I denne artikkelen skal vi utforske virkningen som Neroforordningen har hatt på dagens samfunn. Neroforordningen har blitt et tema med økende interesse de siste årene, siden dets innflytelse dekker ulike områder av dagliglivet. Siden fremveksten har Neroforordningen skapt debatt og kontrovers, samt ført til betydelige endringer i måten folk oppfatter og opplever verden rundt seg på. Gjennom disse sidene vil vi analysere de ulike fasettene til Neroforordningen, og undersøke implikasjonene på kultur, politikk, teknologi, økonomi og folks personlige liv. Ved å bruke en tverrfaglig tilnærming søker denne artikkelen å belyse den dype innvirkningen Neroforordningen har hatt på det moderne samfunnet.
Neroforordningen (på tysk Nerobefehl, «Nero-befalingen», offisielt Der Befehl betreffend Zerstörungsmaßnahmen im Reichsgebiet) er tilnavnet til Hitlers forordning av 19. mars 1945 til tyske Wehrmacht om at soldatene, hvis de måtte trekke seg tilbake, skulle ødelegge den tyske infrastrukturen. Dette var helt mot slutten av annen verdenskrig. Fienden skulle få slite med følgene av «den brente jords taktikk». Ordren gikk blant annet til rustningsminister Albert Speer, men han gjorde ingenting for å iverksette den.
Innen 1945 var den tyske situasjonen desperat. De fleste av de tidligere erobrede områdene hadde nå blitt befridd eller gjenerobret, Ardenneroffensiven var mislykket, og allierte hærer marsjerte mot Tyskland fra både øst og vest. Hitler var uansett ikke villig til å stanse kampen, og godta ubetinget kapitulasjon.
Uttrykket Neroforordningen er knyttet til den utbredte forestillingen om at det var keiser Nero selv som gav ordre til ildspåsettelsen som førte til den store bybrannen i Roma i 64 e.Kr. Historikerne er i dag ikke sikre på at brannen var påsatt, eller påsatt etter keiserens vilje.
Ordren ble sendt ut som Geheime Kommandosache (hemmelig kommandosak) av Oberkommando der Wehrmacht (OKW - Wehrmachts overkommando) og dokumentert som telegram til Speer. Der heter det blant annet:
Dette var ikke eneste gang Hitler hadde beordret større ødeleggelser før fienden kunne innta et sted, men opplevde at ordren ikke ble effektuert. Kort før den allierte frigjøring av Paris i august 1944 hadde Hitler beordret eksplosiver utplassert ved viktige landemerker, som muligens ved Eiffeltårnet, og ved infrastruktur for transport. Hvis de allierte kom nær byen skulle militærguvernør Dietrich von Choltitz la bombene sprenge. Men von Choltitz fulgte ikke ordre og overgav byen til de allierte uskadet.