Skvallerkål
I dagens verden representerer Skvallerkål et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av befolkningen. Siden fremveksten har Skvallerkål fanget oppmerksomheten til akademikere, eksperter, fagfolk og allmennheten på grunn av dens innvirkning på ulike aspekter av samfunnet. Med et omfang som overskrider geografiske og kulturelle grenser, har Skvallerkål blitt et konvergenspunkt for meningsutveksling, kunnskap og synspunkter. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj de forskjellige aspektene knyttet til Skvallerkål, analysere dens betydning, dens utvikling over tid og dens innflytelse i nåtiden. Samtidig vil vi undersøke de fremtidige implikasjonene av Skvallerkål i en verden i stadig endring.
| Skvallerkål | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Aegopodium podagraria L. | |||
| Populærnavn | |||
| Skvallerkål | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Apiales | ||
| Familie | Skjermplantefamilien | ||
| Slekt | Skvallerkålslekta | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | Terrestrisk | ||
| Utbredelse: | Eurasia, Nord-Amerika | ||
Skvallerkål (latin: Aegopodium podagraria) er en flerårig plante i skjermplantefamilien. Planten blir 30–100 cm høy med hvite blomster i skjermer. Bladene er dobbelt trekoblede, og de unge blanke skuddene kan spises som spinat, så lenge en ikke forveksler den med de svært giftige slektningene giftkjeks eller selsnepe. I Norge har den vært kjent helt siden før 1800-tallet. Den kan bli et vanskelig ugress, fordi den sprer seg i tette tepper og er vanskelig å fjerne. Både utseendet, nytteverdien og prøvelsene som følger denne planten, har bidratt til navnene den er kjent ved. «Prestegårdsugras», «hanefot» og «grisekål» er noen eksempler.
Første gyldige beskrivelse av skvallerkål i botanisk sammenheng finnes i Species Plantarum av Carl von Linné i 1753. Det betyr ikke nødvendigvis at den var ukjent før denne beskrivelsen. Det er internasjonal enighet om at Linnés beskrivelser skal velges som et utgangspunkt for en rekke arter, selv om noen har beskrevet artene i tidligere verker. Grunnen er at han i det nevnte verket la grunnlaget for moderne systematisk biologi, som går ut på å gi organismene binomiale navn, et slektsnavn og et artsnavn (artsepitet).
Det vitenskapelige slektsnavnet Aegopodium, som er avledet fra gresk, spiller på formen. Det er sammensatt av de greske ordene aix, som betyr «geit» og podion, som betyr «liten fot», altså «geitfot». Artsepitetet, podagraria, er knyttet til den tradisjonelle bruken i behandling av urinsyregikt (podagra).
Også dialektnavn spiller noen ganger på formen. Eksempler er «hanefot», «gåsalabb» og lignende. Dialektnavn som «svinkål» og «grisekål» har tydeligvis sammenheng med bruk i dyrefôr. Navnet skvallerkål har blitt brukt i bøker og i undervisning på skoler lenge, og opphavet til navnet er uvisst. På Hedmarken har det vært dominerende fra gammelt av. Noen gamle varianter av navnet er «skvaldrekål» og «skvaldregras». Det første leddet av det danske navnet «skvalderkål» skal være beslektet med kvælde, og viser til at den «veller opp av jorden».
Beskrivelse
Planten kan vokse seg mellom 30 centimeter og 1 meter høy. I Norden vil den vanligvis blomstre i juli og august. Som hos andre planter i skjermplantefamilien sitter de små blomstene på stråler som går ut fra ett og samme punkt på stengelen, og hos skvallerkål kan det vokse ut mellom 15 og 25 slike stråler. Slik formes en tett storskjerm, som kan bli mellom 6 og 12 centimeter i diameter.
