Musikken i Danmark

Musikken i Danmark

Tidlig musikk

Om musikken i Danmark og i det før-kristne Norden vet man ikke noe sikkert da man mangler en musikalsk overlevering. I nasjonal forstand er dansk musikk et begrep som først oppsto i vår egen tidsalder. Men i forhold til Danmarks avsides beliggenhet har tonekunsten tidlig satt sitt preg og delvis nådd en ikke ubetydelig utvikling. For den aller eldste periodens vedkommende har man noe ganske enestående i bronsealderens lurer, som kaster et eiendommelig lys over en fjern oldtidsperiodes høye teknikk og underlige sans for toner.

Selvsagt danner lurene fremdeles bare et isolert kulturfenomen, idet man mangler alle holdepunkter for å kunne knytte dette sammen med den historiske tid og denne historiske perioden for dansk musikk begynner forholdsvis sent. Men man er imidlertid i Danmark, som i Norden forøvrig, ikke uten vitnesbyrd om at tonekunsten også i en tidlig periode har båret blomster som har avsatt frukt.

Musikkens stilling i sagatiden og dens forbindelse med skaldekunsten er ikke fullstendig klarlagt. Selv fra denne fjerne tiden har man imidlertid spredte interessante etterretninger og i de gamle danske kjempevisene og folkemelodier en musikkhistorisk skatt. Man er usikker på tidsbestemmelsen ettersom den aller første opptegnelsen av (folkevisefragmentet i Codex Runicus) ikke går lenger tilbake enn til ca. 1300. Men både i form og innhold vitner dette om Danmarks kultur også på dette området i denne tidlige perioden.

Den egentlige kunstmusikken er derimot en fremmed fugl. I middelalderen var musikken representert ved kirken, ved den gregorianske sangen som fulgte med den romerske kirken inn til Danmark. Rester av de tidligere praktfulle pergament-messebøkene viser at sangen i det store og hele har vært den samme som i andre katolske land. De relativt nyfunne latinske hymnene og sekvensene (12.-14. århundre) fra Lund og fra Ringsted bør også nevnes, disse ble funnet på begynnelsen av 1900-tallet. Deres skjønnhet og kultur peker mot en forbindelse med franske klostre og kirker, som også kjennes for Danmarks vedkommende i erkebiskop Eskils, Absalons og Andreas Sunesøns dager.

Tidlig verdslig musikk

Den verdslige musikken var representert ved sangere og farende spillemenn, gjøglere, som kom opp til Danmark med sine giger eller fløyter og fant tilhold hos drotten eller hans hirdmenn.Man vet at flere av de tyske minnesangerne fra 1300-tallet har stått i forbindelse med Valdemarene i Danmark. derfor kunne Reinmar von Zweter besynge Erik Plogpenning og selve Tannhäuser har besunget Erik Klipping, Mester Rumeland kongemordet i Finderup Lade og Frauenlob har sunget til pris for Erik Menved.

Christian II - 1500-tallet

Under Christian II finner man den første musikkinstitusjonen med fast tilknytning til hoffet i form av et kantori som skulle ivareta korsangen i kirken og som også gjorde tjeneste ved kongens taffel. Fra dette kongelige kantoriet nedstammer det nåværende kongelige kapell.

Den «nederlandske» skolen

Den fransk-belgiske («nederlandske») skolen førte på denne tiden an i musikken. Navn på personer fra denne skolen pryder også det Det Kongelige Kapels lister omtrent et hundreår gjennom, under Christian III, Frederik II og Christian IV. Blant dem kan nevnes Georg Preston (kanskje Jørgen Preston?), Johan Baston, Adrian Petit Coclicus (1499–1563), Franciscus Amsfortius (1559), Arnold de Fine (1530–1586), Gregorius Trehou (1550–1619) og Melchior Borchgrevinck. Christian IIIs «øverste Trompeter» var Jørgen Heide – Under Frederik II søkte engelske instrumentalister seg til hoffet i rikt monn. Her opptrådte de også som skuespillere, mimere og dansere ved festlighetene på Københavns slott og på Kronborg under ledelse av William Kemp (død 1603), Shakespeares venn og kunstnerkollega.

