Rødgaupe

I Rødgaupe-verdenen finner vi en mengde fascinerende aspekter som inviterer oss til å utforske, analysere og forstå. Rødgaupe er et spennende tema som dekker et bredt spekter av disipliner og studieretninger, og gir uendelige muligheter for de som ønsker å fordype seg i kunnskapen. Enten Rødgaupe er innen historie, vitenskap, teknologi, kultur eller et hvilket som helst annet felt, er dens innflytelse og relevans ubestridelig. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Rødgaupe, og utforske dens opprinnelse, utvikling og innvirkning på verden i dag. Bli med oss ​​på denne oppdagelsesreisen og lære om Rødgaupe.

Rødgaupe
Nomenklatur
Lynx rufus
Schreber, 1777
Populærnavn
rødgaupe, bobcat
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieKattedyr
SlektGauper
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: skog, halvørken, sump
Utbredelse:
Nord-Amerika, fra sørlige Canada til nordlige Mexico
Inndelt i
  • L. rufus rufus
  • L. rufus gigas
  • L. rufus floridanus
  • L. rufus superiorensis
  • L. rufus baileyi
  • L. rufus californicus
  • L. rufus escuinipae
  • L. rufus fasciatus
  • L. rufus oaxacensis
  • L. rufus pallescens
  • L. rufus peninsularis
  • L. rufus texensis

Rødgaupe (Lynx rufus) er et nordamerikansk rovpattedyr i kattefamilien. Med sine tolv anerkjente underarter, strekker rødgaupas utbredelse seg fra det sørlige Canada, via store deler av USA til det nordlige Mexico. Rødgaupa er et tilpasningsdyktig rovdyr som holder til både i skogsområder, halvørkener, sumper og i utkanten av byer. Arten er livskraftig i det meste av sitt opprinnelige utbredelsesområde. Arten har 19 kromosompar.

Rødgaupe har gråbrun til rødbrun pels, framtredende værhår og svarte øredusker, ligner rødgaupa på de øvrige artene i den mellomstore gaupeslekta (Lynx). Den er mindre enn den kanadiske gaupa (Lynx canadensis), som har noen av de samme utbredelsesområdene, men dobbelt så stor som huskatten. Den har artstypiske svarte bånd på frambeina og en svart tipp på den korte og tjukke halen.

Den spiser bomullshalekaniner og harer, men jakter alt fra insekter og små gnagere til hjortedyr. Hvilken føde den velger avhenger av sted, miljø, årstid og tilgjengelighet. Som de fleste kattedyr lever rødgaupa ensom i reviret sitt, selv om noen revirområder kan overlappe hverandre. Den bruker en rekke ulike teknikker for å markere reviret, blant annet med kloremerker eller utsondring av urin og avføring. Rødgaupa har løpetid fra vinter til vår, og drektigheten varer i cirka to måneder.

Til tross for omfattende jakt, har bestanden holdt seg stabil. Dette folkeskye rovdyret forekommer i de nordamerikanske indianernes mytologi og i de europeiske nybyggernes folklore.

Taksonomi

Det har vært diskutert hvorvidt rødgaupa bør plasseres i slekta Lynx eller Felis. Dette problemet er ikke spesifikt for denne arten, det gjelder alle de fire artene i Lynx-slekta som av og til har blitt behandla som en slektsgruppe innen Felis-slekta. Rødgaupeslekta er i dag akseptert, og rødgaupe er lista som Lynx rufus i moderne taksonomiske kilder.

Johnson et al. skriver at Lynx inngikk i en klade med pumaen, asiatiske flekkede småkatter (Prionailurus) og huskatten (Felis) for rundt 7,15 millioner år siden. Utviklingslinja til Lynx-slekta var den første som avvek fra denne kladen. Det skjedde for rundt 3,24 millioner år siden.

Rødgaupa antas å ha utvikla seg fra den eurasiske gaupa, som kom til Nord-Amerika via Beringlandbrua under pleistocen, med stamfedre som ankom allerede for 2,6 millioner år siden. Den første koloniseringsbølga av gauper forflytta seg til den sørlige delen av Nord-Amerika, som snart ble skåret av fra de nordlige delene av isbreer. Denne populasjonen utvikla seg til den moderne rødgaupa for ca. 20 000 år siden. En andre populasjon ankom fra Asia og bosatte seg i de nordlige delene. Denne utvikla seg til den moderne kanadiske gaupa. Hybridisering mellom rødgaupe og kanadisk gaupe kan iblant forekomme.

Fylogeni

Fylogenien under er i henhold til Johnson m .fl., 2006. Den viser blant annet at gaupe og pantergaupe er søstertaxa.

