Pest

Ved denne anledningen ønsker vi å fordype oss i den spennende verdenen til Pest, et emne som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Siden starten har Pest vært gjenstand for debatt, studier og beundring, og blitt et grunnleggende element i det moderne liv. Gjennom årene har Pest påvirket ulike områder betydelig, fra teknologi til kultur, vitenskap og samfunnet generelt. I denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Pest, så vel som dens innflytelse på samtidsverdenen, med sikte på å belyse dens relevans og tilby et helhetlig syn på dette spennende temaet.

«Pest» har flere betydninger.
Pest er en infeksjon forårsaket av bakterien Yersinia pestis. Kartet viser spredningen av pest i Europa 1347–1351, under utbruddet av svartedauen, den mest kjente europeiske pandemien.

Pest er et begrep brukt i middelalderen om alle fatale epidemiske sykdommer, men i dag begrenset til en akutt infeksjonssykdom blant gnagere og mennesker. Sykdommen forårsakes av bakterien Yersinia pestis.

Blant mennesker forekommer tre forskjellige pesttyper: byllepest, lungepest og septikemisk pest (blodforgiftning).

Byllepest

Når bakterien kommer inn i menneskekroppen, vil den normalt samle seg i lymfekjertlene, hvor den forårsaker dannelse av svulne områder, kalt byller. Byllene fylles med Y. pestis. Den spesielle kapselen rundt bakterien forhindrer den fra å bli fortært av hvite blodlegemer. Etter hvert som bakterien formerer seg, dannes det nye byller i andre lymfekjertler, og bakterier vil til slutt gå ut i blodet og forårsake en generell blodforgiftning. Mange små blødninger skaper mørke flekker i huden, derav navnet svartedauden.

Hvis den infiserte ikke får behandling før bakteriene begynner å formere seg i lymfene, vil pestsymptomene inntre: ekstreme smerter i lymfene, stivhet, sjokk, delirium. Døden vil normalt inntreffe etter tre til fem dager.

Lungepest

På mange måter er lungepest farligere enn byllepesten. Den smitter raskere og lettere og den viser ikke symptomer før sykdommen er relativt langt framskreden. Lungepest forekommer når Y. pestis-celler enten inhaleres direkte, eller når bakterien når lungene via byllepest. Symptomene, som altså kommer sent, er at store mengder blodig slim og væske hostes opp. Ubehandlede pasienter overlever sjelden mer enn to dager.

Biologi

Forståelsen av pestens biologi kom da europeiske forskere reiste til India på 1890-tallet for å studere den store pestepidemien som raste der, og som tok livet av tolv millioner mennesker i løpet av ti år.

Pesten overføres av en rekke insekter som normalt er parasitter hos gnagere, og som søker nye verter når de opprinnelige vertene dør. Det viktigste av disse parasittinsektene er rotteloppa, Xenopsylla cheopsis, som er parasitt på rotte og andre smågnagere. Loppa får i seg bakterien gjennom å suge blod av en infisert smågnager, og loppa gir smitten videre hvis den skifter vert og suger blod av et friskt dyr. Når rottene begynner å dø, søker parasitten nye verter: mennesker og andre dyr.

Rotteloppa utvikler seg svært raskt under klimaforhold med temperaturer på 20 – 25 °C og en luftfuktighet på mellom 0,03 og 0,30. Tørre, varme områder syntes å klare seg bedre fra loppene og pesten enn fuktigere områder. Dette kan tyde på at luftfuktigheten er viktigere for loppas trivsel enn temperaturen.

Det er en utbredt teori at den dødelige pestbakterien oppsto i Sentral-Asia, og at smitten har bredt seg til andre deler av kontinentet og andre verdensdeler herfra. Pestutbrudd har forekommet i Kasakhstan også i nyere tid, og fra 1950-tallet bygde sovjetiske myndigheter opp et stort apparat for forskning på og bekjempelse av pest. Det viser seg at ørkenrottene – som her er den viktigste bæreren av pestbakterien – smittes med en syklus på mellom to og sju år, og at disse syklusene følger svingningene i rottebestanden. Rottebestanden ser ut til å måtte være av en viss størrelse for at smitten skal spre seg. Nyere forskning bekrefter en gammel epidemiologisk teori som sier at en vertspopulasjon for en sykdomsbakterie må overstige en viss terskel før sykdommen kan spre seg. Hvor bakterien oppholder seg mellom utbruddene, er foreløpig et uløst spørsmål. En teori går ut på at den overlever som sporer. En annen mulighet er at den overlever i andre populasjoner andre steder, og at den så spres med streifdyr. Det er også kjent at smitten kan spres med fugler.

