I dagens artikkel skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Legepestrot. Dette temaet har vært gjenstand for studier og interesse i årevis, og det er ikke rart. Legepestrot har fanget oppmerksomheten til både forskere, forskere, hobbyfolk og nysgjerrige. Opp gjennom historien har Legepestrot spilt en avgjørende rolle i ulike aspekter av hverdagen, kulturen, teknologien og samfunnet generelt. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige aspektene ved Legepestrot, fra opprinnelsen til dens innvirkning på verden i dag. Vi er sikre på at du på slutten av denne lesningen vil få en bredere og rikere forståelse av Legepestrot. Gjør deg klar til å legge ut på en oppdagelses- og læringsreise!
Legepestrot | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Petasites hybridus (L.) G.Gaertn., B.Mey. & Scherb. | |||
Populærnavn | |||
legepestrot | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Gruppe | karplanter | ||
Gruppe | blomsterplanter | ||
Orden | kurvplanteordenen | ||
Familie | kurvplantefamilien | ||
Underfamilie | Asteroideae | ||
Tribus | Senecioneae | ||
Slekt | pestrotslekta | ||
Miljøvern | |||
Fremmedartslista: | |||
Økologi | |||
Habitat: | på dyp og næringsrik jord | ||
Utbredelse: | Europa, Vest-Asia |
Legepestrot (Petasites hybridus) er en flerårig urt i kurvplantefamilien.
Stengelen er hul med rødbrune, skjellaktige blad og 30–40 blomsterkorger. Korgene har fiolette korgdekkblad og blekt rødlige, svakt duftende blomster. Stengelen er 10–40 cm lang ved blomstringen i april–mai, men kan bli opptil 120 cm seinere. Planten er for det meste særbu med egne hann- og hunnplanter, men det finnes også planter med begge typer blomster. I Nord-Europa er de fleste plantene hannplanter som sprer seg med biter av jordstengelen. Rosettbladene kommer om sommeren, som hos slektningen hestehov. De er hjerteformete og 50–70 cm brede.
Legepestrot vokser vilt i det mest av Europa, men mangler lengst sør og nord og på det meste av Den iberiske halvøy. Arten finnes også i Anatolia, Transkaukasia og Nord-Iran. Den finnes forvillet i Nord-Amerika. Planten vokser i veg-, åker- og bekkekanter, ved gartnerier og langs jernbaner.
Planten kom sannsynligvis til Norge i middelalderen grunnet sin anvendelse innen medisin, men de nåværende norske bestandene er mye yngre. Den ble først funnet forvillet ved Kristiansand i 1820-årene, og arten finnes nå spredt nordover til Troms, for det meste ved kysten, men også i mjøsbygdene. Arten fortrenger alle andre urter på dyp og næringsrik jord og er vanskelig å utrydde. I Fremmedartslista er legepestrot vurdert til å ha svært høy risiko.
I Danmark er pyrrolizidinalkaloider fra legepestrot funnet både i bekker og grunnvannsbrønner, så planten utgjør også en risko for forurensning av drikkevann.
I antikken og middelalderen var legepestrot en viktig medisinsk urt, og den er omtalt hos Dioskorides. En mente at å tygge på rota beskyttet mot pest. Slektsnavnet Petasites har ingen sammenheng med pest, men kommer av det greske ordet petasos, som er en bredbremmet hatt. Navnet viser til de store bladene som er like vide som en slik hatt.
Planten inneholder minst to stoffer med medisinsk virkning, petasin og isopetasin. Den er tradisjonelt brukt som muskelavslappende middel og som behandling for pest, utslett, leddgikt, nyre- og gallestein. En studie fra 2004 viser at planten har meget god virkning i behandling av migrene. Andre studier viser at den har like god effekt mot høysnue som vanlige allergimedisiner. Legepestrot inneholder pyrrolizidinalkaloider som er kreftframkallende, mutagene og kan gi alvorlige leverskader. Ubehandlede ekstrakter fra legepestrot må derfor ikke brukes til medisinske formål.