   Lynx   

 Lynx rufus (rødgaupe)




 Lynx canadensis (kanadisk gaupe)




 Lynx lynx (gaupe)



 Lynx pardinus (pantergaupe)






Underarter

Inndelinga i underarter er svært usikker og mangler internasjonal aksept. For øyeblikket må man derfor regne disse kattene som lokale varianter. L. r. escuinapae sto tidligere oppført på CITES Appendix I, men ble flyttet til Appendix II i 1992 fordi det ikke var konsus for underarten. Nå er den også fjernet derfra.

Beskrivelse

En rødgaupe finner vann i Tucson.

Rødgaupa ligner andre arter i gaupeslekta, men er gjennomsnittlig den minste av de fire artene. Pelsfargen kan variere, men er vanligvis lysebrun til gråbrun, med svarte flekker på kroppen og mørke bånd på frambeina og halen. Dyrets flekkete mønster fungerer som kamuflasje. Ørene er svarte på tuppen, og de er spisse med korte, svarte dusker. Det har vanligvis en gulhvit farge på leppene, haka og på kroppens underdeler. Rødgauper i de sørvestlige ørkenområdene har de lyseste pelsfargene, mens de i de nordlige skogsområdene har de mørkeste. Ungene blir født med pels som allerede er flekkete. Noen få melanistiske rødgauper har blitt observert og fanga i Florida. Disse ser svarte ut, men det er mulig å se et flekkmønster i pelsen deres.

Ansiktet virker bredt på grunn av tufsene med forlenga hår under ørene. Pelsen er skjør, men ganske lang og tjukk. Nesa er rødrosa, og har en grå, gulrød eller brunrød grunnfarge foran, på sidene og på ryggen. Rødgaupas øyne er gule med svarte pupiller. Pupillene er forlenga vertikalt og utvider seg når dyret er nattaktivt, for å maksimere lysopptaket. Kattedyret har skarp hørsel og syn og god luktesans. Den er en dyktig klatrer og kan svømme om den må, selv om den normalt forsøker å holde seg unna vann.

Et fullvoksent hanndyr er 70–120 cm langt, med ett gjennomsnitt på ca. 90 cm; dette inkluderer også den korte, 10–18 cm lange halen. Et voksent dyrs mankehøyde er ca. 36–38 cm fra skuldrene. Voksne hanner veier vanligvis mellom 7 og 14 kg, og hunnene har en gjennomsnittsvekt på 9 kg. Rødgaupa er muskuløst bygd, og bakbeina er lengre enn forbeina, noe som gir den en hoppende gange. En nyfødt unge veier mellom 280 og 340 gram og er ca. 25 cm lang. Ved ettårsalderen har vekta økt til omtrent 4,5 kg.

Rødgaupene som lever i de nordlige områdene og i åpne habitater, er som regel større enn de andre. En morfologisk studie som sammenligna størrelsen på rødgauper i det østlige USA, fant forskjeller i utbredelsesområdet til de største hannene og de største hunnene, noe som kan tyde på ulike utvalgsrestriksjoner hos de to kjønna.

Adferd

Rødgaupa er mest aktiv i tussmørke. Den er i bevegelse fra tre timer før solnedgang til rundt midnatt, og deretter fra før morgengry til tre timer etter soloppgang. Hver natt kan den bevege seg fra tre til elleve kilometer langs sin sedvanlige rute. Denne oppførselen kan variere med årstidene, ettersom rødgaupa blir mer aktiv om dagen om høsten og vinteren. Dette skyldes at byttedyra er mer aktive om dagen i kaldere måneder.

Sosial struktur og revir

En rødgaupe på Calero Creek Trail

Rødgaupas aktivitet er begrensa til godt avmerkede territorier som kan variere i størrelse etter kjønn og tilgangen til bytte. Reviret markeres med avføring, urinduft og ved å markere større trær i området med kloremerker. Innenfor reviret sitt har rødgaupa vanligvis flere boplasser, for eksempel uthulte stokker, kratt eller rom under utstikkende steinkanter. Normalt har den én hovedboplass og flere mindre boplasser i de ytre delene av reviret. På boplassene lukter det sterkt av rødgaupe.

Størrelsen på rødgaupas revir varierer veldig; en sammenligning av forskningsresultater fra Verdens naturvernunion viste at revira kunne variere mellom alt fra 0,6 til 326 km². En studie i Kansas viste at bofaste hanner hadde et revir på omtrent 20 km² og at hunnene knapt hadde halvparten av denne størrelsen. Ikke-bofaste rødgauper hadde både et større (ca. 57 km²) og mer udefinert revir enn de bofaste. Gaupeungene hadde de minste revira, på rundt 7 km². Forskning har vist at spredning fra fødselsreviret er mest utprega hos hanner.

