I dagens verden har Locarnotraktaten blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens implikasjoner på økonomien og på det personlige nivået, har Locarnotraktaten fanget oppmerksomheten til enkeltpersoner og organisasjoner over hele verden. Med sin kompleksitet og mangfold har Locarnotraktaten skapt debatt og refleksjon i ulike sfærer, og generert endeløse meninger og tilnærminger om emnet. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Locarnotraktaten og dens innflytelse på våre daglige liv, fra spesifikke aspekter til bredere perspektiver.
Locarnotraktaten var egentlig syv avtaler som ble framforhandlet i Locarno i Sveits i perioden 5.–16. oktober 1925 og formelt undertegnet i London 1. desember, og hadde til hensikt å stabilisere Tysklands forhold til nabolandene. Tyskland var på denne tiden Weimar-republikken. Dette var første gang siden første verdenskrig at Tyskland fikk sitte ved et slikt viktig forhandlingsbord ved vestlige makter.
De europeiske seiersmakter fra første verdenskrig forsøkte ved hjelp av forhandlinger å oppnå en normalisering med Tyskland. I bakgrunnen lå den kjensgjerningen at det ensidige mestbegunstigelsesprinsipp som Tyskland hadde å etterleve i henhold til Versaillestraktaten, var utløpt den 10. januar 1925. Dermed kunne nå Tyskland selv råde over sin egen handelspolitikk, og dette førte til at eksportorienterte forretningsfolk i Storbritannia og Frankrike presset på for å få på plass en allmenn, også politisk, avspenning.
Dertil kom Vestmakenes skepsis etter at det i 1922 var blitt inngått en avtale mellom Sovjetrussland og Tyskland - Rapallotraktaten. Forhandlingene ble utløst av en brevveksling mellom Storbritannia, Frankrike og Tyskland sommeren 1925, etter at den tyske utenriksminister Gustav Stresemann den 9. februar hadde foreslått en gjensidig garanti av sitt lands territoriale grenser. En fredelig utvikling i Europa var også en forutsetning for viktige kreditter fra De forente stater.
Blant forgrunnsskikkelsene i forhandlingene kan fremheves de franske, tyske og britiske utenriksministrene Aristide Briand, Gustav Stresemann og Austen Chamberlain, samt den tyske rikskansleren Hans Luther. Italia var også representert i en kort periode ved Benito Mussolini. Her var også forhandlere på vegne av Belgia (Émile Vandervelde), Polen (Aleksander Skrzyński) og Tsjekkoslovakia (Edvard Beneš).
Locarnotraktaten garanterte blant annet Rhinland som en demilitarisert sone og fastsatte grensen mellom Tyskland på den ene side og Frankrike og Belgia på den andre. Traktatland var Belgia, Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland. Storbritannia og Italia gikk inn som garantister for avtalen, og lovet å hjelpe den angrepne parten uansett hvem som brøt avtalen. Avtalen gjorde det mulig for Tyskland å bli medlem av Folkeforbundet (League of Nations, en forløper til FN).
Avtalen skulle senere vise seg å være verdiløs selv om den bidro til noen års stabilitet i Europa, blant annet av følgende årsaker: