London Bridge
I denne artikkelen skal vi utforske temaet London Bridge i dybden, et emne som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker. Når vi fordyper oss i denne analysen, vil vi undersøke de forskjellige aspektene ved London Bridge, fra dens opprinnelse til dens innvirkning på verden i dag. Vi vil også analysere de forskjellige perspektivene som eksisterer rundt London Bridge, og gi et balansert og fullstendig syn på dette emnet. I tillegg vil vi undersøke hvordan London Bridge har utviklet seg over tid og hvordan det har påvirket ulike områder av samfunnet. Til syvende og sist har denne artikkelen som mål å gi en bred oversikt over London Bridge og gi leserne en dypere og mer robust forståelse av dette fascinerende emnet.
| London Bridge | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | veibru, spennbetongbru, buebro, kassebro, romersk bro | ||
| Sted | London | ||
| Åpnet | 1973 | ||
| Erstatter | New London Bridge | ||
| Strekning | A3 | ||
| Lengde | 269 m | ||
| Høyde | 16 meter | ||
| Fri høyde | 8,9 m | ||
| Største spenn | 104 m | ||
| Bredde | 32 m | ||
| Krysser | Themsen | ||
| Materiale | spennarmert betong, armert betong | ||
 London Bridge 51°30′29″N 0°05′16″V | |||
London Bridge er en bro over Themsen i London, mellom City of London og Southwark. Den ligger mellom Cannon Street Railway Bridge og Tower Bridge, og markerer den vestre kant av Pool of London. London Bridge var Londons eneste bro over Themsen inntil Westminster Bridge ble åpnet i 1750.
Den nåværende broen ble bygget av entreprenøren John Mowlem fra 1967 til 1972 og innviet av Elisabeth II i 1973. Kostnadene på fire millioner pund ble betalt av Bridge House Estates. Broen er 269 meter lang og består av tre brospenn. På sydsiden av broen ligger Southwark-katedralen og London Bridge stasjon. På nordsiden ligger monumentet over den store bybrannen i 1666 og Bank og Monument undergrunnsstasjoner.
Historie
Det har ligget en bro på eller nær det nåværende stedet for London Bridge gjennom nesten 2000 år. Den første broen som krysset Themsen i London-området ble bygget av romerne på det nåværende stedet rundt år 46 og var laget av tre. Beliggenheten ble mest sannsynlig valgt fordi det var dypt vann ut til havet. Broen forfalt etter at romerne reiste, men på et tidspunkt ble den enten reparert eller erstattet med nytt trevirke, sannsynligvis mer enn én gang. I 1014 ble broen ødelagt av Olav Haraldsson, senere kjent som Olav den hellige, som på denne måten hjalp kong Ethelred II med å splitte styrkene til danskekongen Svein Tjugeskjegg (som da holdt byen) og dermed ta igjen makten i London og England. Det er etter alminnelig oppfatning denne episoden som ga inspirasjon til barneverset «London Bridge is falling down».. Den gjenoppførte London Bridge ble ødelagt av en storm i 1091 og igjen av brann i 1136.
Old London Bridge
Etter ødeleggelsen i 1136 mente broens vedlikeholder Peter de Colechurch at tiden var inne for å erstatte trebroen med en permanent stenkonstruksjon. Allerede kong Vilhelm II (1087–1100) hadde skrevet ut en skatt for å finansiere en ny stenbro, og byggearbeidet startet i Henrik IIs regjeringstid, under de Colechurchs ledelse, i 1176. Den nye broen tok 33 år å fullføre og ble ikke ferdig før i 1209, fire år etter at de Colechurch døde, i kong Johans regjeringstid.
Kong Johan ønsket å bygge hus på broen, og den ble snart kolonisert med hus, butikker og sågar et kapell bygget på midten av broen (tilegnet den nylig kanoniserte Thomas Becket, som passende var født i sognet St. Mary Colechurch). Bilder fra tiden viser broen fullsatt av bygninger opp til syv etasjer høye. Broens befolkning ble gjort til egen bydel med oldermann, som den beholdt til det 18. århundre.
Middelalderbroen hadde 19 små buer og en vindebro med vakthus i hver ende. De mange buene, som stod på svært brede tømmerkasser fylt med stein, medførte at broen virket som en delvis demning over Themsen, noe som resulterte i voldsomme strømninger mellom åpningene. Kun de modige eller dumdristige forsøkte å passere broen, og mange druknet ved forsøk.
