St. Kilda (Skottland)

St. Kilda
Hiort
Utsikt fra Village Bay på Hirta, St. Kilda (1969)
Geografi
Plassering		Atlanterhavet
Øygruppe		Hebridene
Antall øyer		7
Areal		8,5 km²
Høyeste punkt		Conachair (430 m)
Administrasjon
Land		Skottland
Region		Comhairle nan Eilean Siar
Største bosetning		Am Baile (Village Bay)
Demografi
Befolkning		Ingen bosetning siden 1930
Posisjon
St. Kilda 57°48′54″N 8°35′15″V
St. Kilda på Commons

St. Kilda
UNESCOs verdensarv
En cleit (lagerskur)
Land		Skottland
Innskrevet		1986
Kriterium		(KULTUR: III, V; NATUR: VII, IX, X)
Se også		Verdensarvsteder i Storbritannia
Referanse		UNESCO nr. 387

St. Kilda (skotsk-gælisk: Hiort) er en vulkansk isolert øygruppe, med sine spektakulære landskap, skotsk øygruppe i Nord-Atlanteren 64 km vest-nordvest for øya North Uist. De utgjør de vestligste øyene i Ytre Hebridene i Skottland. Den største øya innenfor øygruppen St. Kilda er Hirta, som har de høyeste klippene mot havet i Storbritannia. De tre andre øyene Dùn, Soay og Boreray er også benyttet for beitemarker og jakt på sjøfugl. Øyene er administrert som en del av det lokale myndighetsområdet Comhairle nan Eilean Siar (Harris i de Ytre Hebridene). Totalt er landmassen på ca. 8,55 km², mens hele arealet inkludert både land og hav, er på 225 km². I sommerhalvåret arrangeres det dagsturer til hovedøya fra Harris.

Opprinnelsen til navnet St Kilda er et spørsmål om gjetting. Øyas menneskelige kulturarv består av flere unike arkitektoniske trekk fra historisk og forhistoriske tid, skjønt de eldste skriftlige nedtegnelser fra øyas liv er datert til senmiddelalderen. Middelalderlandsbyen på Hirta ble gjenoppbygget og restaurert på 1800-tallet, men sykdom som ble brakt til øya ved økt ekstern kontakt via turisme, og resultatene av den første verdenskrig, førte til at øya ble evakuert i 1930. Historien om St Kilda har tiltrukket seg kunstneriske tolkninger, inkludert Michael Powells film The Edge of the World (1937) og en opera.

St Kilda kan ha hatt fast bosetning i minst to tusen år, men befolkningen var antagelig aldri større enn rundt 180 menneske (og helt sikkert ikke mer enn 100 etter 1851). Hele den gjenværende befolkningen ble evakuert fra Hirta, den eneste bosatte øya, i 1930. I dag er de eneste beboerne som er der året rundt militært personell; i tillegg kommer en rekke som arbeider med konservering, frivillige og forskere som tilbringer en del tid i sommermånedene.

To ulike typer av gamle eller primitive typer sauer har overlevd på disse fjerne øyene, soaysau, en neolittisk type, og boreray, en type fra jernalderen. Øyene er en yngleplass for mange viktige arter av sjøfugler, blant annet havsule, lundefugl, og havhest. En art i gjerdesmettfamilien har navn etter øya, på engelsk St Kilda wren, og en art markmus, har også navn etter øya ved at de er endemisk til øya.

Det finnes syv øyer i gruppen: Hirta, Soay, Boreray, Dùn, Levenish, Stac Lee og Stac an Armin. Hele øygruppen er i dag eid av National Trust for Scotland. Det ble utnevnt av UNESCO til et av Skottlands seks verdensarvsteder i 1986, og er et av få som har status både for dets kultur som natur. Grupper med frivillige arbeider på øyene i sommermånedene for å restaurere de mange bygningene i ruiner som de innfødte på St Kilda etterlot seg ved evakueringen. De deler øya med en liten militær base som ble opprettet i 1957. De eneste som nå bor året rundt er militært personell, et mangfold av arbeidere som jobber med konservering, og en vitenskapsfolk som tilbringer tid der i sommermånedene.