Salmesangen

Som folkelig element fikk salmesangen i reformasjonsårene en særskilt betydning og kongene sørget for at kunnskap til musikk kunne bli allment utbredt. I latinskolene utgjorde sang og musikk et fast lærefag og universitetet fikk en egen lærestol for dette faget, som besto inntil inn i midten av 1800-tallet. Dels ved disse institusjonene og dels ved kongens direkte økonomiske støtte utviklet det seg et eiendommelig musikkliv i den lykkelige perioden Danmark opplevde i begynnelsen av Christian IV's regjering.

Christian IV - 1600-tallet

Med betydelige kostnader underholdt Christian IV et tallrikt og velutstyrt orkester av sangere og instrumentalister, et av de største på sin tid i Europa. Kapellet hadde ikke få utenlandske mestre i sin midte, slik som engelskmannen John Dowland, tyskerne Melchior Schildt og Heinrich Schütz og mange andre. Christian IV sto i utlandets øyne som en fremragende musikalsk mesén, noe flere dedikasjoner fra utenlandske tonemestre vitner om.

Av andre musikere kan nevnes William Brade (1594-1596, 1599-1606 og 1620-1622), Jan Tollius (1601–1603), Vincentius Bertholusius (1607–1608), Melchior Borchgrevinck, Nicolo Gistou (eller Nicolas Gistow, død 1609), Thomas Simpson, Matthias Weckmann.

Kongen sørget også for den nasjonale oppveksten idet hans oppmerksomhet var rettet mot å hjelpe unge danske musikktalenter som han sendte til Italia og England for å studere hos de største mestre. I Mogens Pedersøn, Hans Nielsen, Hans Brachrogge og Jacob Ørn finner man de første danske komponister som har gjort seg gjeldende som slike.

Også orgelspillet har betydelige danske representanter fra denne perioden: Truid Aagesen, Johan Lorentz og Dietrich Buxtehude, sistnevnte fikk imidlertid sitt egentlige virkefelt i Lübeck og ikke i Danmark. I Hans Mikkelsen Ravn (Johannes Michaelis Corvinus) fikk man den første danske musikkteoretiker (Heptachordum danicum, 1646).

Svenskekrigene

Denne lovende starten for dansk musikk fikk en brå slutt da det ble krig med Sverige. For den nasjonale oppveksten ble det senere ikke lenger noen plass, utviklingen ble nå vesentlig preget av utlendinger. Den kjente tyske musikeren Kaspar Förster (1616–1673) var Frederik III's kapellmester og kapellet dyrket hovedsakelig kammermusikk med franske «Hof-Violons» etter fransk mønster.

Operaens inntog i 1689

Operaen holdt sitt inntog i 1689 med Der vereinigte Götterstreit komponert av en av kongens «Violons», Poul Christian Schindler (1648–1740). Senere kom det tysk opera fra Hamburg og i den anledning virket den geniale Reinhard Keiser gjentatte ganger virket ved hoffet. Deretter kom franske skuespillere med sine musikalske intermedier i hyrdestilen og endelig den italienske operaen.

Italienerne 1747-48

I sesongen 1747-48 begynte italienerne sine forestillinger under Pietro Mingotti på Charlottenborg, kapellmestre var Giuseppe Sarti og Scalabrini samt (1748–49) den unge Gluck som i anledning av kronprinsens (Christian VII's) dåp komponerte et festspill. Skjønt italienerne var på mote manglet det ikke på opposisjon mot denne operaens opptreden. For eksempel fremsto den kjente tyske musiker og forfatter Johann Adolph Scheibe, som en tid lang virket i København og hadde tittel av kongelig dansk kapellmester, med stor energi for en reform av operaen. Det er mulig at Gluck ved dette har mottatt de første impulser til sine senere reformatoriske verker.

Etter den italienske operaen ble særlig den franske Opéra comique av betydning for stilen i syngespillene på Den Danske Skueplads, teateret.

Danske konsertforetagender på 1700-tallet

Mer enn alt dette fremmede som aldri slo fast rot i dansk jord, interesserer de forskjellige innenlandske konsertforetagender. Fra midten av 1700-tallet førte de i vekslende kår en ganske frodig tilværelse og vitner om en til tider ikke liten musikalsk interesse som åpenbart har vært av betydning for utviklingen.

