Okkupasjonsstatuttet
I dag har Okkupasjonsstatuttet blitt et tema av generell interesse for mange mennesker rundt om i verden. Med veksten av teknologi og globalisering har Okkupasjonsstatuttet tatt en sentral rolle i vårt daglige liv. Enten vi snakker om Okkupasjonsstatuttet på et personlig, profesjonelt eller sosialt nivå, er det ubestridelig virkningen. I denne artikkelen vil vi grundig utforske temaet Okkupasjonsstatuttet og dets relevans i dag. Fra opprinnelsen til utviklingen i det moderne samfunnet vil vi analysere de ulike aspektene som gjør Okkupasjonsstatuttet til et tema av vital betydning og interesse for alle.
Okkupasjonsstatuttet (fransk: Statut d'occupation, engelsk: Occupation statute, tysk: Besatzungsstatut) av 10. mai 1949, var ett av dokumentene som konstituerte Forbundsrepublikken Tyskland. Statuttet regulerte forholdet mellom Tyskland og de tre vestlige okkupasjonsmaktene, USA, Storbritannia og Frankrike. Dokumentet inneholdt i utgangspunktet sterke begrensinger på Tysklands suverenitet. Det kom til lettelser i okkupasjonsstatuttet ved Petersbergavtalen samme år, og dessuten i 1951, da Tyskland i realiteten fikk det politiske ansvaret for sitt territorium. Statuttet ble endelig opphevet ved Parisavtalene inngått i 1955.
Historie
De tre allierte militærguvernørene innkalte i 1948 de daværende 11 lederne av delstatene i Tyskland (innenfor grensene av Vest-Tyskland), til et møte i Frankfurt am Main 1. juli dette året. Under møtet ble de tre såkalte Frankfurtdokumentene presentert for tyskerne.
Under møtet i juli 1948 som ble avholdt i en seremoniell form og kjølig atmosfære, ble tre dokumenter presentert for tyskerne. Hver av de tre militærguvernørene leste opp ett av dokumentene på sine respektive morsmål. Den amerikanske general Lucius D. Clay leste dokumentet vedrørende de forfatningsrettslige retningslinjer og den britiske general Brian Robertson dokumentet vedrørende inndelingen av delstatene. Endelig leste den franske general Marie-Pierre Kœnig, forøvrig i en meget skarp tone, et dokument med grunntrekkene i det senere okkupasjonsstatuttet. Ved møtets avslutning fikk de tyske politikerne utdelt tekstene i tysk oversettelse.
Okkupasjonsstatuttet inneholdt en liste over de alliertes begrensninger av (Vest-)Tysklands suverenitet. Begrensningene gjaldt våpen og avmilitarisering, erstatninger og tilbakelevering av eiendom, kontrollen over Ruhrområdet, utenrikspolitikk og spørsmål vedrørende fordrevne og flyktninger. I tillegg redegjorde de tre allierte for at de ville kontrollere praktiseringen av den tyske grunnloven, borgerrettighetene og straffeforfølgelsen av krigsforbryterne. Reglene satte grenser for tyskernes handlingsrom også etter etableringen av forbundsrepublikken.
Frankfurtdokumentene ble gjenstand for diskusjon mellom tyskerne og militærguvernørene. De tyske delstatene og de politiske partiene ønsket å understreke det midlertidige ved den nye statsdannelsen, ettersom Tyskland på dette tidspunkt ikke var samlet. Øst-Tyskland var ikke omfattet av okkupasjonsstatuttet, da Sovjetunionen sto utenfor samarbeidet. Tyskerne ønsket derfor at okkupasjonsstatuttet skulle være den bærende statsakt som grunnlag for den nye stat, slik at den senere utvikling sto helt åpen. Tyskerne ble hørt med at det ikke skulle innkalles til noen nasjonalforsamling, men til et parlamentarisk råd. Dessuten skulle det ikke vedtas en forfatning, men en grunnlov, som var mer midlertidig. For de allierte var det imidlertid utenkelig å iverksette okkupasjonsstatuttet før grunnloven. Grundgesetz skulle være det bærende dokument, mens okkupasjonsstatuttet var sluttsteinen i statsdannelsen.
Statuttet ble endelig utstedt 8.-9. mai 1949 av de allierte utenriksministrene. Deretter ble det 10. mai 1949 meddelt Det parlamentariske råd, og kunngjort 12. mai samme år. Statuttet trådte i kraft etter tiltredelsen av Konrad Adenauers første regjering, 21. september 1949.
Okkupasjonsstatuttet var inntil mai 1955 rettsgrunnlaget for forholdet mellom de vestlige okkupasjonsmaktene og Forbundsrepublikken Tyskland. Statuttet ble modifisert ved Petersbergavtalen av 22. november 1949. En ny, og grundig revisjon ble gjennomført 6. mars 1951 da det politiske ansvaret for Tyskland i realiteten ble fullt og helt overført til den tyske regjering. Auswärtiges Amt ble gjenopprettet. Tysklandsavtalen som ble fremforhandlet i 1951-1952, var ment å avløse okkupasjonsstatuttet. Da det imidlertid mislyktes å innføre Det europeiske forsvarsfellesskap, ble statuttet videreført til 5. mai 1955 da det ble opphevet ved innføringen av Parisavtalene.
Referanser
- ^ a b c d e Digitalisierungszentrum, Bayerische Staatsbibliothek - Digitale Bibliothek, Münchener. «Einführung Besatzungsstatut zur Abgrenzung der Befugnisse und Verantwortlichkeiten zwischen der zukünftigen deutschen Regierung und der Alliierten Kontrollbehörde, 10. Mai 1949 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)». www.1000dokumente.de. Besøkt 4. oktober 2017.
- ^ Digitalisierungszentrum, Bayerische Staatsbibliothek - Digitale Bibliothek, Münchener. «Zusammenfassung Besatzungsstatut zur Abgrenzung der Befugnisse und Verantwortlichkeiten zwischen der zukünftigen deutschen Regierung und der Alliierten Kontrollbehörde, 10. Mai 1949 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)». www.1000dokumente.de. Besøkt 4. oktober 2017.
- ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Alliierte Hohe Kommission». www.hdg.de (tysk). Besøkt 4. oktober 2017.