Rapporter om årstidsmessige variasjoner i revirstørrelse har vært tvetydige. En studie fant store forskjeller i hannenes revirstørrelse, fra 41 km² om sommeren opp til 100 km² på vinteren. En annen fant at hunner, særlig de som var forplantningsmessig aktive, utvida reviret sitt om vinteren, men at hanner bare bytta revir uten å utvide det, noe som samsvarte med et flertall av tidligere studier. Annen forskning i amerikanske delstater har vist små eller ingen årstidsmessige forskjeller.

Som de fleste kattedyr lever rødgaupa i stor grad alene, selv om revira kan overlappe hverandre. Noe som imidlertid er uvanlig for katter, er at hannen er mest tolerant for overlapping, mens hunner sjelden beveger seg inn i andres revir. På grunn av deres lille størrelse, kan to eller flere hunner ha sine revir innenfor et hanndyrs hjemmerevir. Når flere hanners revirer overlapper hverandre oppstår det ofte et hierarki som resulterer i at ikke-bofaste rødgauper utestenges fra de favoriserte områdene.

Jakt og føde

Snøskoharen er et vanlig bytte før rødgaupa. Kaniner, harer og gnagere utgjør rødgaupas hovedføde.

Rødgaupa kan leve lange perioder uten mat, men spiser mye og ofte når det fins godt med mat. Under magre perioder jager den vanligvis større bytter som den kan komme tilbake og spise på ved seinere tilfeller. Rødgaupa jakter ved å spore opp og forfølge byttet sitt, for så å overfalle det etter en kort jakt eller ved direkte angrep. Den foretrekker pattedyr på mellom 0,7 og 5,7 kg. Hovedbyttet dens varierer avhengig av hvilket område den lever i. I østlige USA er det bomullshalekaniner, og i nord er det snøskoharer. Der hvor disse to artene lever i samme område, som i New England, utgjør de to rødgaupas hovedføde. I sør blir kaninene og harene av og til erstatta av bomullsrotter som hovedføde. Rødgaupa er et opportunistisk rovdyr som, til forskjell fra den mer spesialiserte kanadiske gaupa, er tilbøyelig til å endre byttevalget sitt. Forskning har vist at variasjonen i føde positivt samsvarer med antallet individer av rødgaupas hovedbytte; mengden av dyrets hovedbytte er derfor avgjørende for valget av føde.

Rødgaupa jakter dyr av mange ulike størrelser og anpasser jaktteknikken sin avhengig av hvilket dyr den jakter. Når den jakter smådyr, for eksempel gnagere, ekorn, fisk og insekter, jakter den i områder hvor det er godt med bytte. Den ligger stille, kryper eller står stille og venter på at offeret skal komme nær; da angriper den og tar tak i byttet med sine vasse, inntrekkbare klør. For dyr som er litt større, for eksempel kaniner og harer, forfølger den dyret til den kommer mellom 6 og 10 m fra byttet, før den løper fram og angriper. Ved sjeldne anledninger spiser den også større dyr som rødrever, minker, skunker og mindre hunder og huskatter. Det hender også iblant at de jakter buskap og fjærkre. Selv om større buskap som storfe og hest ikke blir angrepet, utgjør rødgaupa en trussel mot mindre arter som får og geiter. Ifølge National Agricultural Statistics Service drepte rødgaupa 11 100 får i 2004, noe som utgjør 4,9 % av det totale antallet får som ble drept av rovdyr det året. Imidlertid kan dette tallet være noe misvisende ettersom rødgaupa også er en åtseleter som spiser på restene av det som andre dyr har drept.

Det har skjedd at rødgaupa har drept hjortedyr, særlig på vinteren når mindre bytter er vanskeligere å få tak i, eller når hjortebestandene er store. En studie i Everglades nasjonalpark viste at et stort flertall av de drepte hjortene (33 av 39) var rådyr, men at rødgaupa også kunne felle dyr på opp til åtte ganger sin egen vekt. Den sporer opp hjorten, ofte når hjorten ligger nede, og kaster seg så fram og biter tak i nakken før den biter av halsen, undersida av hodet og brystet. Ved de få tilfellene hvor rødgaupa dreper hjortedyr, spiser den seg mett og begraver deretter kadaveret under snø eller løv for å kunne komme tilbake seinere og spise av det.

Rødgaupas føde er den samme som hos andre mellomstore rovdyr i samme økologiske nisje. Forskning i Maine har imidlertid ikke påvist konkurranse mellom rødgaupa og prærieulven eller rødreven; overlappende revirer og avstand mellom revirer var tilfeldige hos de overvåkede dyra. Med den kanadiske gaupa er det imidlertid tydelig hvordan de to artene påvirker hverandres utbredningsmønster: Konkurranse fra rødgaupa antas å ha hindra videre utbredelse av det andre kattedyret.

Forplantning og livssyklus

En rødgaupe i fangenskap som hviler i et tre.