Som begynnelsen til et offentlig konsertvesen oppsto det atskillige musikalske selskaper i Danmark på 1700-tallet med nesten likelydende og lett forvekselige navn; de første musikkselskapene i en kort perioden under navn av Collegium musicum.

Man opprettelsen av teateret i Lille Grønnegade i 1722 hadde man fått en nasjonal teaterscene Den danske Skueplads og et par årtier senere - i 1740-årene - fikk man den tanken å ha konserter med egne krefter og valgte formen av et musikkselskap som man hadde gjort før i Europa.

Musikkselskapenes bakgrunn

Allerede på 15-og 1600-tallet oppsto det rundt om i Europa og særlig i Tyskland musikalske selskaper hvorav de fleste snart forsvant igjen. Noen av selskapene tok italienske akademier fra renessansen som mønster, andre knyttet seg til skolen og kirken med det hovedformål å gi kirkemusikken på de store høytidene et usedvanlig og festlig preg, og det var folk av den lærde stand som på denne måten begynte å musisere. Det var derfor fortrinnsvis universitetsbyene som ble sete for denne formen for mer eller mindre private musikkforeninger. I Leipzig dannet studentene i begynnelsen av 1700-tallet et velbesøkt musikalsk kollegium – et Collegium musicum opprettet av Georg Philipp Telemann 1701/02 – som utførte kirkemusikken i Neukirche og holdt øvelser på et kaffehus hvor også tilhørere hadde adgang. I 1730-årene hadde byen to forskjellige ukentlige studenterkonserter hvorav den ene ble dirigert av Johann Sebastian Bach.

I England hadde man hatt noen av de første offentlige konserter fra begynnelsen av 1670-årene under ledelse av et medlem av The King's Music, komponisten og fiolinisten John Bannister.

Opptakten i Danmark

At det i den pietistiske Christian VIs regjeringstid 1730-46 ikke kunne holdes teaterforestillinger, kan ha medvirket til at København ble en av de byene som forholdsvis tidlig utviklet et omfattende konsertliv. Schiørring skriver at dette skulle fremgå av offentlige bekjentgjørelser for sommeren 1727 hvor det ble opplyst at det hver onsdag ettermiddag i hotell Stadt Hamborg skulle «afholdes en smuk vokal- og instrumental musik, som begynder præcis kl. 15».

Man antar at Ludvig Holberg allerede under sitt opphold i England mellom 1706 og 1708 opplevde friluftskonsertene i Vauxhall Gardens; i Oxford var han medlem av The musical Club som holdt konsert hver onsdag og passasjer i et av Holbergs epigrammer fra 1737 om «de mulikalske Kollegier» – som på visse bestemte dager ble avholdt i hans hjem – skulle tale for at disse konsertene ikke hadde privat karakter, og at Holberg var aktiv i å fremme disse foretagender.

«Det musikalske Societet» (1744–49)

Holberg satte så stor pris på en av de tidligste musikkforeningene – Det musikalske Societet (1744–49) – at han sidestilte det med selve Den danske Skueplads og kalte det «yndet og admireret såvel af fremmede som af egne Landsmænd». Cand. jur. Johannes Erasmus Iversen (1713–55) var en av lederne og en av de få danske menn som på dette tidspunkt gjorde seg gjeldende i musikk. Det musikalske Societet, hvor også Johann Adolph Scheibe og C.A. Thielo (1707–1763) spilte en rolle, måtte imidlertid ligge under i konkurransen med den italienske opera.

Men snart oppsto flere andre lignende selskaper av kunstinteresserte og musikere og noen så på det som sin oppgave «at bringe Musikken blandt vore Landsmænd i Flor». Enkelte av disse selskapene fortsatte sin tilværelse langt inn på 1800-tallet, riktig nok under noe endrede forhold, idet klubblivet særlig trådte frem. Blant de viktigste kan nevnes Det kongelige musikalske Akademi (1767–1817) og Harmonien (1778–1830).