Opprinnelsen til navnet

Det har vært ulike teorier til opprinnelsen av navnet Kilda, som er skriftlig datert fra slutten av 1500-tallet. Det finnes ingen helgen ved dette navnet. Haswell-Smith (2004) nedtegnet at det fulle navnet St Kilda første gang opptrer på et hollandsk kart datert 1666, og at det kan være avledet fra norrøne sunt kelda i betydningen «ferskvannbrønn» eller fra et misforstått hollandsk antagelse at kilden Tobar Childa var dedisert til en helgen (Tobar Childa er et tautologisk stedsnavn, bestående av både det gæliske som det norrøne ordene for brønn, dvs «brønn-brønn»). Martin Martin, som besøkte øya i 1697, trodde at navnet «er tatt fra en Kilder som bodde her; og fra ham har den store brønnen Toubir-Kilda også fått sitt navn.»

Maclean (1972) forslo tilsvarende at stedsnavnet kommer fra det norrøne navnet for vannkilden på Hirta, Childa, og uttalte at et kart fra 1588 identifiserer øygruppen som Kilda. Han spekulerte også at det refereres til Culdees (irsk: Céilí Dé), medlemmer av en asketisk gruppe kristne av eremittiske munker i middelalderen, som kan ha brakt kristendommen til øya. Eller kan være en forvanskning av det gæliske navnet Hirta for hovedøya i øygruppen ettersom øyboerne tenderte til å uttale r som l, og således i dagligtale refererte til øya som Hilta. Steel (1988) har lagt vekt til denne tanken, merket seg at øyboerne uttalte H i stedsnavnet med en «noe guttural kvalitet», noe som fikk lyden de benyttet for Hirta som «bortimot» Kilta. Tilsvarende, St Kilda-talere som ble intervjuet av School of Scottish Studies ved Universitet i Edinburgh på 1960-tallet viste at individuelle talere fra øya brukte t-initial e former, leniserte til /h/, for eksempel ann an Tirte og gu Hirte.

Maclean (1972) forslo ytterligere at hollenderne ganske enkelt gjorde en kartografisk feil og forvekslet Hirta med Skildar, det norrøne navnet for den isolerte øya Haskeir som ligger langt nærmere Ytre Hebridene. Quine (2000) kom med hypotesen at navnet er avledet fra en rekke kartografisk feil som begynte med bruken av det norrøne Skildir («Skjold») og opptrer som Skildar på et kart av Nicholas de Nicolay (1583). Dette, i henhold til hypotesen, ble transkribert feilaktig av den nederlandske kartografen Lucas Janszoon Waghenaer i hans kart fra 1592 uten den bakerste r og med punktum etter S, således skapte S.Kilda. Det ble siden antatt å stå for forkortelsen av en helgen av andre, og opprettet formen som siden har blitt benyttet i århundrer, St Kilda.

Opprinnelsen til stedsnavnet Hirta, som er langt eldre enn St Kilda, er tilsvarende åpen for tolkning. Martin (1703) er utilbøyelig på at «Hirta er tatt fra irske Ier, som i det språket betyr vest». Maclean gir flere muligheter, inkludert en (uspesifisert) keltisk ord i betydningen «dyster» eller «død», eller skotsk-gæliske h-Iar-Tìr («vestland»). Ved å støtte seg på en islendingesaga som beskriver en sjøreise til Island tidlig på 1200-tallet nevnes et besøk til øyene Hirtir, og spekulerer om at formen på Hirta kan minne om en hjort ettersom Hirtir betyr hjort på norrønt. Steel (1998) siterer oppfatningen til pastor Neil Mackenzie, som bodde der fra fra 1829 til 1844, i at navnet er avledet fra gæliske Ì Àrd («høyøy») og ytterligere en mulighet at det er fra norrøne Hirt («gjeter»). På tilsvarende vis har Murray (1966) spekulert i at norrøne Hirðø, uttales omtrentlig som Hirtha («saueflokk»), kunne være en annen opprinnelse til navnet. Alle navnene om og på øyene er utførlig diskutert av Coates (1990).

