Religion i Storbritannia
Foreløpig er Religion i Storbritannia et tema som har fått betydelig relevans i samfunnet. Dens innvirkning har blitt lagt merke til i forskjellige aspekter av dagliglivet, og har skapt diskusjoner og debatter på forskjellige områder. Enten på et personlig, akademisk eller faglig nivå, har Religion i Storbritannia klart å fange oppmerksomheten til et bredt spekter av mennesker, og vekket både interesse og usikkerhet. I denne artikkelen vil vi grundig utforske de forskjellige aspektene ved Religion i Storbritannia, analysere dens opprinnelse, utvikling og konsekvenser, for å gi en bred og kritisk visjon om dette emnet som er så relevant i dag.
Storbritannias religion er i høy grad preget av de mange historiske omveltninger som har hatt bakgrunn i religiøse konflikter.
Siden lollardismen har man skilt mellom de såkalte «etablerte» kirkene, dvs. de som det offentlige bekjenner seg til, og dissentere, både kristne og ikke-kristne.
De etablerte kirkene i Storbritannia består idag av den anglikanske kirken Church of England og den presbyterianske Church of Scotland. Det var tidligere en egen Church of Ireland og Church of Wales, men de ble oppløst i henholdsvis 1871 og 1920. I tillegg er det et stort mangfold av andre religiøse samfunn utenfor de offisielle kirkene, særlig katolske, ortodokse, muslimske, hindu, sikh, buddhistiske, og jødiske.
Historie
Kristendommen kom til De britiske øyer gradvis, så det er vanskelig å tidfeste et bestemt år da området ble kristent. I tillegg til hedenske religioner, ble også den romerske religionen populær. Både keltiske og katolske misjonærer kom til øyene, og så tidlig som i år 664 kom det til et forlik mellom keltiske og katolske geistlige om at katolisismen skulle være enerådende.
Storbritannia ble etterhvert et viktig knutepunkt for katolisismen – bl.a. var den norskinteresserte Nicholas Breakspear, senere Hadrian IV fra Storbritannia.
Men om katolisismen ble sterk i Storbritannia, hadde også mange av reformasjonens krefter sitt opphav der. Lollardismen i det 14. og 15. århundre, og dissentere som Stephen Langton, John Knox og John Wyclif var britiske.
Den største utfordringen til pavens autoritet kom imidlertid da Henrik VIII utropte seg til den engelske kirkens overhode.
Trostilhørighet
I en spørreundersøkelse i 2007, oppgav et representativt utvalg på 3 000 av befolkningen gjennom dybdeintervjuer følgende trostilknytninger:
| Religion/Trosretning | Prosent % |
|---|---|
| Ingen religion | 45,7 |
| Church of England | 20,9 |
| Den katolske kirke i Storbritannia | 9,0 |
| Presbyterianere/Church of Scotland | 2,8 |
| Metodister | 1,9 |
| Andre protestanter | 2,7 |
| Kristne, uten menighetstilhørighet | 10,3 |
| Andre kristne | 0,4 |
| Muslimer | 3,3 |
| Hinduer | 1,4 |
| Jøder | 0,4 |
| Sikher | 0,4 |
| Andre religioner | 0,4 |
| Ikke svart | 0.5 |
Kilde: British Social Attitudes Surveys 2007.
Referanser
- ^ «Religion by Year». British Social Attitudes Surveys. 2007. Besøkt 24. mai 2009.