I dagens verden er Rygjarbit fortsatt et tema med stor relevans og debatt. I mange år har Rygjarbit vært gjenstand for studier, analyse og refleksjon av eksperter og forskere fra ulike områder. Dens betydning har overskredet grenser, generasjoner og disipliner, og har blitt et tema av universell interesse. Opp gjennom historien har Rygjarbit vakt menneskehetens nysgjerrighet og interesse, og dens innvirkning har vært anledning til diskusjon og refleksjon i ulike sammenhenger. I denne artikkelen vil vi utforske betydningen og virkningen av Rygjarbit i dagens samfunn, så vel som dens relevans i fortiden og dens potensielle innflytelse i fremtiden.
Ryg(g)jarbit (normalisert norrøn form Rýgjarbit) var grensemerket mellom landskapene Viken og Agder, skillet mellom Øst-Norge og Vest-Norge i middelalderen. Derved ble det også grensemerke mellom lagdømmene Eidsivating (etter ca. 1150 Borgarting) og Gulating – og senere også grensemerke mellom Oslo bispedømme og Selje/Bergen bispedømme (etter ca. 1125 Stavanger bispedømme). Etter 1277 blir imidlertid dette grensemerket ikke lenger nevnt i noen kilder – og det synes å ha blitt glemt og/eller gått ut av bruk. Betydningen av navnet er omdiskutert, og det samme gjelder den eksakte lokaliseringen av stedet.
Rygjarbit er blitt identifisert med neset Gjernestangen, skjønt i henhold til filologen Gustav Indrebø er det uten større bevis, og forbundet med problemer: Gården Gjernes innenfor har utvilsomt navn etter dette neset. Den norrøne formen var antagelig *Geiranes, hvor første ledd er fra norrønt, geirr, «spyd», og kan henspille på «neset med mange utstikkere (odder/smånes)». Sisteleddet tangen betyr også "spiss odde", og dette er blitt lagt til i nyere tid.
Det aktuelle neset ligger to kilometer vest for den nåværende fylkesgrensen mellom Agder og Telemark, som er sammenfallende med gårdsgrensen mellom Gjernes i Risør og Levang i Kragerø. Denne fylkesgrensen kan ha ligget uforandret i mer enn tusen år. Avstanden mellom de to gårdstunene er på nesten en halv mil, og de var fra gammelt av adskilt av myrer og heier (i dag kalt Stormyrheiene). I norrøn tid ble dette området kun brukt til beitemark, og det er mulig at Rygjarbit kan ha vært det opprinnelige navnet på denne utmarka.
I Historia Norvegiæ blir grensemerkene for Gulatingslagdømmet definert som «stedet Rygjarbit» og «øya Mia». Hvis Rygjarbit var en lett definerbar topografisk enhet (som en øy, elv, fjell eller nes) er det vel grunn til å anta at den var blitt omtalt som dette – og ikke med det generelle begrepet «sted».
Den vanlige tolkingen av Rýgjarbit er «trollkjerringas bitt (bitemerke)», og er således tolket av Gustav Indrebø i Namn och bygd for 1932. Han setter dette navnet inn i en stor mengde med stedsnavn som skal minnes virksomheten til troll og vetter. Førsteleddet tolket Indrebø som genitivsformen av ordet rýgr ('kvinne') - og da i betydningen «gygr» ('trollkvinne'). I den mest omfattende ordlisten over norrønt språk - Johan Fritzners flerbindsverk Ordbog over Det gamle norske Sprog - er imidlertid "husfrue; kona til en fri bonde" den eneste betydningen av ordet som blir oppført. Merk også de juridiske termene rýgjartó 'skatt på en viss mengde lin, hamp og ull som hver husfrue måtte betale til jul' og baugrýgr 'kvinne/husfrue som har krav på bot - eller plikt til å betale bot'. I noen relativt sene navneremser (þulur) er riktignok ordet blitt brukt for å beskrive jotunkvinner, men noe vanlig ord for trollkvinne har det aldri vært, og det kjennes heller ikke brukt på denne måten i noen norske, islandske eller færøyske dialekter.
Sisteleddet, ordet bit i betydningen 'merke etter biting' kjennes ikke fra noen andre stedsnavn. (Noen lokalhistorikere har riktignok foreslått at stedet Rygjarbit kunne vise til et lite skar på Askerøya i Tvedestrand kommune.) Gustav Indrebø på sin side mente at stedet Rygjarbit skulle vise til det brede sundet Vestergapet i samme kommune - og da med henvisning til at ordene «kjeft» og «gap» forekommer i mange stedsnavn. Å trekke slike paralleller for sisteleddet i navnet Rygjarbit er imidlertid lite rimelig siden begge disse nevnte ordene viser til en åpen munn, mens ordet «bitt» jo nettopp viser til det motsatte: en lukket/sammenbitt munn. I norrønt (og fortsatt i mange norske dialekter) har ordet bit også betydningen «beitemark, fehavn» – og denne bruken av ordet er kjent fra flere norske stedsnavn. Rent språklig burde derfor betydningen av navnet Rygjarbit heller være «beitemarken som tilhører en husfrue». Siden det er urimelig at et nakent og værhardt nes skulle bli beskrevet med ordet bit (i betydningen 'beitemark') er dette nok et argument mot å identifisere stedet Rygjarbit som Gjernestangen.
Gårdsnavnet Ryland (norrønt Rýgjarland) finnes flere steder (i Lindås, Meland og Bremanger). Dette navnet kan vise til at eiendommen ble eid av en enke, eller at den ved arv var blitt tildelt en odelsberettiget ugift kvinne.
Ordet bit (moderne form bett) i betydningen 'beitemark' finnes en rekke steder. To gamle eksempler er gårdsnavnene Bjørnbettet (norrønt Bjarna(r)bit) i Orkdal og Syðrabit (forsvunnet) i Larvik.