Naturforhold

Øyene har store kolonier av sjøfugler, blant andre lundefugl, havhest og havsule. Disse var en betydelig del av befolkningens næringsgrunnlag da øyene var befolket. Hele to typer av gamle saueraser har overlevd på disse fjerne øyene, soaysauer, en neolittisk type som trolig ganske lik tamsauer holdt i yngre steinalder og overlevde som en forvillet bestand på øya Soay. Da landsbyen på Hirta ble fraflyttet, ble noen av sauene flyttet over til denne øya der de senere har trivdes. Den andre type, boreraysauer, er en jernalderrase. Denne antas å tilsvare tamsauer som ble holdt i jernalderen.

På grunn av øyenes isolerte beliggenhet har det utviklet seg særpregede former av flere arter her, og St. Kildas bestander av gjerdesmett og liten skogmus regnes ofte som egne underarter, tidligere fantes det også en spesiell form av husmus, men denne er nå utdødd.

Historie

Forhistorie

Det er kjent at St Kilda har vært sammenhengende bebodd i 2000 år, eller mer, fra bronsealderen til begynnelsen av 1900-tallet. I 2015 ble det første direkte beviset av tidligere neolittisk bosetning avdekket da det ble funnet potteskår i en stil tilsvarende hebridisk steintøy. Det ble funnet øst for landsbyen. En påfølgende oppdagelse av et steinbrudd for redskaper av stein ved Mullach Sgar overfor Village Bay førte til funn av tallrike redskaper av stein som hakker, kverner og kniver av type skaill i jordhusene i Village Bay av en type som kalles cleitean. Det er en særegen bygning for lagring av varer (se nedenfor). Disse redskapene er antagelig også av neolittisk opprinnelse. Skårene fra keramikken synes å ha vært framstilt av lokalt materiale framfor materiale fraktet over fra andre øyer på Hebridene, noe som antyder at øyene var bosatt på 4. millennium f.Kr.

Arkeologer som har arbeidet på øygruppen i tidsrommet mellom 2017 og 2019 har bekreftet bosettelse så langt tilbake som for 2000 år siden. Funn omfatter keramikk fra jernalderen og en del potteskår som kan være fra bronsealderen. Direktøren for prosjektet fortalte til BBC News at arbeidet «avslørte at den østlige enden av Village Bay på St Kilda var bosatt rimelig sterkt i løpet av jernalderen, skjønt ingen strukturer fra bygninger har blitt funnet.

1200- til 1700-tallet

De første skriftlige nedtegnelsene om St Kilda kan være fra 1202 da en islandsk skriver om å ha søkt ly på «øyene som er kalt for Hirtir». Tidlige reporter nevner funn av brosjer (dekorerte nåler), et sverd av jern og danske mynter, og stedsnavn som fortsatt er i bruk indikerer en langvarig tilstedeværelse av norrøne nordboere på Hirta, men synlige levninger i form av hustufter har ikke blitt påvist. På slutten av 1300-tallet refererte John av Fordun, skotsk kronikør, til den som «øya Irte (insula de Irte), som det er enighet om være under Circius og på verdens ytterkant». Øyene var historisk en del av besittelsen eller maktområdet til klanen MacLeod av Harris på Hebridene, og deres forvalter var ansvarlig for å samle inn leie i form av in natura og andre plikter. Den første detaljerte rapport om et besøk på øyene er datert fra 1549 da Donald Munro, en skotsk prest, skrev at «Innbyggerne er enkle fattige folk, knapt utdannet i noen religion, men forvalteren til MacLeod av Harris, eller hans stedfortreder, seiler dit en gang i året ved midtsommer med en prest for å døpe barna.»

På denne tiden innebar øyboernes isolasjon og avhengighet av hva de kunne leve av fra omgivelsene, som fiske, dyrking av korn, innsamling av egg og sauedrift, at de var mer preget av tankegodset til tradisjonelle jegere og samler-samfunn enn kristne tanker de var pådyttet fra fastlandet. En del av deres åndelige forestillinger synes å ha vært beslektet med druidisme. Macauley (1764) rapporterte om eksistensen av fem druidealtere, inkludert en stor steinsirkel satt opp vinkelrett på bakken i nærheten av Stallir House på Boreray.

