Røldal stavkirke

I denne artikkelen vil vi utforske temaet Røldal stavkirke, et konsept som har fascinert menneskeheten i århundrer. Fra opprinnelsen til dens relevans i dagens samfunn, har Røldal stavkirke vært gjenstand for debatt og fascinasjon på flere områder. Gjennom historien har Røldal stavkirke spilt en avgjørende rolle i å danne tanker, handlinger og tro i ulike kulturer rundt om i verden. Videre strekker dens innflytelse seg til områder så forskjellige som vitenskap, religion, politikk og populærkultur. Gjennom denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Røldal stavkirke, utforske dens mange fasetter og dens innvirkning på det moderne samfunnet.

Røldal stavkirke
Foto: Roarjo
OmrådeOdda (–2019)
Ullensvang (2020–)
PlasseringRøldal
BispedømmeBjørgvin bispedømme
Byggeårca. 1250
Endringer1844: Ombygging, gjort høyere, skipet utvidet mot vest
1917:Restaurert, Jens Z. Kielland og Domenico Erdmann
Kirkegårdja, mend leggplass
Arkitektur
Periodemiddelalderen
Teknikkstavverk
Byggematerialetreverk
Takrytteri vest over skipet
Portalenkel treportal i vest, deler av sørportalen er bevart
Korsmalere enn skipet, rett avsluttet
Skipenskipet langkirke
Kirkerommet
Prekestol1627, Gottfried Hendtzschel, Schlesien
DøpefontKleberstein, dåpsfat i messing fra middelalderen
AlterAltertavle, 1629, Gottfried Hendtzschel, Schlesien med motivene Jesus blir gravlagt, oppstandelsen. Den har skriftfelt på sidene med sitater fra Bibelen, en såkalt katekismetavle
Plasser130
DiverseTreskulpturer fra 1200-1250, i Bergen museum, Krusifiks fra 12-1300-tallet, orgel Paul Ott (Tyskland) fra 1978
Beliggenhet
Kart
Røldal stavkirke
59°49′51″N 6°49′22″Ø
Røldal stavkirke på Commons

Røldal stavkirke er en stavkirke fra 1200-tallet i bygda Røldal i Ullensvang kommune i Hardanger i Vestland fylke. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1462.[trenger referanse] Kirken er fortsatt i vanlig bruk i Den norske kirke.

Adkomst til kirken er via E134.


Bygningshistorie og interiør

Interiør før 1890
Foto: Axel Lindahl

Kirken er opprinnelig bygget som en enskipet hallkirke med samme bredde på koret og skipet.[trenger referanse] Utgravninger har vist at stolpene hviler direkte på et steinfundament med svillen inntappet mellom stolpene. Det vanlige er at stolpene hviler på en grunnstokk av tre som ligger på steinfundamentet. Dette ble oppdaget i 1844 da kirken skulle ombygges.[trenger referanse] En oppdaget at kirken var ganske annerledes enn de andre stavkirkene, og det har blitt diskutert om dette er en stavkirke, eller om den faktisk er en av de langt eldre stolpekirkene. Stolpekirker er en type som er antatt å ha blitt erstattet av stavkirker.

Den må tidlig ha blitt utvidet til en langkirke med et smalere, rett avsluttet kor. Rundt kirken har det også vært en svalgang.[trenger referanse]

En gang på 1600-tallet fikk skipet himling, og kirken fikk nytt inventar. Den ble også bemalt.[trenger referanse]

Under ombyggingen i 1844 ble skipet utvidet mot vest og gjort høyere med en ny himling. Veggene ble også kledd med bord både ute og inne, og kirken ble malt hvit innvendig.[trenger referanse]

I tidsrommet 1913-1918 gjennomgikk kirken en omfattende ombygging og restaurering. Bordkledningen fra 1800-tallet ble fjernet og renessanseinteriøret restaurert. Det ble også bygget en ny svalgang rundt kirken for å beskytte veggbordene. Bygningsrestaureringen ble ledet av Jens Z. Kielland, mens fargerestaureringen ble utført av Domenico Erdmann, som ble assistert av malerne Alfred Hagn og Ulrik Hendriksen.

Fra middelalderen

Mesteparten av konstruksjonen i skipet og koret er bevart, som også takkonstruksjonen over skip og kor. Deler av sydportalen er også opprinnelige.[trenger referanse]

Kirken har et 85 cm høyt krusifiks fra 1200-tallet som henger over koråpningen. Det ble trolig lagd av en tysk håndverker som slo seg ned på Vestlandet på den tiden stavkirken ble reist.