Rødgauper lever vanligvis mellom seks og åtte år, og bare et fåtall blir over ti år gamle. De eldste kjente individene levde i 16 år i vill tilstand og 32 år i fangenskap.

De begynner vanligvis å parre seg den andre sommeren de lever, selv om hunner kan starte allerede sitt første år. Spermaproduksjonen starter hvert år i september eller oktober, og hannene er fruktbare fram til sommeren. En dominant hann reiser rundt med en hunn og parer seg med henne flere ganger, vanligvis fra vinteren til tidlig på vårparten; dette varierer noe avhengig av hvor de befinner seg, men det meste av paringa finner sted i februar-mars. Paringsleken kan foregå på en rekke ulike måter, blant annet ved jukking, jaging eller ved å ligge i bakhold. Andre hanner kan komme innom, men de involveres ikke i leken. Når hannen forstår at hunnen er mottakelig, holder han henne fast med et kattetypisk nakkegrep og parer seg med henne. Hunnen kan deretter gå videre og pare seg med flere hanner. Hannene pleier vanligvis også å pare seg med flere hunner. Under akta kan den ellers relativt stille rødgaupa gi fra seg høye skrik, vesinger eller andre lyder. Forskning i Texas har antyda at det er nødvendig for rødgaupa å ha et revir for å pare seg; de studerte dyra uten revir mangla identifisert avkom. Hunnens brunstsyklus varer i 44 dager, og brunstigheten varer i fem til ti dager. Rødgauper er fruktbare livet ut.

Hunnen oppdrar ungene alene. Én til seks, men vanligvis to til fire, kattunger blir født i april eller mai, etter ca. 60–70 dagers drektighet. Det forekommer også at det fødes et andre kull i slutten av september. Hunnen føder vanligvis i en eller annen type innelukka rom, vanligvis i en liten hule (hi) eller en hul stamme. Ungene åpner øynene sine etter ni til ti dager. De begynner å utforske omgivelsene etter de første fire ukene og avvennes fra morsmelka etter cirka to måneder. Innen tre til fem måneder begynner de å reise rundt med mora. De jakter selvstendig på høsten i sitt første år, og forlater vanligvis mora si etter dette. I Michigan har det imidlertid blitt observert unger som har blitt hos mora helt fram til neste vår.

Spor

Rødgaupespor i leire. Legg merke til bakbeinets spor (øverst i bildet) som delvis dekker det framre fotsporet (i midten).

Rødgaupas spor viser fire tær uten klomerker, dette er på grunn av at klørne er inntrekkbare. Spora kan variere i størrelse, som oftest mellom 2–8 cm, med et gjennomsnitt på 4,6 cm (som kan ses på bildet til venstre). Når den går eller tusler er avstanden mellom spora cirka 20–46 cm. Rødgaupa kan ta store steg når den løper, ofte 1–3 meter.

Som hos alle kattedyr, tangerer ofte bakbeinas fotspor de framre (dette synes ikke på bildet). Rødgaupas spor kan skilles fra vill- og huskatten takka være at de er større, cirka 13 cm² mot 10 cm².

Økologi

Hodeskallen til en rødgaupe

Voksne rødgauper har få fiender, bortsett fjelløve, ulv og menneske. Konflikter med ulv og fjelløve er ved flere anledninger observert i Yellowstone nasjonalpark. Avkommet kan imidlertid drepes av en rekke rovdyr, som ugler, ørner, prærieulver, rødrever og til og med voksne hanngauper; når det er lite mat, er sannsynligheten for at ungene overlever til voksen alder mindre.

Sykdommer, ulykker, jegere, biler og sult er andre vanlige dødsårsaker. Unggauper viser høy dødelighet rett etter at de har forlatt mødrene sine, mens de fortsatt finsliper jaktteknikken sin. En studie av 15 rødgauper viste en årlig overlevelsesgrad for begge kjønn på 0,62, noe som også støttes av tidligere forskning, som har vist tall mellom 0,56 og 0,67. Det har også blitt rapportert om kannibalisme når tilgangen på bytte er liten, men dette er veldig uvanlig og påvirker ikke bestandene nevneverdig.

Rødgaupa kan bli infisert av utvendige parasitter, mest flått og lopper, og får vanligvis disse fra byttene, særlig fra kaniner og ekorn. Innvendige parasitter (endoparasitter) er spesielt vanlige hos gaupa. En studie fant et gjennomsnittlig infeksjonsnivå på 52 % fra Toxoplasma gondii, men dette varierte veldig etter område. En bestemt parasitt, Lynxacarus morlani, har i dag bare blitt funnet hos rødgaupa. Det er fremdeles uklart hvor stor rolle parasitter og sykdommer spiller når det gjelder dødeligheten hos rødgaupa, men de kan spille en større rolle enn sult, ulykker og jakt.