Coll MacDonald fra Colonsay angrep og herjet Hirta i 1615, fjernet 30 sauer og en mengde med bygg. Deretter fikk øyene et omdømme for overflod. På den tiden da Martin besøkte øyene i 1697 var befolkningen på 180 individer og forvalteren reiste med et selskap på opp til 60 personer som han «valgte fra de mest ’skrale’ blant hans venner på naboøyene, og dette antallet tok han periodisk til St. Kilda for å nyte det nærende og rikelige, om enn primitive, kosten på øya, og således bli gjenopprettet til deres vanlige helse og styrke.»

Besøkende skip på 1700-tallet brakte med seg fryktelige sykdommer som kolera og kopper. I 1727 var det så mange av øyboerne som døde at det var for få gjenværende til å bemanne båtene, og nye familier ble fraktet inn fra Harris for å erstatte dem. Ved 1758 hadde befolkningen steget til 88 og hadde nådd rett under 100 ved slutten av århundret. Dette antallet forble noen lunde konstant fra denne tiden og fram til 1851 da 36 øyboere emigrerte til Australia ombord på skipet «Priscilla», et tap som øya aldri helt klarte å komme seg over. Utvandringen var delvis en reaksjon på godseierens nedleggelse av kirken for flere år under det store religiøse sammenbruddet i 1843 (et skisma i Skottland da 450 prester brøt med Den skotske kirke og opprettet en frikirke, Free Church of Scotland).

Religion

En misjonær ved navn Alexander Buchan dro til St Kilda i 1705, men til tross for at han ble værende lenge, klarte ikke organisert religion å få feste. Det endret seg med prosten John MacDonald (1779–1849), kjent som «apostelen i nord», kom til øya i 1822. Han misjonerte med nidkjærhet, holdt 13 lange prekener i løpet av sine 11 første dager. Han kom tilbake jevnlig og skaffet midler på vegne av øyas beboere. Privat skal han ha vært bestyrtet over deres mangle på kristenkunnskap. Øyboerne skal ha vært entusiastiske og gråt da reiste for siste gang åtte år senere. Hans etterfølger, som ankom øya den 3. juli 1830, var den kunnskapsrike prosten Neil Mackenzie og som i stor grad forbedret forholdene var beboerne. Han reorganiserte jordbruket, var medvirkende i gjenoppbyggingen av landsbyen og ledet byggingen av en ny kirke og prestegård. Med hjelp fra Gaelic School Society introduserte MacKenzie og hans hustru formell skoleundervisning til Hirta, noe som innebar en daglig skole for å lære å lese, skive og regne, og en søndagsskole for kristenundervisning.

Mackenzie forlot øya i 1844. Ingen ny prest ble utnevnt for et tiår, og resultatet var skolen stengt ved Mackenzies avreise. Svakheten ved øyboernes avhengighet av ytre autoriteter ble avdekket i 1865 med ankomsten av prost John Mackay, tilknyttet frikirkebevegelsen, krevde uvant vektlegging på religiøs hengivenhet. Han innførte rutine på timelange andakter på søndagene med tvungen oppmøte. En besøkende skrev i 1875 at «Sabbaten var en dag av utålelig dysterhet. Ved klank av kirkeklokken skyndte hele flokken til kirken med sorgfull blikk og med øynene tynget mot bakken. Det ble betraktet som syndig å se til høyre eller til venstre.»

Tiden opptatt med religiøse samlinger forstyrret i stor grad med de praktiske rutinene på øya. Gamle kvinner og barn som bråket i kirken ble strengt irettesatt og advart om hard straff i etterlivet. I løpet av en periode med matknapphet på øya kom en skip med mathjelp på en søndag, men presten forlangte at beboerne måtte tilbringe dagen i forberede kirken for sabbaten. Først neste ble forsyningene fraktet i land. Barn ble nektet å leke og måtte bære på en Bibel hvor de gikk. Mackay forble prest på St Kilda i 24 år.

