Slaget på Det hvite berg

Slaget på Det hvite berg
Konflikt: Tredveårskrigen
Slaget ved Hvitfjell
Dato 8. november 1620 Sted Praha, Böhmen 50°4'42"N 14°19'10"Ø Resultat Katolsk seier
Stridende parter
Det tysk-romerske rike	Böhmen
Kommandanter og ledere
Johann Tserclaes Tilly Albrecht von Wallenstein	Kristian av Anhalt
Styrker
25000	15000
Tap
700	4000
Slaget på Det hvite berg (Tsjekkia)

Slaget på Det hvite berg (tsjekkisk: Bitva na Bilé Hoře) ble utkjempet 8. november 1620 mellom en katolsk, tysk-romersk keiserlig hær og en protestantisk bøhmisk styrke. Slaget ble utkjempet ved Bilá Hora (som kan oversettes med «Det hvite berget») utenfor Praha. Slaget var avgjørende for den første fasen av Tredveårskrigen, og førte til hendelser som definerte de neste hundreårene av Böhmens historie.

Bakgrunn

På starten av 1600-tallet var store deler av befolkningen i de bøhmiske områdene protestanter. Til tross for å være del av Det hellige romersk-katolske riket hadde denne befolkningen fått utstrakte rettigheter og beskyttelsesprivilegier innenfor både politikk og religion.

Året før Tredveårskrigens utbrudd, i 1617, ble keiser Matthias' nevø Ferdinand utpekt til å etterfølge Matthias som tysk-romersk keiser og som konge av Böhmen. Blant den protestantiske befolkningen i Böhmen spredte frykten seg for at den nye keiseren ville frata dem både religiøse og politiske rettigheter. Store deler av Böhmen hadde i denne perioden en betydelig grad av semi-autonomt styre under keiserens overherredømme.

Etter at Ferdinand tok over tronen etter Matthias, så han det som essensielt å innføre en mer direkte kontroll over de bøhmiske områdene. For Ferdinand var det maktpåliggende å uskadeliggjøre det protestantiske trusselen gjennom tvungen konvertering til katolisismen og tilbakeføring av kirkelige eiendommer som hadde falt i protestantiske hender under reformasjonens dager.

De bøhmiske protestantene var særlig opprørt over at den kommende keiseren Ferdinands politikk var direkte motstridende med keiser Rudolf IIs løfte om trosfrihet i hele Böhmen, et løfte som hadde blitt nedfelt i Majestetsbrevet av 1609. I et forsøk på å gi uttrykk for sine bekymringer, møtte en gruppe bøhmiske adelsmenn representanter for keiseren ved det kongelige slott i Praha i mai 1618. Møtet fikk en dramatisk slutt da to av adelsmennene og deres skriver ble kastet ut av et vindu. Alle tre overlevde fallet på over 15 meter. Forklaringene på hvordan mennene overlevde har vært mange, fra at det skyldtes guddommelig inngripen til at mennene landet i en haug med møkk. Hendelsen har i etterkant blitt kjent som den andre defenestrasjonen i Praha, og var en viktig årsak til det kommende bøhmiske opprøret.

Ved Matthias død i 1619 ble Ferdinand (fra nå av Ferdinand II) utnevnt til tysk-romersk keiser. Hans bøhmiske undersåtter avsatt han samtidig som konge av Böhmen og utnevnte Fredrik V av Pfalz til bøhmisk konge. Mange regner denne hendelsen som den avgjørende årsaken til utbruddet av trettiårskrigen.

Slaget

Keiser Ferdinand ønsket å slå ned opprørerne i Böhmen, overta landet, og innføre katolisismen blant innbyggerne. I 1620 gikk keiseren inn i Böhmen med 25 000 mann, under den dyktige feltmarskalk Tillys kommando. At keiserens hær hadde sterke ledere som Tilly og General Wallenstein var utvilsomt en fordel. På den andre siden hadde kong Fredrik, med prins Kristian av Anhalt som kommandør, samlet en protestantisk hær på 30 000 mann mot den katolske inntrengeren.

På veien mot den bøhmiske hovedstaden Praha gjorde den protestantiske hæren flere forsøk på å stoppe Ferdinands hær, men den katolske hæren marsjerte effektivt gjennom forsvarsverkene. Ikke langt fra Praha, ved Det hvite berg, klarte likevel Anhalt å karre til seg en god forsvarsposisjon. Kamplysten var svak, og leiesoldater på begge sider hadde ikke blitt betalt på lenge. Protestantenes hær talte nå ikke mer enn 15 000 mann.

