Korstog

Korstog er i historisk forstand en serie felttog, de fleste godkjent av paven, som fant sted fra 11. til 13. århundre. De fleste hadde som mål å sikre kristen kontroll over Det hellige land, som var under muslimsk kontroll.

Definisjon

I middelalderen benyttet man ikke ordet korstog som betegnelsene for felttogene rettet mot for eksempel de vantros erobringer eller besittelser i Det hellige land. Samlebetegnelsen er oppstått blant senere tiders historikere.

Den norske middelalderhistorikeren Sverre Bagge bruker betegnelsen korstog også om hele den vestlige ekspansjon som i høymiddelalderen skjedde i Østersjøområdet, Spania, Sør-Italia og på Sicilia, Korsika og Sardinia.

I bredere forstand brukes ofte ordet korstog om enhver krig som utkjempes av religiøse årsaker eller der motsetningene sammenfaller med religiøse skillelinjer, om spesielt aggressive kristne kampanjer omkring spesielle temaer (korstog mot umoral), og stigmatiserende som karakteristikk særlig av kristnes sterke engasjement i samfunnsspørsmål. På engelsk, særlig amerikansk engelsk, brukes ordet (crusade) om nærmest enhver kampanje (for eksempel mot narkotika).

Etymologi

Ordet korstog på norsk kommer fra kors, og kan knyttes til det korset av tøy som var festet til, sydd inn i eller et merke var del av ytterdrakten til de personer som deltok på slike tog i middelalderen. Middelalderskribenter bruker ord som crux (pro cruce transmarina, latin), croisement, croiserie, og annet.

Bakgrunn

Opprinnelsen til korstogene lå i middelalderens fremvekst av en ridderklasse i Europa. Med Frankerrikets sammenbrudd sist på 800-tallet, samt stabiliseringen av europeiske grenser etter hvert som vikinger, slavere og magyarer ble kristnet, begynte ridderne å krige innbyrdes. Kirken ønsket en slutt på dette, blant annet med «Guds fred»-bevegelsen, stiftet ved et kirkemøte i Le Puy i 975. Dette utviklet seg til «Guds våpenhvile», som i 1042 forbød krigføring fra onsdag kveld til mandag morgen hver uke, i pinsen og advent, samt en lang rekke helligdager. «Guds fred» førte til opprettelsen av et kirkelig militær som kunne anvendes under korstogene, men som også la grunnlaget for de moderne fredsbevegelsene.

I 1063 ga pave Alexander II sin velsignelse til spanske kristnes kamp mot maurerne, og dermed fikk Reconquista i Spania en ny dimensjon. De som kjempet fikk bære et pavelig banner i kamp, og de som døde fikk full avlat.

Samtidig var det en tilsvarende utvikling blant muslimer i øst. Araberne hadde erobret Palestina i det 7. århundre. Dette førte ikke til at kristne ble hindret i å reise på pilegrimsferder til de hellige steder, og klostre og andre kristne samfunn fortsatte å eksistere. I de første århundrer etter den arabiske ekspansjon var det derfor lite bekymring om denne blant kristne. Et vendepunkt kom i 1009 da al-Hakim bi-Amr Allah, fatimidenes kalif av Kairo, ødela Gravkirken og alle kristne institusjoner i Jerusalem. Deretter ble kristne forfulgt på det blodigste i flere år. Hans etterfølger tillot at bysantinerne bygde opp Gravkirken igjen, og pilegrimer fikk igjen reise til Jerusalem. Men historier om de muslimske fatimidenes forutgående grusomheter hadde begynt å spre seg i vest. Korstogene hadde altså et godt stykke på vei religiøse motiver, men uten at den overveiende kristne bysantinske sivilisasjonen delte disse.

Samtidig hadde de seldjukkiske tyrkerne blitt en stadig viktigere trussel mot Østromerriket. Deres fremmarsj utgjorde ikke bare et hinder for de kristne pilegrimers sikre ferd landveien fra Konstantinopel gjennom Lilleasia til Det hellige land, men truet også selve Det bysantinske rike. I 1070 hadde seldjuk-tyrkerne erobret Jerusalem, og i 1071 ble den bysantinske keiser Romanos IV Diogenes beseiret og tatt til fange under slaget ved Manzikert. Lilleasia og hele Syria lå nå åpent for tyrkerne. Antiokia ble erobret av dem i 1084, og i 1092 var ikke en eneste av de gamle metropolitanseter i det østligste middelhavsområde i kristne hender.