Utbredelse og boplass

En rødgaupe i storbymiljø. Artens utbredelse virker ikke å påvirkes av mennesker, så lenge den fremdeles kan finne et passende bomiljø.

Rødgaupa er et svært tilpasningsdyktig dyr. Den foretrekker skogsområder, både løv- og barskog, men til forskjell fra de øvrige artene i gaupeslekta er den ikke totalt avhengig av dype skoger. Utbredelsen strekker seg fra Floridas fuktige sumper til ujevne fjellområder. Den kan slå seg ned i nærheten av jordbruksområder hvis det er tilgang til klipper, sump eller skog i nærheten, og den flekkete pelsen fungerer som kamuflasje. Rødgaupebestanden avhenger hovedsakelig av tilgangen på bytte. Andre viktige faktorer når det gjelder å velge boplass er blant annet tilgang på beskyttelse ved dårlig vær, muligheter for hvileplasser, skjulesteder for jakt og flukt, samt om stedet er uten forstyrrelser.

Rødgaupas utbredelse synes ikke å begrenses av mennesker, så lenge den fremdeles kan finne passende boplasser. Bare store, tett dyrkede landbruksområder er ugunstige for arten. Dyret kan dukke opp i bakgårder i forsteder hvor menneskenes utbredelse har trengt inn i rødgaupas naturlige miljøer. Hvis den jages av en hund, pleier den vanligvis å klatre opp i et tre.

Rødgaupas historiske utbredelse strekker seg fra det sørlige Canada, gjennom USA, og så langt sør som til den meksikanske delstaten Oaxaca. I dag er fortsatt det meste av dette utbredelsesområdet opprettholdt. Utbredelseskart viser vanligvis en utbredelseslomme i den amerikanske midtvesten og deler av nordøst, hvor man tror at den ikke lenger eksisterer; dette inkluderer Minnesota, østlige Sør-Dakota, Iowa og en stor del av Missouri, noe som trolig kommer av de store forandringene som har skjedd med moderne jordbruk i områdene. Selv om man regner med at rødgaupa ikke lenger fins i vestlige New York og Pennsylvania, har flere bekreftede iakttagelser av rødgaupe (også døde eksemplarer) nylig blitt rapportert inn fra New Yorks sørlige og sentrale deler.

Rødgaupas utbredelse i Canada begrenses av snødybden, samt av nærværet av kanadisk gaupe. Rødgaupa klarer seg ikke i dyp snø, og venter ut kraftige stormer i beskyttede områder; dette på grunn av at den savner de store, beskyttede føttene som den kanadiske gaupa har, og kan derfor ikke kompensere like effektivt for vekta si på snøen. Rødgaupa har imidlertid ikke bare bakdeler når utbredelsen dens møter de større kattenes: bortjaging av kanadisk gaupe av den aggressive rødgaupa har blitt observert der de to artene møtes i Nova Scotia. Felling av barskog for jordbruk har også drevet den kanadiske gaupa lenger nordover, til fordel for rødgaupa. I nordlige og sentrale Mexico har rødgaupa blitt observert i tørre buskområder og furu- og eikeskoger. Dyrets utbredelse slutter ved den tropiske, sørlige delen av landet.

Status

Rødgaupebestanden har sunket i den amerikanske midtvesten, men er generelt sett relativt stabil.

En variant av rødgaupa (L. rufus escuinapae) var fram til 1992 lista i Appendix I av Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora (CITES), men fordi det ikke var konsus for denne underarten ble den i 1992 flyttet til Appendix II. Per 2009 er den imidlertid helt fjernet fra CITES lister.

Rødgaupe er utbredt i hele leveområdet og fins i et stort antall i amerikanske naturreservater. Beregninger gjort av de amerikanske naturvernsmyndighetene antyder at bestanden i USA i 1988 var på mellom 700 000 og 1 500 000 dyr, med en oppadgående trend både i antall og utbredelse. Også Canada melder om at bestanden trolig øker i både antall og utbredelse. På grunn av dette foreslo USA ovenfor CITES at rødgaupa skulle strykes fra Appendix II, noe som altså er tatt til følge. Bestanden i Mexico vet man mindre om, siden det ikke er gjort noen omfattende utredninger der. Meksikanske myndigheter melder imidlertid om en livskraftig bestand. IUCN lister arten som «livskraftig» ettersom den har stor spredning og mange individer, men presiserer at informasjonen fra det sørlige Mexico er dårlig.