En svært tåkete morgen, den 8.november sendte Tilly en liten styrke mot protestantenes flanke, men til hans overraskelse gjorde flanken retrett. Han satte så inn flere styrker, og den bøhmiske flanken begynte å falle sammen. Anhalt svarte da med å sende infanteri og kavaleri mot keiserens infanteri. Dette resulterte i stort mannefall i keiserens hær, men keiserens hær var likevel større enn den bøhmiske, og nå ble det bøhmiske kavaleriet sendt inn i striden, i tillegg til at den bøhmiske hæren startet å bruke sitt artilleri.

Dette motangrepet fikk større konsekvenser enn Anhalt hadde foresett. Protestantenes kavaleri så seg nødt til å gi opp. Det protestantiske infanteriet som kom strømmende etter kavaleriet, ble også tvunget til å gjøre retrett. Keiserens hær omsluttet etter hvert mer og mer av protestanthæren, og hele hæren, blant annet soldater som ikke hadde deltatt i striden var nødt til å gjøre retrett. De ble dyttet tilbake nærmere Praha, og klarte ikke etablere et ordentlig forsvar mot keiserens overlegne hær.

Slaget endte med en overlegen seier til keiserens styrker. Den protestantiske hæren mistet 4 000 mann mot keiserens tap av 700 mann, og veien til Praha lå nå åpen for katolikkene.

Konsekvenser

Slaget på Det hvite berg markerte slutten av den bøhmiske fasen i tredveårskrigen. Kongedømmet Böhmen kom igjen under Habsburgernes kontroll, og størsteparten av den protestantiske adelen ble tvunget i landflyktighet. Det ble oppnevnt en egen komité for å straffe opprørerne gjennom konfiskasjon av jord og forvisning. Den konfiskerte jorden ble solgt til keiserens støttespillere til svært lave priser. Folkeforflytningen i kjølvannet av disse prosessene ble delvis oppveid av at katolske tyskere flyttet til området. Disse katolske innvandrerne kom til å utgjøre det nye aristokratiet i det bøhmiske kongedømmet. Tsjekkiske historikere kaller perioden etter slaget for «den mørke tiden» (Doba Temna), på grunn av de drastiske virkningene av krigen. Innen slutten av tredveårskrigen hadde folketallet i Böhmen falt fra over tre millioner til rundt 800 000, antallet gårdsbruk hadde falt fra 150 000 til 50 000, og økonomien var preget av inflasjon og mangel på tilgjengelige penger. Mangelen på arbeidskraft førte også til utnyttelse av tsjekkiske jordarbeidere, som ble tvunget til å bli landbundne.

Katolisismen og Habsburgernes overherredømme ble sterkere etablert i årene etter slaget på Det hvite berg. I 1622 ble Karlsuniversitetet satt under kontroll av Jesuittordenen, som hadde vært utvist fra Böhmen i den tidlige fasen av tredveårskrigen. Fra 1624 ble alle ikke-katolske prester utvist fra riket, og i 1627 ble det innført en ny grunnlov, Obnovene zrizeni zemske, som gjorde Böhmen til et arverike for Habsburgerne i stedet for et juridisk uavhengig kongedømme slik det hadde vært frem til da. Den nye grunnloven fastsatte også at kongedømmet skulle gå i arv, avskaffet de lovgivende institusjonene i kongeriket, gjorde det tyske språket sidestilt med det tsjekkiske, og gjorde den katolske kirken til den eneste lovlige trosretningen innenfor det bøhmiske kongedømmet.

Noen få år etter slaget på Det hvite berg gikk tredveårskrigen inn i «den danske fasen», der kong Christian IV ledet an på protestantenes side. Slutten på «den bøhmiske fasen» innebar også slutten på perioden der keiseren først og fremst måtte slåss mot protestantiske styrker som hadde sitt utspring innad i det tysk-romerske riket.

Referanser

Litteratur

• Cicely Veronica Wedgwood: The thirty years war. New York Review Books. (2005)
• Peter H. Wilson: The thirty years war, Europe's tragedy. The Belknap Press of Harvard University Press Cambridge, Massachusetts. (2009)

Eksterne lenker

• (en) Battle of White Mountain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Battle of White Mountain – galleri av bilder, video eller lyd på Commons