Korstogene

Det tradisjonelle nummereringsoppsettet for korstogene identifiserer ni hovedkorstog fra 11. til 13. århundre. Dette er ikke en altomfattende liste, fordi det ble utført mange mindre korstog. Slike fant sted ikke bare i Det hellige land, men også i for eksempel Spania, Sentral-Europa og Baltikum. De mindre korstogene fortsatte også helt til det 16. århundre, inntil renessansen og reformasjonen endret det politiske og religiøse klimaet i Europa. Det første eksempelet på at et helt land ble skattlagt til inntekt for korstogene, var Danmark. Valdemar den store bevilget johanitterne, en orden som kom til Danmark ca. 1160, en penning fra hver husholdning. Privilegiet medførte at johanitternes hovedkloster i Antvorskov ved reformasjonen i 1536 var Danmarks nestrikeste (etter Sorø), og det danske flagget, Dannebrog, kan være et regulært lån av johanitternes røde fane med hvitt kors. I Norge var de tilknyttet hirden under Magnus Lagabøte, og opprettet et hospital i Værne kloster ved Moss; dette skulle fungere som et slags aldershjem for eldre hirdfolk.

Korsfarere massakrerte, kriget og plyndret også i Det bysantinske rike, ikke minst i angrepet på Bysants i 1204. Også i områder i det tidligere vestromerske riket gjennomførte korsfarere angrep.

Allerede på 1200-tallet bad pave Innocens III om unnskyldning for korstogene.

Første korstog 1095–1099

Allerede i 1073 hadde den bysantinske keiser Mikael IV bedt pave Gregor VII om å sende styrker til unnsetning mot tyrkerne, men i første omgang kunne ikke paven, som var velvillig innstilt, innfri ønsket. Men etter at den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos fornyet ropet om hjelp til å forsvare riket, oppfordret pave Urban II ved konsilet i Clermont den 27. november 1095 alle kristne til å marsjere mot tyrkerne. De som ble med ville få fullstendig avlat. Flere hærer ble samlet, og gikk mot Jerusalem. De tok den hellige stad i 1099, og massakrerte den muslimske så vel som den jødiske befolkning, uten hensyn til kjønn eller alder. Flere korsfarerstater ble etterhvert opprettet, med kongedømmet Jerusalem som det viktigste.

I kjølvannet av det første korstog befestet og utvidet korsfarerne sine erobringer i noen grad. Et fremstøt fra Egypt hadde de stanset allerede i 1099, men mange av kystbyene var fremdeles under muslimsk kontroll. Tre nye europeiske ekspedisjoner ble massakrert av tyrkerne i Lilleasia før de kom frem til Syria. I 1122 kunne kong Balduin II av Jerusalem begynne erobringen av de syriske kystbyer, godt hjulpet av norske korsfarere under Sigurd Jorsalfare og av de genuesiske, pisanske og venetianske flåter. Erobringene var fullført i 1124 da Tyr ble inntatt.

Andre korstog 1147–1149

Etter dette var det forholdsvis fredelig i en periode. Men i påsken 1146 prekte Bernhard av Clairvaux for et nytt korstog etter at Edessa hadde blitt erobret av tyrkerne. I 1147 marsjerte franske og tyske hærer mot Lilleasia. De oppnådde lite, og satte korsfarerstatenes eksistens i fare med et dumdristig angrep på Damaskus. Korstoget ble avsluttet i 1149.

I tiden etter det annet korstog var de muslimske ledere for det meste opptatt med indre anliggender. Den kurdiske hærfører Saladin kom etterhvert til makt i Egypt. Han hadde vært med på angrep på kongedømmet Jerusalem i 1171 og 1173, men trakk seg snart tilbake – han foretrakk å beholde denne korsfarerstaten intakt som en bufferstat mellom Egypt og Syria, inntil han hadde klart å etablere seg der også. I 1181 marsjerte han inn i Damaskus, og så lenge han konsentrerte seg om å befeste sin maktposisjon der, lot han Jerusalem stort sett i fred. Når det likevel kom til sammenstøt, gikk som regel Saladin av med seieren.

Men særlig korsfarerlederen Raynald av Chatillon ble et voksende problem, med stadige angrep mot muslimske handelskaravaner og pilegrimsruter mot Mekka og Medina. Da Raynald plyndret en pilegrimskaravane i 1185, gikk Saladin til skarpere motangrep.