I dag betraktes arten som utrydningstrua i Ohio og Indiana. Rødgaupa har imidlertid blitt strøket fra både Illinois' (1999) og Iowas (2003) lister over truede arter. I Pennsylvania tillater man igjen begrensa jakt og fangst, etter at dette hadde vært totalforbudt fra 1970 til 1999. Rødgaupebestanden sank også en del i New Jersey rundt starten av 1900-tallet, hovedsakelig på grunn av kommersiell utvikling og framskritt i jordbruket, som ødela rødgaupas boplasser. I 1972 ble rødgaupa gitt full beskyttelse av loven, og ble lista av U.S. Fish and Wildlife Service, men ble strøket fra lista igjen i 2005.

Rødgaupa har lenge blitt verdsatt både for pelsen og for å være et godt jaktobjekt, men til tross for at menneskene i lang tid har fanga og jakta på den, har den opprettholdt en høy populasjon, også i det sørlige USA, hvor det drives omfattende jakt. Indirekte er ungene de mest sårbare for jakt, ettersom de i sine første måneder avhenger av et voksent hunndyr. På 1970- og 1980-tallet økte prisen på pels fra rødgauper markant, noe som også førte til økt interesse for jakt, men på begynnelsen av 1990-tallet sank prisene kraftig. Vanlig jakt pågår den dag i dag, og halvparten av dødeligheten i enkelte bestander tilskrives jakt. Som en konsekvens av dette, stiger antallet dødsfall blant rødgauper om vinteren, da jaktsesongen vanligvis starter.

Mytologi

I de amerikanske indianernes mytologi opptrer ofte rødgaupa sammen med den mytologiske prærieulven med et dualistisk tema. Gaupa og prærieulven representerer henholdsvis vinden og tåka; to motsatte elementer i indianernes folklore. Denne grunnleggende historien, i mange varianter, finner man i den nordamerikanske urbefolkningas kulturer, og til dels også i Sør-Amerika, men de har ulike handlingsforløp. I en versjon, fra Nez Perce-indianernes kultur, framstilles gaupa og prærieulven som motsatte, antitetiske skapninger. På den annen side fins det andre versjoner hvor de framstilles som likeverdige og jamstilte. Claude Lévi-Strauss mener at det tidligere konseptet om at dyra er tvillinger som representerer motsetninger, er et tema som har blitt arva inn i Den nye verdens mytologier, men at de ikke er like balanserte figurer, og representerer en dualisme med åpen slutt istedenfor den symmetriske dualiteten som råder i Den gamle verdens kulturer. Det siste av de to konseptene er ifølge Lévi-Strauss et resultat av regelmessig kontakt mellom europeere og innfødte kulturer. Dessuten er den versjonen som gjenspeiles i Nez Perces historie mye mer kompleks, mens den jamstilte versjonen virker å ha mista fortellingas opprinnelige betydning.

I en shawneefortelling blir rødgaupa lurt av en hare, og dette gir dyret flekkene sine. Etter å ha jaga haren opp i et tre, blir rødgaupa overtalt til å bygge et bål, noe som fører til at det spruter glør over pelsen dens, og etterlater mørkebrune merker. Mohaveindianerne trodde at hvis man regelmessig drømte om skapninger eller gjenstander, ville man få disses karaktertrekk som overnaturlige krefter. Hvis man drømte om to guddommelige skapninger, pumaen og gaupa, trodde de at dette ville føre til overlegne jaktferdigheter i forhold til andre stammer. Også europeiske nybyggere som kom til Amerika beundra kattedyret, både for dets villsinnethet og eleganse, og i USA er dette veldig framtredende i den nasjonale folkloren.