«Rådhusstrædets-Selskab» 1750-73

Det eldste musikalske selskap som holdt offentlige konserter i København for betaling, skriver seg fra Holbergs tid; det hadde først lokale hos vintapperne Cardinal og Pilloy i Pilestræde (nr. 32 o. 1900), deretter i Bryggernes Laugshus på hjørnet av Skindergade og Klosterstræde, hvor det fra mai 1744 fortsatte etter å ha blitt omorganisert under navn av «Det musikalske Societet». Lederen i dette selskapet av musikkvenner var den kongelige kapellmesteren Scheibe og den senere kantoren ved Vor Frue latinske skole J.E. Iversen. Selskapet besto hovedsakelig av studenter, sivile og militære embetsmenn. Iversen var både sanger, virtuos, konsertdirigent, komponist og musikklærer og akkurat som Scheibe hadde han et vennskapelig forhold til Holberg. Formålet med selskapet var dobbelt; «uskyldig Tidsfordriv» som det sies i statuttene, men selskapet skulle i tillegg være en musikkskole, et akademi i det små, hvor den lønnede konsertmester Iversen en gang i uken skulle undervise medlemmene. Det musikalske Societet var særlig aktivt i Christian VIs tid. Senere – i 1747 – ga Frederik V selskapet gratis lokale på Charlottenborg. Her ble det imidlertid snart fortrengt av den italienske opera. Under de endrede forholdene gikk det jevnt og trutt tilbake med selskapet og i 1749 ble det nedlagt ettersom alle «honette Folk» strømmet til italienerne. Men Iversen ga seg ikke og han stiftet et Collegium musicum. Han og andre fortsatte å holde offentlige konserter i Bergs Sal i Læderstræde, i Bryggernes Laugshus, i madame Lyders gård ved Gammelstrand, i vintapper Sieur Rhodes gård i Klædeboderne. I 1750 ble det opprettet et nytt musikalsk selskap av kunstnere og musikkvenner. Disse holdt ukentlige konserter i et lokale i Rådhusstræde rett ved Nytorv, noe som gjorde at musikkselskapet ble kalt Rådhusstrædets-Selskab. Denne foreningen fikk snart et aristokratisk preg ettersom det ble mote blant standspersoner å dyrke musikken. Foreningen holdt seg i seksten år uten konkurranse inntil et annet musikalsk selskap begynte å holde konserter i Bryggernes Laughus i 1766. Medlemmene her ble særlig rekruttert fra borgerskapets og den dannede middelstands kretser. Dikteren Johannes Ewald og hans venn komponist og kapellmester Scheibe var æresmedlemmer i det sistnevnte selskap som etter hvert tok luven fra sin eldre konkurrent.

«Det kongelige musikalske Akademi» fra 1766, senere som klubb

Fra høsten 1770 hadde begge musikkforeningene lokale i Bryggernes Laugshus, men Rådhusstrædets Selskab, som det fremdeles kaltes, kunne ikke holde stand, men måtte legge ned på slutten av 1773. Konkurrenten fikk dermed en øket tilgang av medlemmer og den 10. august 1774 til og med tillatelse til å ha navn som kongeligt musikalsk Akademi. Det bør imidlertid bemerkes at de aristokratiske konsertene på ingen måte opphørte selv om Rådhusstrædets Selskab var gått inn; tvert i mot fikk de et mer elegant preg enn før.

Det ble ikke stiftet en egentlig forening med lover og generalforsamlinger. Lederne av foreningen, den saksiske minister grev Kalenberg og etatsråd livmedicus v. Berger, ordnet og styrte alt på egen hånd og med så avgjort hell, at disse konsertene etter samtidiges forsikring ble de beste og herligste. Disse såkalte Concerts nobles ble avholdt i to år (1774 og 1775) i Marechalsgården på Købmagergade og deretter i Gjethussalen på Kongens Nytorv og ble besøkt av alle byens fornemste herrer og damer. Karakteristisk nok klages det bestandig over det fine publikums livlige passiar, ikke bare før, men også under musikken «thi når der ikke spilles Virtuosnumre eller synges Bravourarier, kort sagt ikke udføres noget påfaldende, som vækker Forbauselse og Beundring, har Koncerten for dem ingen Interesse.»