Broens nordlige inngang, New Stone Gate, ble erstattet av Nonesuch House i 1577. Den sydlige porten, Stone Gateway, ble åsted for et av Londons mest beryktede skuer: en fremvisning av de avhugde hodene til forrædere, spiddet på stokker og dyppet i tjære for å beskytte dem mot vær og vind. Hodet til William Wallace var det første som ble oppstilt ved porten, i 1305, og dette var starten på en tradisjon som fortsatte i 355 år. Andre berømte hoder på spyd tilhørte Jack Cade i 1450, Thomas More og John Fisher i 1535 og Thomas Cromwell i 1540. En tilreisende tysker telte over 30 hoder på broen i 1598. Skikken ble stoppet i 1660 etter restaurasjonen av Karl II.
Bygningene på London Bridge medførte stor brannrisiko og økte belastningen på buegangene, så det er lite overraskende at det var flere store ulykker. I 1212 eller 1213 brøt det ut brann på begge sider av broen samtidig. Mange ble fanget i midten og etter hva som sies omkom 3000 mennesker. En annen stor brann brøt ut i 1633 og den nordlige tredjedelen av broen ble ødelagt; dette avverget imidlertid at broen ble skadet ved den store bybrannen i 1666. Innen 1722 var trafikkbelastningen blitt så stor at Londons overborgermester bestemte at «Alle kjerrer, vogner og andre kjøretøy kommende fra Southwark til denne By skal holde til den vestre side av nevnte bro; og alle kjerrer og vogner utgående av Byen skal holde til den østre side av nevnte bro». Dette er muligens opprinnelsen til at trafikk i Storbritannia holder til venstre. Til slutt, i 1758–1762, ble husene på broen fjernet, sammen med de to midtre buegangene som ble erstattet av ett vidstrakt spenn for å forbedre skipsfarten på elven.
New London Bridge
Tidlig på 1800-tallet ble det klart at den gamle London Bridge – på denne tiden over 600 år gammel – trengte en erstatning. Den var smal, skrøpelig og en fare for trafikken på Themsen. I 1799 ble det holdt en arkitektkonkurranse for å erstatte den gamle broen, noe som foranlediget ingeniøren Thomas Telford til å foreslå en bro med én enkel buegang i jern over 600 fot. Det revolusjonerende utkastet vant lovord, men ble aldri benyttet på grunn av usikkerhet rundt gjennomførbarheten og den store mengden landområde som var nødvendig for konstruksjonen.
Broen ble omsider erstattet av et elegant byggverk av fem stenbuer, tegnet av ingeniøren John Rennie. Den nye broen ble bygget 100 fot vest (lenger opp i elven) for den originale beliggenheten til en pris av to millioner pund, og ble fullført av Rennies sønn (også kalt John Rennie) over en syvårs periode fra 1824 til 1831. Den gamle broen forble i bruk mens den nye broen ble bygget, og ble revet etter at den nye broen åpnet i 1831.
Rennies bro ble bygget i Dartmoor-granitt, med lengde 928 fot og bredde 49 fot. Den offisielle åpningen fant sted 1. august 1831; kong Vilhelm IV og dronning Adelaide var til stede ved en bankett i en paviljon på broen. Broen ble utvidet i 1902–1904 (fra 52 til 65 fot) i et forsøk på å overkomme Londons kroniske trafikkoverbelastning. Uheldigvis viste det seg at dette var for mye for broens fundament; det ble siden oppdaget at broen sank én tomme hvert åttende år.
I 1968 ble Rennies bro solgt til den amerikanske gründeren Robert P. McCulloch for 2 460 000 dollar (det har vært hevdet at McCulloch trodde han kjøpte Tower Bridge, men han har selv benektet dette). Broen ble sendt bit for bit til Lake Havasu City i Arizona, hvor den ble rekonstruert og innviet 10. oktober 1971. (Hele broen ble ikke sendt til USA; noen deler ble holdt tilbake som avgift og omsider auksjonert bort i 2003.) Rennies London Bridge spenner nå over en kanal fra Lake Havasu til Thompson Bay. Den utgjør hovedattraksjonen i en imitert engelsk temapark. Broen har blitt Arizonas nest største turistattraksjon etter Grand Canyon.
Se også
- London Arch, en naturlig bru i Victoria i Australia som tidligere var kjent som London Bridge.
- Liste over broer i London