I 1187 invaderte Saladin kongedømmet Jerusalem, og knuste korsfarerhæren i slaget ved Hattin (eller Hattins horn) den 4. juli. Han erobret også Det sanne kors, som de kristne styrkene hadde bragt med seg på slagmarken. Senere samme år erobret Saladin Jerusalem, og satte dermed punktum for et 88-årig kristent herredømme over den hellige stad.

Tredje korstog 1187–1192

Pave Gregor VIII oppfordret da til nytt korstog, og samlet flere av de viktigste lederne i Europa: Rikard I av England, kalt Rikard Løvehjerte, Filip II av Frankrike og Fredrik I av det tysk-romerske rike (Fredrik Barbarossa, - «rødskjegg»). Barbarossa var dog druknet i en elv i Kilikia i 1190, og hans sønn Fredrik VI døde av smittsomme sykdommer som raste over Det hellige i land vinteren 1190-1191, og det ble hertug Leopold V av Østerrike som kommanderte restene av den keiselige hær. Kongedømmet Jerusalem var preget av strid om etterfølgeren som konge, og sykdom og interne konflikter tærte på samholdet mellom de ulike nasjonene hos korsfarerne. Etter at Akko var blitt erobret i 1191 reiste Leopold V i raseri da hans banner var blitt revet ned, Filip II dro rett etter ved å klage på skjør helse, og Englands konge sto igjen i kampen mot muslimene. Rikard fortsatte lenger, og klarte til og med å slå Saladins styrker på slagmarken ikke langt fra Joppe. Han kunne med stor sannsynlighet ha fortsatt og klart å erobre Jerusalem. Men han innså at han etterpå ikke ville ha klart å holde byen, og i 1192 inngikk han en våpenhvile med Saladin som skulle gjøre det mulig for kristne pilegrimer å besøke Jerusalem. Så vendte han hjemover.

Fjerde korstog 1202–1204

Pave Innocens III oppfordret til det korstoget i 1202. Hans tanke var invasjon av Det hellige land via Egypt. Venetianerne tok kontroll over korstoget, og snudde det mot Konstantinopel, hvor de prøvde å innsette en marionetthersker. Etter flere misforståelser og voldelige sammenstøt ble byen plyndret i 1204. Det var ikke lenger igjen noe av gløden fra de første korstogene.

Albigenserkorstoget 1209–1229

Albigenserkorstoget ble startet i 1209 for å utrydde de kjetterske katharene i Sør-Frankrike. Det varte i to tiår, og var i tillegg til de religiøse motiver også en kamp om å utbre fransk kontroll sørover. En fredsavtale ble inngått i 1229.

Barnekorstoget 1212

Barnekorstoget er et omstridt tema; det er uklart om det skal defineres som et egentlig korstog, og vel så viktig - om det i det hele tatt fant sted. Det fortelles at et utbrudd av folkelig entusiasme i Frankrike og Tyskland førte til at en stor mengde barn samlet seg for å ta tilbake Det hellige land. Pave Innocens III skal ha tolket dette som et tegn fra himmelen om at de eldre korsfarerne var uverdige. Ingen av barna nådde Det hellige land; de ble solgt som slaver eller sultet ihjel underveis.

Nyere forskning tilsier at «barna» heller var fattigfolk og/eller andre rotløse elementer.

Femte korstog 1217–1221

Det fjerde Laterankonsil formulerte en plan for gjenerobringen av Det hellige land. En korsfarerstyrke fra Ungarn, Østerrike og Bayern satte ut i 1217. De erobret Damietta i Egypt i 1219. Den pavelige legat Pelagius krevde så at de skulle angripe Kairo med en gang. Mangelen på planlegging førte til at de ble sittende fast da Nilen gikk over sine bredder, og måtte velge mellom overgivelse og den sikre død. De aller fleste overga seg.

Sjette korstog 1228–1229

I 1228 satte keiser Fredrik II av det tysk-romerske rike ut fra Brindisi mot Syria. Han var før avreisen blitt ekskommunisert av paven. Han var en dyktig diplomat, og lyktes i 1229 med å inngå en fredsavtale som ga korsfarerne kontroll over Jerusalem, Nasaret og Betlehem i ti år. Som en følge av dette hevet paven ekskommunikasjonen. Dette var det første hovedkorstog som ikke ble startet med pavelig godkjenning.

