Marsjen mot Roma

I dagens verden har Marsjen mot Roma blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av samfunnet. Enten på grunn av sin innvirkning på økonomien, politikken, teknologien eller kulturen, har Marsjen mot Roma posisjonert seg som et nøkkelpunkt i diskusjonen og analysen av ulike aspekter av det moderne livet. Siden oppstarten har Marsjen mot Roma vekket nysgjerrighet og debatt, generert motstridende meninger og oppmuntret søket etter løsninger og innovasjoner. Opp gjennom historien har Marsjen mot Roma vært hovedpersonen i utallige betydningsfulle hendelser, som markerer et før og etter i måten ulike temaer blir unnfanget og tatt opp. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige dimensjonene og fasettene til Marsjen mot Roma, og analysere dens betydning og implikasjoner i den moderne verden.

Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.
Benito Mussolini (med ordensbånd), leder for det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascista, sammen med Cesare Maria De Vecchi og Michele Bianchi foran partiets militært organiserte «svartskjorter» (camicie nere), angivelig under statskuppet i oktober 1922. Svartskjortene kan da ha hatt rundt 200 000 medlemmer, hvorav inntil 26 000 deltok i «marsjen mot Roma». Mussolini deltok imidlertid ikke selv, men kom med tog fra Milano 30. oktober og tiltrådte som statsminister dagen etter.
Marsjen på vei mot Roma. Ifølge partipropagandaen kom fascistene til Roma 28. oktober 1922 etter to dagers marsj, men i virkeligheten tok prosessen lenger tid.

Marsjen mot Roma (italiensk: Marcia su Roma) var navnet de italienske fascistene ga statskuppet der Benito Mussolini kom til makten i Italia 21.-31. oktober 1922.

Bakgrunn

Italia var en av seiersmaktene etter første verdenskrig, men hadde blitt utsatt for høye tap og fått lite uttelling i fredsavtalene hvor landet ikke fikk alle de landområdene man ble lovet av de allierte da landet gikk inn i krigen i 1915. Dette, i kombinasjon med den globale økonomiske krisen i mellomkrigstiden, underminerte de italienske politikernes legitimitet og førte til en øket støtte til kommunistene og de italienske fascistene.

I etterkrigstiden bygde fascistene opp en viss støtte i den politiske sektoren ved å med vold stoppe kommunistiske organisasjoner i Podalen i det nordlige Italia. I de ordinære valgene fikk de ikke så mange stemmer, og partiet hadde bare 20 mandater før marsjen.

Ved valget i 1922 hadde fascistene bare fått 7% oppslutning. Nasjonalforsamlingen ble fylt opp av en rekke småpartier, og det var ingen som klarte å danne regjering. Svartskjortene hadde gjennom utstrakt vold terrorisert sosialistene i nord. Da den italienske regjeringen i 1922 gikk igjennom en større politisk krise, besluttet fascistene å utnytte situasjonen ved å gripe makten i et statskupp.

Hendelsesforløp

Mussolini (i dress) med Emilio De Bono, Italo Balbo og Cesare Maria De Vecchi.

Da de marsjerte inn i Roma denne oktoberdagen lot kongen, etter råd fra de militære, være å erklære unntakstilstand. Omkring 25 000-30 000 svartskjorter og såkalte squadristi (fascistiske gatekjempere), kledd i svarte skjorter, marsjerte under ledelse av Italo Balbo, Emilio De Bono, Michele Bianchi og Cesare Maria De Vecchi mot Roma for å kreve makten, mens Mussolini ventet i Milano. Hoveddelen av marsjdeltakerne ble stoppet av politiet underveis, og de rundt 9 000 som kom fram var dårlig organisert og bevæpnet, men Mussolini kom med toget fra Milano, og kong Viktor Emmanuel III vaklet, men valgte tilslutt å tilby ham statsministerposten som han tiltrådte 31. oktober. Svartskjortene holdt parade gjennom byens gater, men ble samme kveld sendt ut av byen av Mussolini.

28. oktober, som regnes for dagen for marsjen, ble senere nyttårsdag i det fascistiske Italia da de innførte den nye kalenderen Era Fascista i 1927.

Etterspill

Mussolini i paradeuniform med kong Vittorio Emanuele III 1922

Da Mussolini overtok som regjeringssjef i 1922, var han i begynnelsen ikke eneveldig og fikk bare fire fascister med seg i regjeringen. Gjennom behendig manøvrering i regjeringen og deputertkammeret, kombinert med trusler om terror og også faktisk terror, bygde han raskt ut sin posisjon. Etter at han hadde fått drevet igjennom en endring i valgloven som innebar at det største partiet skulle ha to tredjedeler av plassene i deputertkammeret, vant hans parti valget i 1924 og i januar 1925 erklærte han diktaturet.

Fascistene innledet en ny aggressiv utenrikspolitikk, gikk inn i den spanske borgerkrigen og invaderte Etiopia og opprettet den utvidede kolonien Italiensk Øst-Afrika (Africa Orientale Italiana). Dette var betydelige elementer av opptrappingen fram mot andre verdenskrig da Italia på denne måten undergravde den internasjonale stabiliteten som var etablert etter første verdenskrig Mussolini forble makthaver i Italia fram til fascismens fall i juli 1943 etter en rekke nederlag i andre verdenskrig.

I likhet med mange andre observatører, mistolket også Adolf Hitler hendelsesforløpet knyttet til denne marsjen, og trodde at også NSDAP kunne komme til makten i Tyskland på samme måte. Dette ledet til det mislykkede ølkjellerkuppet året etter. Hitler kom da til at nasjonalsosialistene måtte ta makten gjennom legale midler, og kom til makten på samme måte som Mussolini da han ble utnevnt til rikskansler 30. januar 1933 av rikspresident Paul von Hindenburg.

Referanser

  1. ^ a b NRK Studio 2 27. oktober 2022 der historiker Elisabetta Cassina Wolff forteller om «Marsjen mot Roma»

Se også

Litteratur

Eksterne lenker

Enciclo
Wikious
Sapientia
Scientia
Boobota
Anandapedia
Sagapedia
Wikithot