Pavelig bulle
I denne artikkelen tas temaet Pavelig bulle opp fra et bredt og variert perspektiv. Pavelig bulle er et tema som har vekket interesse og debatt i ulike samfunnssfærer, skapt motstridende meninger og divergerende posisjoner. Gjennom historien har Pavelig bulle spilt en grunnleggende rolle i utviklingen av ulike aspekter av dagliglivet, så vel som i utviklingen av kultur og identitet i ulike samfunn. Gjennom en detaljert og dyptgående analyse vil de mange kantene som utgjør kompleksiteten til Pavelig bulle bli utforsket, og undersøke dens innvirkning, implikasjoner og mulige fremtidige anslag.
En bulle er et pavelig skriv som er utstedt i en spesiell anledning.
Opprinnelse
Navnet kommer fra latin bulla, som opprinnelig var en rund plate av metall, som i sin tur hadde fått navnet fra latin bullire ('å koke') fordi den kunne minne om en boble som flyter på vann. Ordet ble i middelalderen tatt i bruk om de store blyseglene som pavelige og kongelige dokumenter ble utstyrt med, og derfra ble det omkring det 13. århundre overført til selve dokumentet.
Navnet bulle ble fra 13. til 15. århundre brukt om de fleste dokumenter som ble utstedt av pavene, uansett hvilken form de hadde. Men fra 15. århundre begynte man å skille skarpere mellom forskjellige typer dokumenter, og en bulle ble da definert som et apostolisk brev med blysegl. Det kjennetegnes også ved at paven alltid skriver under som «episcopus, servus servorum Dei» («biskop, Guds tjeneres tjener»).
I noen få tilfeller er blyseglet erstattet med et forgylt segl; det mest kjente eksemplet er bullen hvor pave Leo X ga Henrik VIII av England tittel Defensor Fidei ('Troens forsvarer'), en tittel de britiske monarker fortsatt bruker til tross for at reformasjonen førte til brudd med pavestolen.
Utover seglet er det ingen forskjell mellom en bulle og et apostolisk brev, og det er ingen klare retningslinjer for når man skal bruke det ene eller det andre, med ett unntak: Proklamasjonen av et jubelår utstedes alltid som en bulle. Dette er i dag så godt som det eneste bruksområde for buller.
Bannbulle
Ordet bannbulle brukes ofte om en bulle som inneholder en ekskommunikasjon. Dette er ikke noe egentlig begrep innenfor den pavelige administrasjon, men er velkjent blant annet fra omtalen av bullen Decet Romanum Pontificem, i hvilken Martin Luther ble bannlyst av pave Leo X den 3. januar 1521.
Eksempler på pavelige buller
- Omne Datum Optimum, 1139 (anerkjenning av Tempelridderordenen)
- Milites Templi, 1144 – Celestin II (ga rettigheter til Tempelridderne)
- Militia Dei, 1145 – Eugenius III (ga mer rettigheter til Tempelridderne)
- Quantum praedecessores, 1145 – Eugenius III (utkalling til det andre korstoget)
- Audita tremendi, 1187 – Gregor VIII (utkalling til det tredje korstoget)
- Norges eldste brev, 28. januar 1189 - Clemens III (forbyr alle geistlige i Norge å bære våpen i krig)
- Ad exstirpanda, 15. mai 1252 – Innocens IV (autoriserte tortur av kjettere, se inkvisisjonen)
- Clericis Laicos, 1296 – Bonifatius VIII (forbød konfiskering av geistlige inntekter av staten)
- Unam Sanctam, 1302 – Bonifatius VIII (Kirkens overlegenhet overfor staten)
- Fasciens misericordiam, 1308 – Klemens V
- Regnans in coelis, 1308 – Klemens V
- Cum inter nonnullos, 1323 – Johannes XXII (forkasting av den fransiskanske doktrinen vedrørende Jesu fattigdom)
- Dum diversas, 1452 – Nikolas V (autoriserte Alfonso V av Portugal å ta vantro til slaver i Vest-Afrika)
- Romanus Pontifex 1455 – Nikolas V (oppfølging av Dum diversas som autoriserte erobring og slaveri av alt folk sør for Kapp Bojador)
- Aeterni regis, 1481 – Sixtus IV (anerkjente innholdet i Alcáçovastraktaten)
- Summis desiderantes, 1484 – Innocent VIII (avskaffing av hekseri ved Rhinen).
- Inter Caetera, 1493 – Alexander VI (regulering av den nye verdensdelingen mellom Spania og Portugal)
- Exurge Domine, 1520 – Leo X (advarsel til Martin Luther)
- Decet Romanum Pontificem, 1521 – Leo X (bannlyste Martin Luther)
- Sublimis Deus, 2. juni 1537 – Paul III (ble tilbaketrukket neste år på ordre av Charles V (den hellige romerske keiser))
- Regimini militantis, 27. september 1540 – Paul III (etablerte Jesuittene)
- Injunctum nobis, 14. mars 1543 – Paul III
- In Coena Domini, 1568 – Pius V
- Regnans in Excelsis, 1570 – Pius V (bannlyste Elizabeth I)
- Inter gravissimas, 1582 – Gregor XIII (kalenderreformen)
- Immensa Aeterni Dei, 1588 – Sixtus V
- Gratia Divina, 1656
- Unigenitus, 1713 – Klemens XI (fordømming av Jansenismen)
- In eminenti apostolatus specula, 1738 – Klemens XII (fordømmelse av frimureriet)
- Sollicitudo omnium ecclesiarum, 1814 – Pave Pius VII (reetablering av jesuittene etter avskaffingen)
- Quanta cura, 1864 – Pius IX (introduserte Syllabus errorum)
- Pastor aeternus, 1871 – Pius IX fra det Første vatikankonsil (pavelig ufeilbarlighet)
- Quam singulari, 1910 – Pius X (angående å gi adgang til første nattverd for barn)
- Munificentissimus Deus, 1950 – Pius XII (definerte dogmet om jomfru Marias himmelopptagelse)
- Dei Verbum, 1965 – Paul VI fra det Andre vatikankonsil