I dagens verden er Massemedier i Israel et tema som skaper stor interesse og diskusjon. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Massemedier i Israel fått en relevans som aldri har vært sett før, og påvirket ulike aspekter av samfunnet og dagliglivet. Fra sin innflytelse på politikk og økonomi, til sin effekt på kultur og utdanning, har Massemedier i Israel blitt en sentral sak på den offentlige dagsorden. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike perspektivene og debattene rundt Massemedier i Israel, og analysere dens betydning og implikasjoner i samtiden.
Massemedier i Israel har – så langt vi vet – eksistert siden 1863, da to månedlige aviser ble etablert i Jerusalem, Halevanon og Havatselet, som var de første avisene på moderne hebraisk i Israels land. Kun ett år senere ble disse avisene lagt ned av osmanske myndigheter. Senere, i 1869, begynte aviser å synes regelmessig i Jerusalem, til tross for streng sensur og lav sirkulasjon.
Første verdenskrig satte en stopper for publisering av aviser, inntil britene tok kontroll over landet som et mandatområde. Det fulgte så en økning i antall private og politisk sponsede aviser, til tross for sensur fra mandatsmyndighetene. I 1919 ble Haaretz (betyr «Landet», og viser til Israels land) grunnlagt av en gruppe sionistimmigranter hovedsakelig fra Russland, og er Israels eldste dagsavis. Blant grunnleggerne var Vladimir Jabotinsky, den ideologiske lederen for høyresiden av sionismen. Haaretz er eid av Shocken media, som også eier et forlag og en rekke lokale aviser, og har i dag et opplag på 75 000 i ukedagene og 95 000 på fredager.
I 1939 ble Yedioth Ahronoth grunnlagt, og er avisen med størst opplag, og leses av omtrent to tredjedeler av alle hebraisktalende avislesere. Avisen eies av Moses familiy, som også eier et forlag, produserer magasiner og lokalaviser samt er deleier i et musikkfirma.
Når staten ble erklært selvstendig i 1948 ble ikke pressen underlagt noen spesiell lov, selv om mandatets presseforordning hadde påkrevd lisensiering av aviser. Samme året ble Ma'ariv grunnlagt, og var i flere år den avisen med størt opplag. Avisen er eid av Nimrodi-familien som også eier et forlag og et musikkfirma, og produserer folkemagasiner og lokalaviser.
I løpet av 80- og 90-tallet gjennomgikk den israelske pressen store forandringer, i likhet med Europa og Nord-Amerika. Media ble gradvis satt under kontroll av et begrenset antall organisasjoner, og de politisk publiserte avisene forsvant gradvis. I 1983 ble den privateide finansavisen Globes grunnlagt, og er den yngste av Israels dagsaviser. Avisen er eid av Globes Publisher Itonut (1983) Ltd, igjen eid av Monitin-gruppen.
Aviser utgitt av politiske partier er nå på vei vekk i Israel, slik som i Europa. Per dags dato er det kun tre slike aviser som utgis, påtenkt religiøse lesere: Hatsofeh, Hamodia og Yated Ne'eman. De tre store hebraiske avisene er nå eid av private konglomerater med base i Tel Aviv, som dominerer hele Israels massemedia. Israel gikk også ned fra 37. til 67.-plass på Reportere uten grensers pressefrihetsrangering i 2005. Reportere uten grenser – sammen med International Press Institute – fordømte tilfeller av sjikanering av journalister, gjort av Israels forsvar, spesielt i palestinske territorier. Samtidig beskriver Reportere uten grenser den israelske massemediaen som «tradisjonelt robust og uavhengig», og pressen er vidt om anerkjent for å reflektere et bredt spekter av meninger og partier.
Ved siden av de større avisene publiseres det og en rekke lokalaviser, de fleste eid av Moses family eller Shocken-konsernet, og tre hundre magasiner og tidsskrifter (ukentlige og månedlige). Kvinnenes ukentlige magasin, La'isha, eid av Moses family, har det største opplaget i landet. Disse magasinene publiseres ofte i flere språk.
Det utgis to daglige og fem ukentlige arabiske aviser, ved siden av en rekke tidsskrifter. Den arabiske pressen imøtekommer den israelske arabiske befolkningen, hvorav en stor del også leser hebraisk. Blant de store arabiske avisene er Al-Ittihad, som også utgis i områder styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten, og Kull al-Arab, fra Nasaret, grunnlagt i 1988.
Israels presseetiske råd ble grunnlagt i 1963, den gangen på frivillig basis, og fungerer hovedsakelig på samme måte som PFU. Rådet samler landets nasjonalsamling for journalister, utgivere, redaksjoner for dagspressen og representanter fra offentligheten. Rådets mål er å verne om pressefriheten i Israel, vedlikeholde etikk og forsikre om fri adgang til inform
Under Palestinamandatets lover måtte alle utgivelser få tillatelse av den militære sensuren før de kunne utgis. I 1948 ble en avtale signert mellom regjeringen, hæren og pressen, som bestemte at sensur skulle baseres på gjensidig enighet for å forhindre fare for rikets sikkerhet. Dagens sensur henspiller mest til militære og sikkerhetsrelaterte temaer, men ingen politiske. På grunn av dette må artikler som omhandler militæret eller sikkerhet sendes inn til gransking før utgivelse. I 1989 utga High Court of Justice begrensninger for sensuren: sensur kan kun utføres når det er klart at utgivelsen kan være til skade for offentlig sikkerhet. Hvis sensur kan avisene anke sensuren til en «committee of three», med en representant fra allmennheten (som er ordstyrer), en representant fra hæren og en fra pressen. Denne komitéens bestemmelse er endelig.
Det at Israel er et land med mye innvandring gjenspeiles i landets utenlandske presse, som har utviklet seg gjennom 50- og 60-tallet. Når innvandrerne ble fastboende og mestret hebraisk begynte de å lese mindre utenlandsk presse, men likevel har landet en rekke aviser som utgis på andre språk, som arabisk, jiddisch, tysk, ungarsk polsk og rumensk. Ved siden av dette har den store innflyttingen fra det tidligere Sovjet gjort at Israel har en forholdsvis stor russisktalende presse: fire dagsaviser og en rekke tidsskrifter, alle utgitt på russisk. Den største av disse er Vesti, med base i Tel Aviv, eid av Yediot Media Group. Den russiske pressen i Israel har dog hatt en nedgangsperiode i nyere tid, da flere og flere av deres lesere går over til hebraiske eller arabiske aviser. Ved siden av dette er den engelsktalende The Jerusalem Post, grunnlagt i 1932, og eid av Mirkay Tikshoret Group Ltd og Canwest Global Communications Group. Avisen er lest av engelsktalende immigranter, så vel som av engelsktalende turister og diplomater. Avisen utgis også daglig i Nord-Amerika og ukentlig på fransk i Vest-Europa.