I dagens artikkel skal vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Petroleumsvirksomhet i Norge. Enten du er ekspert på emnet eller leter etter informasjon for første gang, er denne artikkelen laget for å gi deg en bred oversikt over Petroleumsvirksomhet i Norge. Vi vil utforske dens opprinnelse, dens innvirkning på dagens samfunn, og ta en titt på fremtiden. Uansett hvilket kunnskapsnivå du har om Petroleumsvirksomhet i Norge, håper vi denne artikkelen er interessant og berikende lesning for alle våre lesere.
I løpet av 1980- og 1990-tallet utviklet oljeindustrien seg til å bli den mest inntektsgivende næring for den norske stat. Statens inntekter fra denne virksomheten kommer hovedsakelig inn på to måter; gjennom skatter og avgifter, samt ved salg av den oljen og naturgassen som staten selv eier. Dessuten har næringen ringvirkninger for andre næringer som yter tjenester til oljeindustrien, som f.eks. forskning, teknologiutvikling og logistikk. Virksomheter har også miljømessige konsekvenser ved at en betydelig andel av CO2- og NOX-utslippene i landet skjer fra produksjonsinnretningene på norsk sokkel.
Alle illustrasjoner og tall for norske oljereserver i denne artikkelen er basert på offentlige tall fra Oljedirektoratet og gjelder pr 1. januar 2006. Se.
Vi kan skille mellom fire hovedfaser i petroleumsvirksomhetens historie:
Det hører med til det historiske bildet at den første prøveboringen etter olje på norsk område ikke skjedde i Nordsjøen, men på Svalbard. Selskapet Caltex stod for den aller første brønnen i 1965. Senere har blant annet Norsk Hydro utført boringer på Svalbard uten at noe interessant er funnet.
Utdypende artikkel: Norsk oljeregime
Myndighetenes viktigste redskaper i dagens offentlige forvaltning av petroleumsressursene er
Totale utvinnbare oljereserver på norsk sokkel er regnet som ca. 4250 millioner standardkubikkmeter – mill. Sm³, tilsvarende 26,7 milliarder fat. Dette tallet endrer seg etter hvert som nye felt blir funnet og erklært kommersielle, og når utvinningsgraden i eksisterende felter økes som følge av teknologi- og feltutvikling. Totalt er det om lag 50 store og små oljefelter i produksjon eller under utbygging. De største er Statfjordfeltet (566), Ekofiskfeltet (533), Osebergfeltet (355), Gullfaksfeltet (355), Snorrefeltet (234) og Trollfeltet (238). Tall i parenteser er totale utvinnbare reserver i mill. Sm³. I tillegg er 9 oljefelter allerede ferdig produsert.
Den norske oljeproduksjonen nådde en topp i år 2001 med en produksjon på 3,4 millioner fat per dag, og har siden vist en nedadgående trend (se figur 1). Av de opprinnelige totale norske oljereserver på ca. 26,7 milliarder fat er ca. 19 milliarder fat allerede tatt ut. I den nevnte oversikten i petroleum vises en kolonne «R/P-rate», som indikerer antall år inntil reserven er tom. Her kommer Norge på bunn blant landene med de største reserver. Bare Storbritannia har større prosentvise uttak enn Norge, men med betydelig mindre reserver. Det norske uttaket i 2005 var ca. 13,9 % av gjenværende reserver ved årets begynnelse. Av figur 4 ser vi at flere av de store oljefeltene går mot slutten. Spesielt gjelder det Statfjordfeltet, der bare 3,3 % av oljen gjenstår å produsere.
Totale utvinnbare gassreserver på norsk sokkel er regnet som ca. 3 400 milliarder Sm³. Dette tallet endrer seg, etter hvert som nye naturgassfelter blir erklært kommersielle, og når utvinningsgraden økes. De fleste felter som produserer gass, produserer også olje. Totalt er det 56 store og små gassfelter i produksjon eller under utbygging, av disse er 8 reine gassfelter. De største gassfeltene er Trollfeltet, Ormen Lange-feltet, Åsgardfeltet, Ekofiskfeltet og Snøhvitfeltet. I tillegg er 4 gassfelter allerede ferdig produsert – det mest kjente er Friggfeltet. Troll gass er ofte kalt en gigant også i verdensmålestokk. I norsk sammenheng skiller det seg ut ved å holde hele 40 % av de samlede norske reservene.