Referanser

  1. ^ a b Kelly, M., Caso, A. & Lopez Gonzalez, C. 2008. Lynx rufus. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 28. juni 2009
  2. ^ Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
  3. ^ a b Zielinski, William J; Kuceradate, Thomas E (1998). American Marten, Fisher, Lynx, and Wolverine: Survey Methods for Their Detection. DIANE Publishing. s. 77–8. ISBN 0788136283. 
  4. ^ a b c Carron Meaney; Gary P. Beauvais (september 2004). «Species Assessment for Canada lynx (Lynx Canadensis) in Wyoming» (PDF). United States Department of the Interior, Bureau of Land Management. Arkivert fra originalen (PDF) 27. oktober 2011. Besøkt 23. oktober 2008. 
  5. ^ Johnson, W.E., Eizirik, E., Pecon-Slattery, J., Murphy, W.J., Antunes, A., Teeling, E. & O'Brien, S.J. (2006). «The Late Miocene radiation of modern Felidae: A genetic assessment.». Science. 311: 73–77. 
  6. ^ Mills, L. Scott (november 2006). Conservation of Wildlife Populations: Demography, Genetics, and Management. Blackwell Publishing. s. 48. ISBN 1405121467. 
  7. ^ Warren E. Johnson,, Eduardo Eizirik, Jill Pecon-Slattery, William J. Murphy, Agostinho Antunes, Emma Teeling, Stephen J. O'Brien. 2006-01-06. The Late Miocene Radiation of Modern Felidae: A Genetic Assessment. Science, vol. 311 no. 5757 pp. 73-77. DOI: 10.1126/science.1122277. Besøkt 2013-10-12
  8. ^ Wilson, Don E (september 1999). The Smithsonian Book of North American Mammals. Smithsonian Institution Press. s. 234–5. ISBN 1-56098-845-2. 
  9. ^ Wozencraft, W. C. (16. november 2005). Wilson, D. E., and Reeder, D. M. (red.), red. Mammal Species of the World (3:e upplagan utg.). Johns Hopkins University Press. s. 542. ISBN 0-801-88221-4. 
  10. ^ a b Cahalane, Victor H (1. mars 2005). Meeting the Mammals. Kessinger Publishing. s. 64. ISBN 141799522X. 
  11. ^ Ulmer, Jr., Fred A. (1941). «Melanism in the Felidae, with Special Reference to the Genus Lynx». Journal of Mammalogy. 22 (3): 285-288. 
  12. ^ a b Sparano, Vin T (september 1998). Complete Outdoors Encyclopedia. St. Martin's Press. s. 228. ISBN 0312191901. 
  13. ^ a b c d McDowell, Robert L (april 2003). Endangered and Threatened Wildlife of New Jersey. Rutgers University Press. s. 23–4, 27. ISBN 0813532094. 
  14. ^ a b c Fergus, Charles (1. august 2003). Wildlife of Virginia and Maryland Washington D.C. Stackpole Books. s. 119. ISBN 0811728218. 
  15. ^ a b c d e f g h Nowell, K. and Jackson, P. (1996). Wild Cats. Status Survey and Conservation Action Plan. (PDF). IUCN/SSC Cat Specialist Group. IUCN, Gland, Schweiz.
  16. ^ Sikes, Robert S. (1992). «Morphologic Variation of the Bobcat (Felis rufus) in the Eastern United States and Its Association with Selected Environmental Variables». American Midland Naturalist. 128 (2): 313–324. 
  17. ^ a b c d e f g h i Whitaker, John O; Hamilton, W J (1. januar 1998). Mammals of the Eastern United States. Cornell University Press. s. 493–6. ISBN 0801434750. 
  18. ^ a b Kamler, JF (2000). «Home Range, Habitat Selection, and Survival of Bobcats, Lynx rufus, in a Prairie Ecosystem in Kansas». Canadian Field-Naturalist. 114 (3): 388–94. Arkivert fra originalen 6. desember 2008. Besøkt 23. oktober 2008.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 6. desember 2008. Besøkt 1. oktober 2008. 
  19. ^ a b Janečka, JE (2006). «Kinship and social structure of Bobcats (Lynx rufus) inferred from microsatellite and radio-telemetry data». Journal of Zoology. 269 (4): 494–501. doi:10.1111/j.1469-7998.2006.00099.x. Arkivert fra originalen . Besøkt 23. oktober 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. desember 2018. Besøkt 1. oktober 2008. 
  20. ^ a b Lovallo, Matthew J. (1996). «Bobcat (Lynx rufus) Home Range Size and Habitat Use in Northwest Wisconsin». American Midland Naturalist. 135 (2): 247–248. 
  21. ^ Nielsen, Clayton K. (2001). «Spatial Organization of Bobcats (Lynx rufus) in Southern Illinois». The American Midland Naturalist. 146 (1): 43–52. Besøkt 23. oktober 2008. 
  22. ^ Chamberlain, Michael I. (2003). «Space use, movements and habitat selection of adult Bobcats (Lynx rufus) in Central Mississippi». The American Midland Naturalist. 149 (2): 395–405. Arkivert fra originalen 10. februar 2008. Besøkt 23. oktober 2008. 
  23. ^ Baker, Leslie A. (2001). «Prey Selection by Reintroduced Bobcats (Lynx rufus) on Cumberland Island, Georgia». The American Midland Naturalist. 145 (1): 80–93. doi:10.1674/0003-0031(2001). Besøkt 23. oktober 2008. 