Livsførsel

De fleste moderne kommentatorer føler at det dominerende temaet for livet på St Kilda var isolasjon. Da Martin Martin besøkte øyene i 1697, var den eneste måten å gjøre reisen på via åpen båt, noe som tok flere dager og netter med roing og seiling over åpent hav og bortimot umulig om høsten og vinteren. I henhold til en dagbokskribent på St Kilda i 1908, kunne det oppstå harde stormer når som helst mellom september og mars. Moderne nedtegnelser fra National Trust for Scotland rapporterer om storm og uvær for 75 dager i året med høyeste vindmålinger på rundt 144 mph (125 knop) mens høyeste bølgetopper på den skotske vestkysten har blitt målt til 16 meter.

Adskilt ved avstand og værforhold hadde øyboerne liten kunnskap om fastlandet og internasjonal politikk. Etter slaget ved Culloden i 1746 gikk det rykter om at prins Charles Edward Stuart og en del av hans jakobittiske medarbeidere hadde rømt til St Kilda. En engelsk ekspedisjonen ble sendt ut og deretter ble engelske soldater fraktet i land på Hirta. De fant en forlatt landsby da innbyggerne fryktet pirater og hadde rømt til noen grotter i vest. Da øyboerne ble overtalt til å komme ned, oppdaget soldatene at de isolerte kjente ikke noe til prinsen og hadde aldri hørt om kong Georg II heller.

Selv på slutten av 1800-tallet da øyboerne kunne kommunisere med resten av verden kun ved hjelp av å tenne bål på toppen av Conachair som ville, om været tillot det, være synlig for de på øyene Harris og Uistøyene, eller ved å benytte «St Kilda postbåt». Dette var oppfinnelsen til journalisten John Sands, som besøkte øya i 1877. I løpet av hans opphold førte et skipbrudd til at ni østerriksk sjøfolk forlatt der, og ved februar begynte matforsyningene å bli knappe. Sands festet en beskjed til en livbøye reddet fra «Peti Dubrovacki» og kastet den på havet. Ni dager senere ble den gjenfunnet i Birsay på Orknøyene og en redningsekspedisjon ble arrangert. Øyboerne bygde videre på denne ideen og fra trestokk skar de ut en båtlignende figur, knyttet den til en blære framstilt av saueskinn, og plasserte en liten flaske eller boks av tinn som inneholdt en beskjed. Denne «St Kilda postbåt» ble satt på vannet når vinden kom fra nordvest. To-tredjedeler av beskjedene ble senere funnet på vestkysten av Skottland eller så langt unna som i Norge.

Ettersom St Kilda ikke har noen havn må tyngre utstyr som skal fraktes til militærbasen fraktes inn med et skip som ikke stikker dypt og som har baugport slik at det kan landsettes på stranden. Norske Statnett Transport har et slikt skip, «MS Elektron II», som ble benyttet til dette formålet i mange år. Men i 2000 fikk «MS Elektron II» problemer ved landsettingen og kantret.

Kosthold

En annen betydelig trekk ved livet på St Kilda var kostholdet. Øyboerne holdt sauer og noen kyr, og var istand til å dyrke en begrenset mengde av avlinger bestående av bygg og poteter på jorddrenert land i Village Bay; på mange måter kan øyene bli vurdert som en stor gård med blandet jordbruk. Samuel Johnson rapporterte på 1700-tallet at på St Kilda ble det framstilt «små oster» fra sauemelk. Øyboerne unngikk fiske på grunn av de store bølgene og de uforutsigbare værforholdene. Øyboerne fisket fra klippene og organiserte fisketurer i sine båter fra tid til annen, men det var sjeldne tilfeller.

Det fremste ressursen for matforsyninger var overfloden av fugler på øya, særskilt havsule og havhest. Fra disse høstet de egg og ungfugler og spiste begge deler fersk og som spekemat. Voksne lundefugl ble også fanget. En folketelling i 1764 beskrev daglig matforbruk av 90 innbyggere til «36 egg fra sjøfugl og 18 sjøfugler».