Hvorfor den dødelige pestbakterien har oppstått nettopp i steppeområdene i Sentral-Asia, vet en ennå ikke. En hypotese er at bakteriene har hatt spesielle forhold for å utvikle seg i isolerte rottepopulasjoner, som med jevne mellomrom har blanda seg med hverandre.

I alt kjenner en i dag til 300 ulike gnagere og 20–30 ulike loppearter som kan spre pest, men bare et lite antall av disse kan overføre sykdommen til mennesker.

Behandling

Det gjelder å komme til lege i tide. Bakterien er naturlig motstandsdyktig for penicillin, men de fleste typene er følsomme for streptomycin, kloramfenikol eller Tetracycliner (alle disse er antibiotika). Ved tidlig behandling kan dødeligheten av byllepest reduseres til så få som 1–5 prosent av de smittede. Lungepest kan også behandles, men denne pestformen utvikler seg så raskt at det forutsetter tidlig behandling. Her regner man med en dødelighet på mellom fem og ti prosent.

Historie

Pest har vært kjent i minst 3 000 år. Epidemier har vært kjent i Kina siden 224 før vår tid. Sykdommen dukket opp i store pandemier som ødela hele befolkninger i byer gjennom middelalderen. Sykdommen har dukket opp i små utbrudd siden den gang. Den siste store pandemien begynte i Kina i 1894. Den spredte seg til Afrika, stillehavsøyene, Australia og Amerika, og i 1900 nådde pesten San Francisco. Pest forekommer fortsatt i Asia, Afrika og Sør-Amerika.

Middelalderen

I middelalderen var det altså mange utbrudd av sykdommen. Særlig kjent er pandemien på midten av 1300-tallet, den vi kaller svartedauden. Men hele fem hundre år før, ved starten av middelalderen, ikke lenge etter at det vestromerske rike gikk dukken, brøt det ut en pandemi av byllepest. Den gikk, etter hva vi vet, fra Egypt i sør og til Irland i nord. Pesten kan godt ha grepet om seg lenger øst også. Datidens (europeiske) forfattere kalte pesten ved navn som bubonibus inquinaria og glandula. Bubon er lyskebyll, glandula betyr kjertel. To andre vanlige sykdommer den gang, som også ble kalt pest av samtiden, var kopper (variola) og dysenteri (dysenteria), men vi vet sikkert at pandemien i år 541 var byllepest, på grunn av navnene den fikk. Utbruddene av pest var flere, men det begynte altså i 541. Resten av århundret dukket det opp utbrudd med overraskende jevne mellomrom, vanligvis med 4 – 12 år mellom hvert utbrudd. De nedtegnelsene om pesten som finnes fra 500-tallet viser bare til symptomer på byllepest, ikke lungepest. Fordi lidelsen ikke så ut til å smitte direkte fra menneske til menneske, var forvirringen stor om hvor sykdommen egentlig kom fra.

Det ble rapportert at dødeligheten på 500-tallet var større blant menn enn blant kvinner. Forklaringen på dette synes å ligge i at kvinnene på den tiden ikke hadde like lang levetid som mennene – kanskje på grunn av mange barnefødsler – slik at eldre menn ble boende sammen i små husholdninger, mens kvinnene stort sett bodde i større husholdninger. De små husholdningene hadde en større konsentrasjon av lopper. Vi kan også tenke på de rent mannlige samfunnene blant munker som små husholdninger. Det kommer ikke klart frem av kildene hvorfor de små husholdningene var mer loppe-befengte, men vi kan kanskje tro at renholdet var dårligere, levekårene dårligere, og sengeplassene tettere.

Det er svært vanskelig å gi noen fornuftige tall på døde etter pesten i 541-544; datidens kronikører hadde en tendens til å anslå befolkningstall langt over det fornuftige. Men vi kan kanskje regne med en samlet nedgang i befolkningen på mellom 50 og 60 prosent for perioden 541 til 700 i forhold til folketallet før pesten.

Det kan være verdt å understreke at pesten ikke var et rent middelalder-fenomen, den fantes både før og etter middelalderen, og det dør fortsatt mennesker av pest. Historisk er det særlig snakk om to store utbrudd, i 541–544 og 1347–1350, men det var også mange mer lokale og mindre omfattende epidemier gjennom hele middelalderen.