Strålene i storskjermen ender i småskjermer med små blomster med fem kronblader. Fargen på blomstene hos skvallerkål er vanligvis hvite, men kan i sjeldne tilfeller få nyanser av rosa. Skjermene er uten svøp, noe som vil si at de mangler blader ved basis av strålene i skjermen. De enkelte blomstene er tvekjønnet (hermafroditter), det vil si at de har både hannlige og hunnlige deler. Hver enkelt blomst har fem støvbærere og ett fruktemne. Frukten som dannes er en brun til rødbrun spaltefrukt, som deles i to deler og slipper ut to «frø» som er nøtter i botanisk forstand. Når frøene modnes, er de omkring 4 millimeter brede, brune i fargen, med lyse ribber.
Stengelen er glatt, hul innvendig, og har langsgående furer. Små underjordiske jordstengler bidrar til at den lett sprer seg. De sammensatte stengelbladene sitter på lange bladskaft som ender i dobbelt trekoblede bladplater. På unge planter har omrisset av bladplaten, det vil si det sammensatte bladet, en form som har gitt opphav til flere av dialektnavnene. De enkelte småbladene kan bli opptil 3 centimeter brede, og får en eggefasong som ender i en spiss. Kanten på småbladene er spisst tannet. Hos sorten Variegatum som er en dyrket prydplante, kan fargen på bladene veksle mellom hvit og grønn, men ellers er de dypt grønne. Friske skudd er til og begynne med blanke, men blir matte og grovere etterhvert.
-
Bladplatens form. -
Variegatum har variabel farge på bladene. -
Friskt ungt skudd. -
Blomsterskjermen. -
Blomstene. -
Aegopodium alpestre, en østlig art i samme slekt. -
Jordstenglene er én grunn til at skvallerkål blir et brysomt ugress.
-1.jpg)
Utbredelse
,_rostlinstvo_(002).jpg)
Utbredelsen strekker seg hovedsakelig over hele Eurasia og Nord-Amerika på den nordlige halvkule, men den finnes også noen steder øst i Asia, Australia og på New Zealand. I Nord-Amerika, Australia, Japan og noen andre steder rapporteres den som en invasiv art. Den sprer seg raskt i tette bladmatter, slik at den har evne til å fortrenge annen vegetasjon. Skyggefulle kratt, veigrøfter, skogbryn, hager, parker og strandvoller er typiske steder den trives godt. Typisk voksested har gitt den dialektnavnene «prestegårdsugras», «prestekål», «embetsmannskål» og lignende.
I Norge er den relativt vanlig i lavlandet og går opp til om lag 750 moh. Den finnes også i Nord-Norge, men noe mer spredt enn lenger sør. Selv om den sannsynligvis er innført, regnes den ikke på den norske fremmedartslista. Dette henger sammen med en avgjørelse om at arter innført før 1800-tallet ikke regnes med.
Skvallerkålslekta
Skvallerkål er den eneste arten i Norge som regnes til slekten (Aegopodium). Institusjonene som står bak World Flora Online regner med ni til elleve arter, men bare to av dem er vidt utbredt. De to er skvallerkål og Aegopodium alpestre, og den sistnevnte er utbredt i Øst-Asia.
Bekjempelse
Planten er et problem i hager og parker der man ønsker at andre vekster skal vokse og blomstre. Spredning skjer ved frøsetting og ved de mange underjordiske utløperne som brer seg utover i det øvre laget i jorden. Mekanisk fjerning er vanskelig fordi utløperne er både tynne og sprø, slik at de lett blir liggende igjen i jorden. Selv korte rotrester spirer raskt og kan føre til at planten får fotfeste på nytt. En mulighet er å gjøre gode forberedelser i hager ved å lage fysiske barrierer mot jordstenglene. Barrierene må i så fall stikke dypt nok ned i jorden. Gjentatt luking og tildekking med tykk svart plast kan sulte ut jordstenglene slik at spredningen hindres. En enkelt blomsterstengel produserer i gjennomsnitt 2 800 frø, og den er resistent mot de fleste plantevernmidler. Hvis man bruker plantevernmidler basert på glyfosat, må kulturplanter og prydplanter skjermes for at ikke de skal bukke under før ugresset. Skvallerkål i plen er mulig å bekjempe effektivt ved å klippe plenen kort, regelmessig og hyppig over lang tid.
