan hevdes å være jakt på ville dyr, som det (tidligere og i visse kretser fortsatt) gir høy status å ha felt, men der felt vilt ikke primært er matauk eller ment å skape økonomisk profitt for jegeren. Grunnen til at denne jaktformen kalles troféjakt ligger i at hodet på viltet som regel ble kuttet av og utstoppet, som et bevis.

Krypskyting

Krypskyting eller krypjakt er begrep som beskriver ulovlig jakt på dyr. Jegerne kalles derfor krypskyttere. Årsakene til krypskyting er helst av økonomisk karakter.

Krypskyting er kjent over hele verden, også i Norge. Mange steder utgjør denne jaktformen en reell trussel for artenes eksistens, for eksempel i Afrika og Asia, der blant annet elefanter og nesehorn jaktes ulovlig på grunn av verdien elfenbein har. Krypskyting bedrives også som troféjakt, selv om dette var mer vanlig før i tiden. Også tradisjonell østlig medisin etterspør trua arter, eksempelvis tiger, noe som leder til økt krypskyting av økonomiske årsaker.

Jakthunder

Jakthunder er typisk hunder som kan grupperes som drivende hunder, skjellende hunder, støtende hunder, stående fuglehunder og apporterende hunder. Dette er hunder som i hovedsak primært bruker luktesansen, sekundært hørselen og synet.

Hundens nytteverdi på jakt er betydelig, fordi hundens sanseapparat på mange områder langt overgår menneskets. Hunder har i så måte svært mye bedre luktesans og hørsel, og er derfor flinkere til å orientere seg med disse sansene. Gjennom trening og erfaring kan derfor jeger og hund samarbeide om å oppdage og felle vilt. Ulike hunderaser har imidlertid ulike forutsetninger som jakthunder, derfor kan man ikke hevde at en bestemt rase er best til jakt på en bestemt art eller gruppe med dyr.

Jaktutstyr

Jaktutstyr er utstyr jegeren bruker for å fremme jakten, herunder gjøre jakten sikrere, mer komfortabel eller suksessrik. I tillegg til ulike typer våpen og ammunisjon omfattes jaktutstyr av lokkeutstyr, kamuflasjebekledning og fottøy, kommunikasjonsutstyr, GPS eller kart og kompass, sikkerhetsutstyr og annet nyttig verktøy jegeren kan ha behov for. Slikt utstyr omfatter også utstyr som kan være nyttig for eventuelle jakthunder, som for eksempel hundepeiler, jaktdekken, jakthalsbånd, sporliner og ulikt seleutstyr, og potesokker eller hundesko.

Jakt og fangst i Norge

Jakt- og fangstrettigheter

Jakt- og fangstrettighetene er en del av grunneierretten, en enerett som i Norge og de fleste andre land tilhører grunneieren, og således ikke er omfattet av den særnorske allemannsretten. Jakt og fangst kan derfor bare drives med tillatelse fra grunneier, selv om denne er identisk med staten. Et unntak er den såkalte frie jakten på hav og fjord. Der kan jakt skje uten tillatelse, utenfor grensen mellom sjø og land.

Prøver og avgifter

I Norge må alle som skal jakte på vilt ha bestått jegerprøven og ha betalt årlig jegeravgift til staten. I tillegg må jegere som skal jakte på storvilt med rifle eller kombivåpen bestå en skyteprøve for storviltjegere hvert år. Jegere som skal være med på såkalt lisensfelling må stå i Jegerregisteret og ha bestått jegerprøven og årlig skyteprøve for storviltjegere, samt ha betalt jegeravgift for inneværende jaktår.

Statistikk

Det står oppført over 427 500 jegere i det norske jegerregisteret, hvorav 7 100 er utenlandske personer. 196 300 betalte jegeravgift for jaktåret 2008/2009, hvorav 13 100 kvinner. Av disse var 193 200 bosatt i landet. Akershus fylke toppet statistikken med 18 400 betalende personer.

Viltloven

I Norge reguleres all jakt av LOV 1981-05-29 nr 38: Lov om jakt og fangst av vilt av 1981, eller viltloven som loven også kalles. Som hovedregel er alt vilt fredet hvis ikke annet spesifiseres med lov. Viltloven regulerer alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr.

Lovens formål er at «viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv». Laveste forvaltningsnivå er de kommunale viltnemnder. Jakten på de større hjortedyra foregår i vald som får tildelt kvote for antall og klasse dyr som lovlig kan felles.

For å jakte småvilt i Norge må du være fylt 16 år, men man kan være med på såkalt opplæringsjakt på småvilt fra man fyller 14 år. Da trenger man imidlertid samtykke fra sine foresatte. Man kan dessuten bare jakt under tilsyn av en lisensiert jeger, som selv har fylt 20 år og har betalt jegeravgiften for inneværende jaktår. For å jakte småvilt alene før man fyller 18 år må man innhente politimesterens tillatelse til å bære våpen, enten du du skal kjøpe og eie det selv eller låne et.

For å jakte storvilt i Norge må du være fylt 18 år, men man kan være med på såkalt opplæringsjakt på småvilt fra man fyller 16 år. Da trenger man imidlertid samtykke fra sine foresatte. Man kan dessuten bare jakt under tilsyn av en lisensiert jeger, som selv har fylt 20 år og har bestått skyteprøve for storviltjegere og betalt jegeravgiften for inneværende jaktår.

Jakttider og jaktbare arter

Jaktbare arter har ulike jakttider i Norge. Tidsrommene reguleres i forskrift om jakt- og fangsttider og myndighet i forbindelse med forskriften er delegert til fylkesmannen, kommunen og villreinnemnda.

Norge er ifølge Norges Jeger- og Fiskeforbund det eneste landet i Europa hvor det ikke er lov å jakte i romjulen.

Se også

• Matauk
• Jakt med hund
• Jakt i middelalderen
• Jegere og samlere
• Lisensfelling
• Norges Jeger- og Fiskerforbund
• Norges Buejegerforbund
• Miljødirektoratet

Referanser

Eksterne lenker

• Miljøstatus i Norge: Jakt
• NOS D 393: Jaktstatistikk 2004-2006. Tabellregister. Statistisk sentralbyrå. Besøkt 31. juli 2009
• Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst. Lovdata.
• Statistisk sentralbyrå: Jakt og fiske
• Jakt og makt, om jaktens tidligste historie i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no