Et interessant aspekt ved pesten er hva den gjorde med menneskene og samfunnene som opplevde den. På 1300-tallet ble det gjennomført mange jødeforfølgelser på grunn av pesten: Jødene ble beskyldt for å ha forgiftet brønner eller for å ha drevet trolldom som førte til sykdom, og de ble i beste fall jaget, i mange tilfeller drept, etter at de fikk skylda for pesten. Pandemien på 1300-tallet ble enda verre enn i 541, både fordi økt kommunikasjon mellom regionene gjorde det lettere å spre smitte, men også fordi pesten tok form av lungepest, og derved smittet direkte fra menneske til menneske: man behøvde ikke alltid loppa som «mellomstasjon». Pesten kom tilbake i 1361–63, 1369–71, 1374–75, 1390 og 1400! Det var altså ikke slik at pesten var et engangsfenomen som forsvant igjen like raskt som den hadde kommet.

Renessansen

Medisinerne strevde med å forstå hva pesten var for en slags sykdom. Men jesuittpresten pater Athanasius Kircher kom inn på rett spor: I sitt verk Scrutinium Pestis fra 1658 påpekte han nærværet av «små ormer» i blodet og konkluderte dermed at sykdommen skyldes mikroorganismer. Han var den første som erkjente betydningen av «små vesener» for spredningen av sykdommen. Konklusjonen var korrekt, selv om det han så i mikroskopet sannsynligvis var røde eller hvite blodlegemer. Pater Kircher gikk også inn for hygieniske tiltak som isolasjon, karantene, brenning av de sykes klær, og bruk av ansiktsmasker for å hemme pestens videre spredning.

I København vedtok man i 1625 en «Lovgivning om pest». Man anså at man hadde tre virkemidler: 1) Å formilde Gud. 2) Isolere de syke. 3) Hindre lukt og urenslighet (sørge for at de døde ble gravd dypt nok ned).

Pestutbruddenes hyppighet fremgår av listen over de årene København Universitet måtte holde stengt for å hindre smittespredning: 1546–1548, 1553–1554, 1564–1565, 1575–1578, 1592, 1619, 1624–1625, 1629, 1637–1638. I tillegg var et pestutbrudd i 1601–1603 så voldsomt at det i etterkant ble hetende «Den hvite død» (som en motsats til svartedauden, som også fikk sitt eget navn). Under Den hvite død omkom i løpet av ett år femten sogneprester bare på Fyn. Denne epidemien er også nevnt på egne «pesttavler» i flere kirker, som Stavning og Skjern kirke på Vest-Jylland. En av de beste kilder til kunnskap om en epidemi er Perlestikkerbogen fra Nakskov. Til Danmark kom pesten fra Sverige og Baltikum, slik som epidemien som tok livet av en tredjedel av Bornholms befolkning høsten 1653 og brøt ut i København utpå våren 1654, der den tok livet av blant andre legen og vitenskapsmannen Ole Worm. I brev til sønnen Willum 22. juli 1654 fortalte Worm at sykdommen var «heftig», drepte i løpet av fire dager, og symptomene var matthet, frostrier, byller og til sist svarte og gustne flekker i huden. Utpå høsten stilnet den av i hovedstaden, men brøt ut andre steder i Sjælland, der den raste de påfølgende tre år, helt sør til Lolland-Falster.

Nyere tid

I dag finnes pestbakterien på alle kontinenter, men det er bare i deler av Afrika at pest utgjør et helseproblem. Årlig smittes over 2000 mennesker av pest hvorav en tidel dør – de fleste på Madagaskar og i Kongo. Pest forekommer også relativt hyppig mellom gnagere i Amerika, blant annet i Rocky Mountains, men det er ytterst sjelden at mennesker smittes her.

Se også

Referanser

  1. ^ Stauning kirke - Ringkøbing/Skjern
  2. ^ «Skjern kirke». Arkivert fra originalen 12. desember 2010. Besøkt 8. mars 2009. 
  3. ^ Perlestikkerbogen Arkivert 31. januar 2009 hos Wayback Machine.
  4. ^ «1620: Perlestikkerbogen, uddrag». Arkivert fra originalen 7. januar 2009. Besøkt 8. mars 2009. 
  5. ^ Lise Gerda Knudsen: «Pesten er nu begyndt at hærge her», Personalhistorisk tidsskrift 2008:2, utgitt av Samfundet for dansk genealogi og personalhistorie

Litteratur

Eksterne lenker

Enciclo
Wikious
Sapientia
Scientia
Boobota
Anandapedia
Sagapedia
Wikithot