Bruk
I beplantning
Spesielt sorten Variegatum benyttes som en prydplante i Nord-Amerika, på grunn av de vakre bladene og plantens evne til å fungere som et dekke over et større område. Denne bruken kan føre til problemer fordi planten sprer seg så lett og er vanskelig å kontrollere. Ved slik bruk anbefales det å plante på avgrensede områder som er omgitt av naturlige eller konstruerte barrierer som hindrer plantens spredning utover det tiltenkte området. Hvis ikke sorten vedlikeholdes ved seleksjon, mister den etter hvert sine særegne blader. For å opprettholde skillet i fargene må planter uten variabel farge fjernes. Fordi den regnes som en invasiv art i deler av USA, er det noen steder forbudt å plante den.
I matlaging
Til tross for dialektnavn som tydelig vitner om bruk til dyrefôr, kan også mennesker nyttiggjøre seg dette ugresset i matlaging. I eldre engelsk litteratur fortelles det at den ble brukt som grønt i Sverige og Sveits. De unge bladene er gode i salater, supper og stuinger. Botanikeren Ove Arbo Høeg skrev at den ble brukt til supper og stuinger i Norge under andre verdenskrig, og at det kan dokumenteres slik bruk i Danmark tilbake til 1600-tallet. I boken Naturen som spiskammer (1979) skriver forfatteren Hans Blekastad:
«Selv om skvallerkål er et av de verste ugress for hageeierne i dag, ble den engang dyrket. Linné skrev i sin tid at bladene ble kokt, jo yngre jo bedre, sammen med andre grønnsaker eller som egen grønnsakrett.»
Mulige forvekslinger
Det er lett å kjenne igjen skvallerkål, spesielt på bladplatens småblader. Likevel kan skjermplantene være snarlike for en som sanker den for første gang.
Den kan skilles fra den sjeldnere mesterrot ved at den mangler en svært aromatisk duft. Hvis man velger å høste skvallerkål til bruk i mat, må man være helt sikker på at det man har funnet ikke er skjermplantene giftkjeks eller selsnepe. De er ikke spesielt like på skvallerkål, men disse to plantene har blomster i skjerm, og de er dødelig giftige.
I folkemedisin
Jacobus Tabernaemontanus, en tysk lege og botaniker som levde på 1500-tallet, foraktet skvallerkålen som et ugress, men framhevet likevel dens enestående evne til å behandle urinsyregikt og lignende leddsmerter. Hans anbefaling gikk ut på å koke skvallerkål i vin og drikke blandingen morgen og kveld. Den folkemedisinske bruken av skvallerkål har også omfattet omslag på ledd rammet av podagra, og bruken i behandling av slike plager er bakgrunnen for det vitenskapelige artsepitetet podagraria som ble gitt den av Linné. Den brukes ikke i skolemedisinen. Studier har vist at planten blant annet inneholder falcarindiol, lektin, eteriske oljer og furokumariner.
Referanser
- ^ Carl von Linné (1753). Species plantarum (latin). 1. doi:10.5962/bhl.title.37656.
- ^ a b Rolv Hjelmstad. «Skvallerkål». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 18. oktober 2021.
- ^ a b c d «Aegopodium podagraria». Missouri Botanical Garden. Besøkt 19. oktober 2021.
- ^ a b c Høeg, Ove Arbo (1985). Ville vekster til gagn og glede. Universitetsforlaget. s. 237. ISBN 8200063216.
- ^ *Anne Engø, red. (2021). Bokmålsordboka. Universitetet i Bergen og Språkrådet.