I 1786 opphørte de aristokratiske konsertene da Gjethussalen ble gjort om til en klubb for begge militæretatene: «Det militaire Selskab». Også Det musikalske Akademi hadde vanskeligheter med å holde hodet over vannet overfor klubbene, som var blitt høyeste mote. I disse bød man nemlig ikke bare medlemmene ukentlige konserter, men også andre selskapelige gleder, som lå utenfor de egentlige musikkforeningenes oppgaver. Akademiet synes imidlertid å ha vært stanset i fire år, inntil det i 1790 igjen ga livstegn fra seg for noen år etter å bøye seg for tidens fordringer, gi opp sin utelukkende musikalske karakter og bli en klubb.

Klubbene

Tiden mellom 1780 og 1820 var klubbkonsertenes tid. De eldste klubbene i København hadde oppstått allerede på begynnelsen av 1770-tallet og avløste kaffehusene hvor småklikker blant gjestene hadde dannet utgangspunkt for flere private klubber hvor det oppkommende borgerskapet etter engelsk mønster var begynt å samles og da det i perioden mellom 1770 og 1799 ikke var sensur i Danmark, foregikk det en livlig politisk og litterær diskusjon i disse klubbene; fra 1775 ble det årlig dannet nye klubber og midt i klubb-tiden rundt 1800 skulle det ha vært 30-40 stykker i København. En av disse klubbene var Drejers Klub hvor ideen med å innføre musikken som ledd i de alminnelige klubbfornøyelsene skulle ha oppstått i 1778. Etter Trykkefrihetsforordningen av 1799 forandret klubblivet karakter «fra klubliv til selskapsliv og man ble mer forsiktig med samfunnskritiske ytringer.

Til sammenkomstene i klubbene brakte man med seg leilighetsviser, diktet av poetisk begavede klubbrødre til neste fest rundt punsjebollen; Clausen kaller klubbvisen «datidens folkesang i borgerlige kredse.» Da klubbene i tiden etter 1800 utviklet seg mer i retning av selskapelige foreninger, mistet de også sin ledende stilling på sangens område; men klubbvisen holdt seg imidlertid som levende sang langt ned i århundret, idet den fikk friske impulser fra forskjellig hold, det folkelig-nasjonale foreningslivet, håndverkerstanden og studentene. Studenterforeningen fikk en visebok i 1822 og i 1839 ble Studenter-Sangforeningen dannet. Klubbperioden på slutten av 1700-tallet hadde brakt selskapssangen til full utfoldelse noe som også i høy grad kom til å prege familiesammenkomster og andre private selskaper.

Fellessangen forandret imidlertid karakter i begynnelsen av 1800-tallet fra de klubbviser til en fellessang som var mer nasjonalt orientert; denne sammenkoplingen mellom fellessang og nasjonalisme skulle ta sin begynnelse med de krigssangene som fremkom i forbindelse med Englandskrigene fra 1801; de ble blant annet spredt til provinsen ved at skuespiller H.C. Knudsen, som fikk tilnavnet «fædrelandets frivillige sanger», reiste rundt og foredro dem.

Syngespill fra 1776

Det første danske syngespillet på Det Kongelige Teater var Belsor i Hytten (1776) med musikk av Hans Hinrich Zielche (1741-1802, fløytist i kapellet). Som så mange av sine mere fremtredende verkfeller i kapellet var denne mannen av tysk avstamming, så noe «nasjonalt» verk skapte han ikke. Men mange av de fremmede komponistene akklimatiserte seg i Danmark og skrev musikk som avgjort tok opp danske trekk i seg. Dette gjelder blant annet Johann Ernst Hartmann den eldre med Balders Død og Fiskerne (1779–80), J.A.P. Schultz med Høstgildet, Peters Bryllup, oratorier, danske sanger, F.L.Æ. Kunzen med de interessante og vakre operaer Holger Danske, Erik Ejegod o. a., fremdeles J.G. Naumann og Du Puy. De siste oppholdt seg ikke lenge nok i Danmark til å bli påvirket av det danske.

Det kongelige Teater hadde fremragende sangerinner i kvinnene Walther, Dahlén, Frydendahl og Eleonora Zrza. Som komponister av sceniske arbeider virket kapellmester Claus Schall og etter ham J. Frederik Bredal (Ivar Bredal?)

Det Kongelige Kapel hadde utmerkede krefter i fiolinistene Peter Mandrup Lem, Johan Heinrich Christian Tiemroth, den geniale Wexschall (norskfødt), fioloncellisten Frederik Christian Funck, fløytisten Niels Petersen ?, oboisten Barth (antakelig Christian Samuel Barth) med flere i sin midte.