Denne mattilførselen på øya kom med en pris. Da Henry Brougham besøkte øya i 1799 merket han seg at «lufta er infisert av en bortimot uutholdelig stank – en sammensetning av rotten fisk, møkk i alle former og av stinkede sjøfugl.» En utgravning ved Taigh an t-Sithiche (= «Feenes hus») i 1877 av Sands avdekket levninger av havsule, sauer, kyr, og kjegleformet skall fra sjøsnegler, midt blant en ulike former steinredskaper. Bygningen er mellom 1700 og 2500 år gammel, noe som antyder at kostholdet på St Kilda hadde endret seg lite i over 2000 år. Faktisk kunne øyboerne gjenkjenne steinredskapene og sette navn på dem ettersom tilsvarende redskaper var fortsatt i bruk.

Egg fra sjøfugl som alke, lomvi og havhest ble samlet før slutten av 1920-tallet på øyene i St Kilda av menn som rensket klippene. Eggene ble lagt i torvaske for å bli spist senere i vintermånedene. Smaken på disse eggene har blitt sammenlignet med egg fra ender i smak og næring. Denne matsankingen krevde betydelig dyktighet i klatre i stupratt bergklipper. En viktig øytradisjon involverte «Mistress Stone» (forstås som ’kjæreste-steinen’), en dørformet åpning i bergene nordvest for Ruival. Unge menn på øya måtte gjennomføre et manndomsrituale for bevise dem selv ved å klatre og henge på en bratt fjellknaus og således bli verdige å få en hustru. Martin Martin skrev:

I møte med berget, sør for byen, er det en berømt stein, kjent under navnet «Mistress Stone»; den minner nøyaktig om en døråpning; og er helt i fronten av denne bergknausen, som er 20 eller 30 favner (37 til 55 meter) perpendikulær i høyden, figuren av den kan skjelnes fra rundt en mile unna; på overliggeren av denne døren, hver ungkar-beiler er ved gammel ærefull skikk forpliktet å gi en prøve på hans hengivenhet for kjærligheten til sin utkårete, og det er således; han skal stå med sin venstre fot, har den ene halv av sålen over berget, og deretter trekke sin høyre fot ut til venstre, og i denne posisjonen, han plasserer begge knyttnevene ytterligere ut mot høyre fot; og deretter etter at han har utført dette, har han oppnådd ikke et lite ry, for deretter har han for alltid blitt verdig den vakreste kjæreste i verden: de tror fast at denne prestasjonen er alltid fulgt med den ønskelig suksess.

Et annet viktig aspekt av livet på St Kilda var den daglige tinget. Dette var et møte som ble holdt hver morgen etter bønn og med oppmøte av alle voksne menn hvor de besluttet dagens aktiviteter. Ingen ledet møtet, og alle menn hadde rett til å snakke. I henhold til Steel (1988), «Diskusjoner spredde jevnlig uenighet, men aldri har det i nedtegnet historie vært feider så bitre at det førte til en fastlåst skille i samfunnet.» Denne forestillingen om et fritt samfunn påvirket arkitekten Enric Miralles’ visjon for den nye parlamentsbygning i Skottland, som ble åpnet i oktober 2004.

Uansett savn og fravær var øyboerne heldige i en del måter da deres isolasjon sparte dem for livets ondskap andre steder. Martin skrev i 1697 at øyboerne synes «lykkeligere enn menneskeheten i alminnelighet ved å være bortimot det eneste folket i verden som føler sødmen av sann frihet», og på 1800-tallet var deres helse og velvære gunstig i kontrast med forholdene andre steder på Hebridene. Det var ikke et utopisk samfunn; øyboerne hadde oppfinnsomme låser av tre på deres eiendommer, og økonomisk straff ble påført ved forseelser. Uansett var den ingen av innbyggerne som var kjent for å ha kjempet i en krig, og i fire århundrer med historie ble aldri nedtegnet noen alvorlig forbrytelse utført av en øyboer.