Sjuende korstog 1248–1254

Tempelordenen kom i 1243 i konflikt med Egypt, og i 1244 stormet en styrke under egyptisk kontroll Jerusalem. Dette førte ikke til den samme entusiasme i Europa som Jerusalems fall i 1187 hadde gjort, men Ludvig IX av Frankrike samlet en korsfarerstyrke som seilte mot Egypt i 1248. Korstoget slo raskt feil, og Ludvig IX tilbrakte det meste av tiden fram til 1254 i korsfarerstaten Akko.

Åttende korstog 1270

Ludvig IX organiserte et nytt korstog i 1270, først for å komme restene av korsfarerstatene i Syria til hjelp. Korstoget ble raskt omdirigert til Tunis, hvor Ludvig oppholdt seg inntil han døde 25. august samme år. Beleiringen av Tunis ble oppgitt 30. oktober, og korstoget ble dermed avsluttet.

Niende korstog 1271–1272

Den framtidige Edvard I av England startet det siste av hovedkorstogene i 1271, etter å ha vært med på det åttende under Ludvig IX. Han oppnådde svært lite i Syria, og trakk seg tilbake etter å ha inngått en våpenhvile i 1272. Antiokia hadde falt i 1268, Tripoli falt i 1289, og med Akkos fall i 1291 forsvant den siste rest av korsfarerstatene.

Korstogene i Baltikum og Sentral- og Øst-Europa

Korstogene i Baltikum og i Sentral- og Øst-Europa dreide seg for det meste om mindre felttog utført i den hensikt å konvertere forskjellige folkeslag til kristendommen. Det første av dem startet i det 12. århundre, omtrent samtidig med det andre korstog, og det siste fant sted i det 16. århundre. Disse korstogene hadde stor betydning for utbredelsen av tysk kultur i disse områdene.

Korstogene og jødene

På korsfarertiden var det en rekke massakrer på jødene, noen i Det hellige land, andre i Europa. Dette skjedde først i Tyskland og Ungarn, og senere også i Frankrike og England. I Det hellige land og Syria ble mange jøder massakrert sammen med muslimene når byer ble inntatt. Pavene forsøkte å motvirke dette blant annet med en rekke buller. Den første kom rundt 1120 fra pave Callistus II, og tok sikte på å beskytte jøder som hadde lidd under det første korstog, og som endte med at mer enn fem tusen jøder ble drept i Europa. Bullens navn, Sicut Judaeis, ble først brukt av pave Gregor I (590-604) i et brev rettet til biskopen av Napoli. Også da hadde paven understreket jødenes rett til å «nyte sin lovgitte frihet».

Bullen Sicut Judaeis ble fulgt opp med tilsvarende formaninger av mange paver: Alexander III, Cølestin III (1191–1198), Innocens III (1199), Honorius III (1216), Gregor IX (1235), Innocens IV (1246), Alexander IV (1255), Urban IV (1262), Gregor X (1272 og 1274), Nikolas III, Martin IV (1281), Honorius IV (1285–1287), Nikolas IV (1288–1292), Klemens VI (1348), Urban V (1365), Bonifatius IX (1389), Martin V (1422) og Nikolas V (1447).

Bullen forbød under trussel om ekskommunikasjon de kristne blant annet å tvinge jøder til konversjon, eller å skade dem, eller frata dem deres eiendom, eller forstyrre deres feiring av egne festdager, eller å krenke deres gravsteder.

At denne kirkelige lovgivningen ikke stanset alle slike overgrep mot jøder viser at kirkens makt var begrenset.

Samtidig hadde også kirken selv innført bestemmelser som innskrenket jøders frihet. To av bestemmelsene fra Det fjerde laterankonsil i 1215 handlet om dette. Canon 68 fastla at jøder og sarasenere (det vil si muslimer) skulle kle seg slik at de kunne skjelnes fra kristne. I can. 69 het det at jøder ikke måtte gå utendørs i de fire siste dagene frem til Påskedag, og de måtte ikke gis offentlige embeder som gjorde dem til kristnes foresatte på noen måte.

Referanser

Litteratur

Bagge, Sverre (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Cappelen Akademisk Forlag.   Davidsen, Bjørn Are (2010). Da jorden ble flat. Mytene som ikke ville dø. Luther Forlag.

Eksterne lenker

• (en) Crusades – kategori av bilder, video eller lyd på Commons