Produksjon av gass på norsk sokkel har vært stigende, og var i 2005 på 85 mrd Sm³ netto, tilsvarende en uttaksrate på 3,5 %. Brutto produksjon er langt større. En stor andel av gassen som blir produsert presses ned i undergrunnen for å skape trykk til å produsere mer olje. I tillegg har naturgass blitt brukt som energikilde i kraftverk for å produsere elektrisitet på installasjonene. Øvrig gass selges gjennom rørtransportsystemer. Tall fra år 2000 illustrerer forhold mellom nettovolum og bruttovolum naturgassproduksjon: netto produksjon 50 mrd. Sm³, brutto produksjon 90 mrd. Sm³. Av dette ble ca. 3 mrd. Sm³ brent i gassturbiner.
Det ble i Norge i 2012 produsert råolje og naturgass for om lag 804 mrd. kr, noe som tilsvarer 16,61 % av total produksjon i landet, som var 4 841 mrd. kr. Sysselsettingen i næringen, målt ut fra antall årsverk, var i 2012 på 2,49 % av totale antall årsverk i landet. Henholdsvis 30 100 og 28 900 årsverk var fra produksjonen av råolje og naturgass, og tjenester knyttet til denne produksjonen.
I 2016 var prisen for oljeutvinning høyest i Russland, der prisen måtte være US$ 109 pr fat for at prosjektet skulle gå i null. Også i Canada (US$ 93), Nigeria (US$ 88) og Brasil (US$ 72) var det dyrt med nye utvinningsprosjekter. I USA var prisen også US$ 72. Billigst var Norge med US$ 56 fatet for å gå i null, men skiferolje og oljesand ville bli dyrere. Det var også tilfellet i Nigeria, Brasil og Malaysia. Norges konkurransefortrinn er lave operasjonskostnader. Johan Castberg-feltet som tidligere trengte en oljepris på over US$ 80 pr fat for å gå i null, klarte seg i 2016 med under US$ 45 fatet.
Det er bygget et nettverk av rørledninger for transport av olje og gass fra de største feltene, og mindre felt kobles til dette systemet. Noe lastes også på tankskip. Rørledningene går til Skottland, England, Tyskland, Nederland og Frankrike. Noe av gassen føres i land på Kårstø før den føres i rør videre.
Rørledning fra Kårstø var planlagt til Lista, Rafnes og Oslofjorden, derfra til Sverige (Lysekil, Vallby Kile og Bua) og til Jylland i Danmark, fordi dansk produksjon av naturgass var ventet å avta etter 2012. Ledningen ble regnet som teknisk unik, da naturgass ble blandet med etan i Kårstø, etanen deretter utskilt i Rafnes til industriell bruk, og gassen videresendt fra Rafnes til Sverige.
En betydelig andel av CO2-utslippene i Norge skjer fra norsk sokkel. I 2005 utgjør utslippene fra oljeindustriens anlegg ca. 14,5 millioner tonn CO2 eller ca. 30 % av all CO2-utslipp i Norge og andelen har vært økende. I 2010 slapp norsk oljeindustri ut 8,7 kilo CO2 per fat produsert olje. Til sammenligning var utslippene fra oljeindustrien i Midtøsten på 6,91 kilo CO2 per produserte fat. Dette medfører at utslippene fra norsk oljeindustri er om lag 25 % høyere enn utslippene fra oljeindustrien i Midtøsten. Tallene er hentet fra Oljeindustriens Landsforening. Det skal likevel understrekes at det er enkelte usikkerhetsmoment knyttet til tallene fra Midtøsten.
Oljeindustrien står dessuten for ca. 62 000 tonn årlige NOX(nitrogenoksid) -utslipp eller om lag 25 % av alle NOX-utslipp. Det meste av slike utslipp kommer fra gassbrenning i turbiner. Boring og produksjon medfører også utslipp av forurenset vann og kjemikalier i sjøen. 99 % av disse utslippene regnes å være ufarlige, det resterende regnes å ha svært alvorlige miljøkonsekvenser med ukjente langtidsvirkninger.
Så langt (1967–2007) har 285 personer mistet livet i ulykker i norsk petroleumsvirksomhet. Et ukjent antall er skadet og fått ødelagt sin helse. Det er likevel en positiv utvikling i skader og ulykker over tid.