Turisme på 1800-tallet

I 1898 og på nytt i 1899 besøkte Norman Heathcote, forfatter og fotograf, øyene og skrev en bok om sine erfaringer. I løpet av 1800-tallet hadde dampskip begynt å besøke Hirta, og ga innbyggerne en mulighet til å tjene penger på salg av tweedtøy og fugleegg, men kostnaden var deres selvrespekt da turistene så på dem som merkelig kuriositeter. Det er også klart at øyboerne ikke var så naive som tidvis opptrådte. «For eksempel, da de kom ombord en yacht kunne de late som de trodde at all polert messing var gull og at eieren måtte være overmåtelig rik.» Besøkende båter brakte også med seg tidligere ukjente sykdommer, særskilt neonatal tetanus, en form stivkrampe hos nyfødte, og som førte til en spebarnsdødlighet så høy som 80 prosent på slutten av 1800-tallet. En annen sykdom som ble utbredt var cnatan na gall, båthoste, en sykdom som spredte seg etter at et skip ankom Hirta og ble jevnlig trekk ved dagliglivet.

Tidlig på 1800-tallet hadde formell skoleundervisning igjen kom i faste former på øyene, og i 1906 ble kirken utvidet for å gi plass til klasserom. Barna lærte nå engelsk og deres innfødt gælisk. Jordmoryrket ble forbedret, noe som tidligere var blitt nektet av presten John Mackay, reduserte problemene med stivkrampe hos spedbarn. Fra 1880-tallet var det jevnlig besøk fra fiskebåter i Nord-Atlanteren og som brakte med seg handel. Prat om evakuering dukket opp i 1875 under MacKays tid som prest, men til tross for tidvis matknapphet og en influensaepidemi i 1913, var befolkningstallet stabilt på mellom 75 og 80 individer. Det var ingen opplagte tegn at fast bosetning var i ferd med å ebbe ut.

Første verdenskrig

I begynnelsen av den første verdenskrig opprettet Royal Navy en signalstasjon på Hirta, og daglige kommunikasjoner med fastlandet ble etablert for første gang i øyas historie. Et forsinket svar kom med en tysk undervannsbåt, SM U-90, som ankomst Village Bay morgenen 15. mai 2018, og etter en advarsel begynte å skyte mot øya. 72 bombarderinger ble avfyrt og den trådløse signalstasjonen ble ødelagt. Kirken, prestegården og bryggen ble også ødelagt, men det gikk tapt menneskeliv. Et øyevitne minnes: «Det var ikke hva du vil kalle en slem ubåt da den kunne å blåst bort hvert eneste hus da de alle lå på rekke og rad. Den ville ha marinens eiendom. Et lam ble drept... all kyrne løp fra en side av øya og til den andre da de hørte skuddene.»

Som et resultat av dette angrepet ble en kanonstilling opprettet på en odde med utsikt over Village Bay, men den kom aldri i kamp med fienden. Av større betydning for øyboerne var introduksjonen av fast kontakt med verden utenfor og den langsomme utviklingen av pengebasert økonomi. Det gjorde livet lettere, men gjorde dem også mindre selvstendige.

«Ironisk, ting ble bedre med krigen, som brakte med seg en militær enhet fra marinen og faste leveringer av post og mat fra marinens forsyningsskip. Da disse tjeneste ble trukket tilbake ved slutten av krigen og følelse av isolasjon økte. Yngre menn på øya utvandret i søken etter et bedre liv, noe som førte til et sammenbrudd for øyas økonomi.»

Evakuering og ettervirkning

Tallrike faktorer førte til at St Kilda ble evakuert. Øyboerne hadde eksistert i århundrer i realtiv isolasjon fram til de ble turistmål og tilstedeværelsen av militæret under første verdenskrig førte til at øyboerne til å søke alternativer til savnet de tidvis følte. Endringene som kom med besøkende til øya på 1800-tallet endret det levevis som deres forfedre hadde overlevd på i dette spesielle miljøet. Øyboerne var blitt avhengige import av mat, brensel, og byggematerialer. I 1852 var det 36 av dem som emigrerte til Australia, skjønt mange av dem døde underveis, men noen få bosatte seg i Melbourne og det er forstad der kalt St Kilda. Til tross for byggingen av en liten molo i 1902 var øyboerne avhengige av værforholdene. I 1912 var det akutt matknapphet og i 1913 utbrudd av influensa.