Sangskole 1773

Den kongelige danske sangskolen som startet i 1773 under Potenza, fortsatte senere under J.W.L. Zinck og slo ut i full blomst under italieneren Giuseppe Siboni. Som klaverspiller merkes Catharine Wernicke og Josephine Tutein, f. Siboni. På alle punkter var det krefter som rørte seg. Men enda kjente man ikke sitt eget.

Det nasjonale gjennombrudd på 1800-tallet

I litteraturen kom det nasjonale gjennombrudd med folkevisebevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet og med Oehlenschläger. I musikken kom det imidlertid først omtrent et slektsledd senere med Hartmann og Gade. Overgangstiden betegnes ved Weyse og Kuhlau, begge tyskfødte, men hver på sin måte av stor betydning for det danske.

De tok opp den nordiske folketonen i de danske kjempevisemelodiene som kunstnerisk utgangspunkt, slik man kan ane tidligere hos bl. annet Johann Hartmann den eldre med syngespillet Balders Død i 1779. Weyse komponerte sine romanser og ga ut den første kunstneriske bearbeidelsen av kjempevisenes melodier. Ved sin utforming av folkevisestoffet i Elverhøj viste Kuhlau hvilken ny og fruktbar kraft som var tilført dansk musikk. Kuhlau fikk forøvrig mest betydning som formidler av den Mozart-Beethovenske tidsalder. Hos Johannes Frederik Frølich klinger disse tonene allerede tydelig etter. Det er i denne perioden at nasjonalmelodiene oppsto med (Weyse, H.P. Rasmussen (Rasmussen, Poul Edvard, 1776-1860, komponisten av Danmark dejligst Vang og Vænge ?), Krøyer (Hans Ernst Krøyer), Rudolph Bay og flere). Abrahamson, Rasmus Nyerup og Knud Lyne Rahbek ga ut det bredt anlagte verket Udvalgte danske Viser fra Middelalderen i fire bind (1812–1814).

Hovedslaget

J.P.E. Hartmann anslo tonen først med melodramaet Guldhornene i 1832. Senere fulgte operaen Liden Kirsten og de andre store verkene som i stor grad har satt Hartmanns navn på kartet i dansk musikhistorie. Hos den yngre Niels W. Gade kom det nasjonale straks sterkt frem i hans aller første arbeide, Ossian-ouverturen fra 1840 og c-mol-symfonien (1842); som bærende understrøm holdt dette seg også i hans senere arbeider.

Det skal også nevnes at Gade var den første nyere danske komponisten som fikk et verdensnavn. Som dirigent for Musikforeningen i København vekket han også inspirasjon og sans for høyere musikk blant befolkningen og banet vei for de store monumentale verker fra verdenslitteraturen.

Som samtidige av disse to ledende kunstnere kan nevnes: Henrik Rung (romanser og salmer, sceniske arbeider), A.P. Berggreen (sanger og salmer samt utgiver av den store folkevisesamlingen og av koralboken), Johann Christian Gebauer (barneviser, sanger og salmer, musikkteoretiker), H.S. Paulli, H.S. Løvenskjold (sceniske arbeider), brødrene Edvard og Carl Helsted, Christian Julius Hansen (sanger), Emil Horneman sen., krigsårenes folkekjære komponist, samt den «danske Strauss», H.C. Lumbye.

Det følgende slektsledd

Med det følgende slektsledd utfolder musikken i Danmark seg med en rikdom og mangfoldighet som står i eiendommelig motsetning til de svake og spredte forsøkene i begynnelsen av århundret. Som naturlig var ble det de to ofte nevnte lederne som først kom til å sette preg på utviklingen gjennom sin personlige og kunstneriske innflytelse, slik at dansk musikk opp mot 1800-tallets avslutning kan sies å stå i Hartmanns og Gades Tegn.