Døpefonten er av kleberstein og datert til 1200-1300-tallet.[trenger referanse]

I Bergen Museum oppbevares en rekke bygningsdeler og andre middelaldergjenstander fra kirken. Her er blant annet en alterfrontal, en treskulpturer av Olav den hellige fra ca. 1250,[trenger referanse] av jomfru Maria med barnet fra ca. 1250,[trenger referanse] og erkeengelen Mikael datert til ca. 1200.[trenger referanse]

Røldal stavkirke er fra gammelt av en votivkirke, det vil si at den mottok store gaver fra mange av pilegrimene som valfartet til kirken. Som et resultat av dette ble den lille bygden der kirken ligger, ganske velstående i middelalderen.[trenger referanse]

På 1600-tallet ble veggene inne i kirken rikt dekorert med malerier.[trenger referanse]

Krusifikset

Kirken er best kjent for sitt svettende krusifiks.

Fra luthersk hold ble det forsøkt forklart med at når gudstjenestene ble holdt i en tettpakket kirke, gir varmen fra folkemengden i det uoppvarmede kirkerommet kondens som, når det oppstod på krusifikset, ble oppfattet som svette.[trenger referanse]

Gjentatte ganger ble messene forsøkt stanset – i 1622 av Oslos biskop Nils Glostrup, i 1644 av Bergens biskop Ludvig Munthe (som Ludvig Holberg ble oppkalt etter), og i 1744 av Kristiansands biskop Jakob Kærup.[trenger referanse] Denne ville også ha krusifikset brent.[trenger referanse] Han regnet det som et ikon, og tilbedelse av et ikon var avgudsdyrkelse. Likevel ble det holdt messe hver St. Hans like til 1835, da praksisen ble avslørt av prost Ole Nicolai Løberg. Han ankom en dag for tidlig til sin visitas 7. juli. I eldre tid ble St. Hans feiret 6. juli, og i 23-tiden hørte prosten til sin forbauselse kirkeklokkene ringe. Det lyste også fra kirkevinduene, og da han kikket inn, så han at det ble holdt messe. Dette fikk Løberg satt en stopper for, men så sent som i 1850 skal folk ha valfartet til kirken for å søke helbredelse. I dag er krusifikset i Røldal den eneste overlevende kultgjenstanden i Norges gamle pilegrimskirker.[trenger referanse]

En tid hang det et ryggbein fra en torsk på kirkeveggen.når?

I nyere tid har det vært regelmessige katolske valfarter til kirken. Det har vært i forståelse med den lutherske menigheten som bruker kirken til daglig.

Orgelet

Orgel-prospektet i Røldal kirke

Orgelet ble bygd av det tyske orgelbyggfirmaet Paul Ott i 1978. Det har ni stemmer og mekanisk traktur.

Referanser

  1. ^ Jensenius, Jørgen H.; Viking, vol. LXI, 1998: s.131-145 Arkivert 11. mars 2007 hos Wayback Machine.
  2. ^ Erdmann, Domenicus, ”Røldal kirke. Dekoration, og farverestaurering", i Årbok. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, 1913.
  3. ^ Brandal, Nik, Brazier, Eirik og Teige, Ola, Den mislykkede spionen. Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn, Oslo 2010.
  4. ^ En eventyrlig legende forteller at en gammel blind mann og en gutt fikk mer enn fisk i garnet. Gutten sa at han så et kors der, men det var for tungt å lempe opp i båten. Den gamle ropte at fikk han bare korset opp i båten, skulle han frakte det til nærmeste kirke. Han ropte ut navnene på de nærliggende kirkene, men korset var like tungt, inntil han ropte «Røldal kirke!» – da nærmest hoppet det opp i båten av seg selv. Den gamle tørket svetten fra pannen, og med det samme fikk han synet igjen (Gunn Gravdal Elton: «Korsets kraft», Aftenposten 26.juni 2009).
  5. ^ Ifølge en legende får svettedråper i pannen hver midtsommernatt. Korset ble da løftet ned fra sin plass på veggen slik at pilegrimene kunne tørke av dråpene med et linklede, og man trodde at denne væsken kunne ha helbredende virkning. De som ikke hadde egne linduker, kunne låne fra kirken, og noen av disse dukene oppbevares i dag på Bergen Museum.
  6. ^ En legende forteller at to menn hadde fisket i Røldalsvatnet, som er ferskvann der det selvsagt ikke finnes torsk. Den ene var ikke fra bygden, og utbrøt at «Røldalskirken er ikke mer en lovekirke (= en kirke som folk lovet gaver om de ble helbredet) enn det er torsk i Røldalsvannet!» Så fikk han fisk på kroken - en torsk.

Litteratur

Eksterne lenker

Enciclo
Wikious
Sapientia
Scientia
Boobota
Anandapedia
Sagapedia
Wikithot