  24. ^ «Sheep and Goats Death Loss». USDA Economics, Statistics and Market Information System. Besøkt 23. oktober 2008. 
  25. ^ Jennifer C. C. Neale, Benjamin N. Sacks, Michael M. Jaeger, Dale R. McCullough (1998). «A Comparison of Bobcat and Coyote Predation on Lambs in North-Coastal California». The Journal of Wildlife Management. 62 (2). Besøkt 23. oktober 2008. «The proportion of Bobcat scats containing sheep consumed by Bobcats was small (4.2%) and occurrence did not peak in the lambing season, suggesting that sheep consumed by Bobcats were scavenged.» 
  26. ^ Labisky, Ronald F. (1998). «Behaviors of Bobcats Preying on White-tailed Deer in the Everglades». The American Midland Naturalist. 139 (2): 275–281. Besøkt 23. oktober 2008. 
  27. ^ Major, JT (1987). «Interspecific relationships of Coyotes, Bobcats, and Red Foxes in western Maine». Journal of Wildlife Management. 51 (3): 606–616. Besøkt 23. oktober 2008. 
  28. ^ a b c d Feldhamer, George A; Thompson, Bruce C; Chapman, Joseph A (1. januar 2004). Wild Mammals of North America. Johns Hopkins University Press. s. 769–70. ISBN 0801874165. 
  29. ^ a b c Fischer, William C.; Miller, Melanie; Johnston, Cameron M.; Smith, Jane K. (1. februar 1996). Fire Effects Information System. DIANE Publishing. s. 83. ISBN 0788145681. 
  30. ^ a b Nowak, Ronald M (april 1999). Walker's Mammals of the World. Johns Hopkins University Press. s. 809. ISBN 0801857899. 
  31. ^ «Bobcat». bcadventure.com. Interactive Broadcasting Corporation. Arkivert fra originalen 12. juli 2007. Besøkt 24. oktober 2008. 
  32. ^ Peterson, Roger Tory; Murie, Olaus Johan (15. januar 1998). A Field Guide to Animal Tracks. Houghton Mifflin Field Guides. s. 115. ISBN 0395910943. 
  33. ^ Brown, Tom (1986). Tom Brown's Field Guide to Nature Observation and Tracking. Berkley Trade. ISBN 9780425099667. 
  34. ^ Holly Akenson, James Akenson, Howard Quigley. «Winter Predation and Interactions of Wolves and Cougars on Panther Creek in Central Idaho». Wildlife: Wolves. Yellowstone nasjonalpark. Besøkt 23. oktober 2008. 
  35. ^ Fuller, Todd K. (1995). «Survival and Cause-Specific Mortality Rates of Adult Bobcats (Lynx rufus)». American Midland Naturalist. 134 (2). doi:10.2307/2426311. Besøkt 23. oktober 2008. 
  36. ^ Kikuchi, Yoko (2004). «Seroprevalence of Toxoplasma gondii in American free-ranging or captive pumas (Felis concolor) and Bobcats (Lynx rufus)». Veterinary Parasitology. 120 (1–2): 1–9. 
  37. ^ a b «Deletion of Bobcat (Lynx rufus) from Appendix II» (PDF). Thirteenth Meeting of the Conference of the Parties, Proposal 5. Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora. oktober 2004. Arkivert fra originalen (PDF) 2. november 2013. Besøkt 23. oktober 2008. 
  38. ^ «Bobcats: Living on the Urban Edge». National Park Service, U.S. Department of the Interior. Besøkt 18. juni 2007. 
  39. ^ Tobin, Dave (31. mai 2007). «Elusive Bobcat Creeps into Region». Syracuse Post-Standard. Arkivert fra originalen 3. november 2012. Besøkt 23. oktober 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. november 2012. Besøkt 4. oktober 2008. 
  40. ^ National Park Service. Yellowstone National Park. «Bobcats». Besøkt 23. oktober 2008. 
  41. ^ «Endangered and Threatened Wildlife and Plants; 12-Month Petition Finding and Proposed Rule To Delist the Mexican Bobcat (Lynx rufus escuinapae)». Fish and Wildlife Service. mai 2005. Besøkt 23. oktober 2008. 
  42. ^ William E. og Grenfell Jr. (november 1996). «Bobcat Harvest Assessment 1995–96». California Department of Fish and Game. 
  43. ^ «Lynx» brukes som generelt begrep i mytologiske beskrivelser, men ordet viser til rødgaupa i store deler av USA hvor den er den eneste arten av slekta som fins.
  44. ^ Pollock, Donald (1993). «Histoire de Lynx, Review». American Anthropologist. 95 (1): 223. 
  45. ^ Yalman, Nur (1996). «Lévi-Strauss in Wonderland: Playing Chess with Unusual Cats: The Story of Lynx». American Ethnologist. 23 (4): 902. 
  46. ^ «Florida Bobcat Bio Facts». Jacksonville Zoo and Gardens. 2005. Arkivert fra originalen 25. februar 2006. Besøkt 23. oktober 2008. 
  47. ^ Kroeber, A. L. (1908). «Preliminary Sketch of the Mohave Indians». American Anthropologist. 4 (2): 279. 
  48. ^ Temple, Kerry (våren 1996). «Wood Ghost». Notre Dame Magazine. Arkivert fra originalen 19. desember 2006. Besøkt 23. oktober 2008. 

Eksterne lenker


Enciclo
Wikious
Sapientia
Scientia
Boobota
Anandapedia
Sagapedia
Wikithot