- ^ a b c Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. s. 177. ISBN 8200089304.
- ^ «Svalderkål (Aegopodium podagraria) – Naturbasen». Besøkt 30. november 2021.
- ^ ««Skvalderkål»». Den store danske. Besøkt 30. november 2021.
- ^ a b c d e f Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 927. ISBN 978-82-05-51139-2.
- ^ «Aegopodium podagraria L.». WFO. New York Botanical Garden. 2021. Besøkt 9. oktober 2021.
- ^ a b c d Helge Sjursen. «Skvallerkål». Plantevernleksikonet.no. NIBIO.
- ^ a b Joni Blackburn. «Weed of the Month:Goutweed». Brooklyn botanical garden. Besøkt 7. oktober 2021.
- ^ a b «Aegopodium podagraria L.». GBIF Secretariat (2021). GBIF Backbone Taxonomy. doi:10.15468/39omei. Besøkt 3. oktober 2021.
- ^ Elven R.; Hegre H.; Solstad H.; Pedersen O.; Pedersen PA.; Åsen PA; Vandvik V (5. juni 2018). «Aegopodium podagraria, vurdering av økologisk risiko». Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Besøkt 6. oktober 2021.
- ^ «Aegopodium L.». WFO. 2021. Besøkt 18. oktober 2021.
- ^ Aegopodium L. The International Plant Names Index and World Checklist of Selected Plant Families 2021. Publisert på nettet av IPNI og Kew, besøkt den 18. oktober 2021
- ^ «Species search». GBIF Secretariat (2021). GBIF Backbone Taxonomy. doi:10.15468/39omei. Besøkt 17. oktober 2021.
- ^ Sturtevant, Edward Lewis (1919). Sturtevant's notes on edible plants (engelsk). s. 25.
- ^ Torkelsen, Anna-Elise (1992). I den grønne gryte-. : Landbruksforl. ISBN 8252914810.
- ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. ISBN 8205115583.
- ^ Mehus, Harald (1978). Viltvoksende, grønne matplanter i Nord-Norge. Tromsø: Universitetet i Tromsø.
- ^ Mollø-Christensen, Helga (1941). Mat fra skog og mark. Oslo: Aschehoug. s. 12-13.
- ^ Våre medisinske planter. : Det Beste. 1984. s. 212. ISBN 8270101567.
- ^ a b Adams, Michael; m.fl. (2009). «Medicinal Herbs for the Treatment of Rheumatic Disorders—A Survey of European Herbals from the 16th and 17th Century.»
(PDF). Journal of Ethnopharmacology (engelsk) (121.3 utg.): 343–359. doi:10.1016/j.jep.2008.11.010.
- ^ Duke, J.A. (2002). Handbook of Medicinal Herbs (2 utg.). CRC Press. doi:10.1201/9781420040463.
- ^ Jakubczyk, Katarzyna & Janda-Milczarek, Katarzyna & Styburski, Daniel & Lukomska, Agnieszka (2020). «Goutweed (Aegopodium podagraria L.) – botanical characteristics and prohealthy properties». Postępy Higieny i Medycyny Doświadczalnej. 74: 28–35. doi:10.5604/01.3001.0013.8551.
Eksterne lenker
- (en) skvallerkål i Encyclopedia of Life
- (en) skvallerkål i Global Biodiversity Information Facility
- (no) skvallerkål hos Artsdatabanken
- (sv) skvallerkål hos Dyntaxa
- (en) skvallerkål hos ITIS
- (en) skvallerkål hos NCBI
- (en) skvallerkål hos The International Plant Names Index
- (en) skvallerkål hos Tropicos
- (en) Kategori:Aegopodium podagraria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Aegopodium podagraria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Aegopodium podagraria – detaljert informasjon på Wikispecies
- Norges sopp- og nyttevekstforbund oppgir skvallerkål som «spiselig».