Denne stilretningen ble fulgt av Peter Heise, den danske romansekomponisten fremfor noen (også operaer), Emil Hartmann jun., August Winding, Christian Barnekow, Erik Siboni, Franz Joseph Glæser, C.H. Glass med flere. Det etterfølgende slektsleddet samlet seg spesielt rundt den Hartmannske retning med sine hovedrepresentanter Lange-Müller og Otto Malling. Bare enkelte fra dette slektsleddet sto mer uberørte av denne og hadde snarere tilknytninger til utlandet: Asger Hamerik, C.F.E. Horneman jun., Hans og Gotfred Matthison-Hansen (far og sønn), Julius Steenberg, Theodor Bernhard Sick, 1827-93, komponist og offiser, til dels Jørgen Malling (Jørgen Henrik Malling 1836-1905, komponist).

Musikalske foreninger

De forskjellige musikalske foreningene i hovedstaden og provinsene har vært av stor betydning for musikklivets fremme. I spissen for disse står Musikforeningen som ble stiftet i København i 1836 med først Franz Gläser, senere Niels W. Gade, Emil Hartmann, Franz Neruda og Carl Nielsen som dirigenter.

Blant dens fremtredende solosangere skal i tillegg til operaens krefter nevnes Viggo Bielefeldt, Beatrice Diderichsen og Ellen Beck.

Cæciliaforeningen

I 1851 ble Cæciliaforeningen grunnlagt av Henrik Rung som arnested for den «historiske» musikk, senere med H.S. Paulli, Frederik Rung og P.S. Rung-Keller som dirigenter.

Kammermusikkforeningen

Kammermusikforeningen, som ble stiftet i 1868 av Neruda, har med stor fremgang virket på sitt område og gitt støtet til dannelsen av mange andre foreninger til kammermusikkens fremme.

Mannskor

På mannskorets område har Studenter-Sangforeningen (stiftet 1839) vært banebryter med dirigentene J.P.E. Hartmann, Chr. Richardt, C.J. Hansen, Peter Heise, Liebmann, Otto Malling, J. Bartholdy, og S. Levysohn, og i dennes spor er det oppstått tallrike andre foreninger, deriblant Bel Canto (dir. Vilhelm Poulsen 1875-1930?).

Musikkonservatorier

Sitt første musikkonservatorium fikk København i 1827, grunnlagt av Prins Christian Frederik (Christian VIII) med Giuseppe Siboni som direktør, nærmest til utdannelse av operaens krefter. Det besto inntil 1841.

Deretter fulgte det nåværende Det Kongelige Danske Musikkonservatorium som i 1867 begynte sin virksomhet med Gade, Hartmann og Paulli som direktører. Siden 1883 har det fast tilskudd fra staten. I 1871 ble Samfundet til Udgivelse af dansk Musik grunnlagt. Universitetet opprettet i 1896 en lærestol for musikkhistorie (Angul Hammerich).

Musikhistorisk Museum med sin store instrumentsamling ble åpnet i 1898.

Litteratur

• Nils Schiørring: Musikkens historie i Danmark, I-III, 1977
• V.C. Ravn: «Koncerter og musikalske Selskaber i ældre Tid.» i V.C. Ravn og Angul Hammerich: Festskrift i Anledning af Musikforeningens Halvhundredaarsdag. Utgitt av Musikforeningen 1886 — Ravns siste avsnitt «Tilbageblik» om situasjonen rundt 1830, dvs. før Musikforeningen ble stiftet, finnes på Wikisource.
• Jens Sølvsten, introduksjon: Gamle Selskabssange og Klubviser 1951
• Karl Clausen: Dansk Folkesang gennem 150 år 1958
• Jens Henrik Kuodal, red.: «Fællessang og danskhed» av Kirsten Sass Bak i Musik og danskhed 2005 ISBN 87-7876-399-1
• Jens Henrik Koudal: Musikken i Danmark – danskhed i musikken - Sted og nationalitet som kritisk perspektiv (doc-format, samme i )
• Angul Hammerich: Salmonsen (Salmonsens konversationsleksikon, 2. utgave, bd. 5, s. 680) – Hammerichs litteraturliste er på s. 684 i Salmonsen.
• Carl Bruun: Kjøbenhavn, del III, kap. III, s. 641ff til underavsnittene "Rådhusstrædets-Selskab" og "Det kongelige musikalske Akademi" – Nettutgave Arkivert 24. juli 2009 hos Wayback Machine.

Referanser

Eksterne lenker

• Kanon for musikk fra Kulturministeriet
• Guide til den danske kulturkanonen