Etter krigen dro fleste av øyas ung menn og øyas økonomi brøt sammen. Fire menn døde av influensa i 1926 og 1920-tallet var preget av dårlig avling. I 1928 hadde befolkningen falt fra 73 til 47. Undersøkelser ved Universitetet i Aberdeen av jordsmonnet hvor avlingen hadde vokst viste at det hadde vært en forurensning av bly og andre forurensninger grunnet bruken av åtsel fra sjøfugler og torvaske i gjødselen som ble spredt utover markene. Det hadde skjedd over en lengre tidsepoke da praksis med gjødsel var blitt mer intenst. Det siste strået kom med dødsfallet til en ung kvinne, Mary Gillies, som ble akutt syk i januar 1930, og ble fraktet til fastlandet for behandling. Hun døde senere på sykehuset. I mange år ble antatt at hun hadde død av blindtarmbetennelse, men hennes sønn Norman John Gillies oppdaget i 1991 at isteden hadde død av pneumoni eller lungebetennelse etter å ha født en datter som også døde. Alle kyrne og sauene ble fraktet fra øya to dager før evakuering av en turistbåt, «Dunara Castle», for å bli solgt på fastlandet. Imidlertid ble alle gjeterhundene på øya druknet i bukta ettersom de ikke kunne bli fraktet vekk. Den 29. august 1930 ble de gjenværende innbyggerne på 36 fraktet med skipet «Harebell» til Morvern på det skotske fastlandet; en beslutning øyboerne tok kollektivt.

Morgenen for evakuering ga løfte om en perfekt dag. Solen steg opp fra et vindstille og musserende hav og varmet de imponerende klippene ved Oiseval. Himmelen var fullstendig blå og sikten av Hirta, grønn og behagelig som øya med så mange sorgløse drømmer, gjorde avskjeden så mye mer vanskelig. Trofast til tradisjonen etterlot øyboerne en åpen Bibel og en liten haug med havre i hvert hus, stengte dørene og klokka 19 gikk de ombord i «Harebell». Skjønt utmattet av anstrengelsene og hardt arbeid de siste få dagene, ble de rapportert å ha forblitt glade gjennom hele prosessen. Men da geviret til Dun falt ned i horisonten og den kjente omrisset av øya ble uskarp, ble løsrivelsen av et eldgammelt bånd en virkelighet og øyboerne fra St Kilda henga seg til tårer.

Den siste av de innfødt fra St Kilda, Rachel Johnson, døde i april 2016 i en alder av 93, etter å ha vært 8 år da hun ble evakuert.

Norman John Gillies var sønn av Mary Gillies og var fem år da han ble evakuert. I 2012 mimret han om sine tidlige barndom:

«Min sørgeligste minne er å se et halvt dusin av kvinnene stå akter på båten, deres skjal rundt hodene som min mor, vinke farvel til øya inntill den var ute av syne. Vi gikk i land ved Lochaline og det var samlet en menneskemengde på moloen – jeg antar de hadde kommet for se disse merkelige menneske. Og jeg så mitt første tre. Det var ingen trær på St Kilda. Gjett hvilken jobb Scottish Office anviste til øyboerne fra St Kilda? Å arbeide for kommisjon for skogbruk.»

I 1931 solgte øyas laird, sir Reginald MacLeod av MacLeod, til lord Dumfries, som senere ble John Crichton-Stuart, 5. marki av Bute. I de neste 26 årene var de få mennesker på øya, med unntak av noe få besøk om sommeren. Crichton-Stuart var en ivrig ornitolog og kom til testamentere øya til National Trust for Scotland i 1957.

Referanser

Litteratur

• Baxter, Colin & Crumley, Jim (1998): St Kilda: A portrait of Britain's remotest island landscape, Biggar, Colin Baxter Photography ISBN 0-948661-03-8
• Buchanan, Margaret (1983): St Kilda: a Photographic Album, W. Blackwood, ISBN 0-85158-162-5
• Coates, Richard (1990): The Place-names of St Kilda, Lampeter, Edwin Mellen Press
• Fraser Darling, F., & Boyd, J.M. (1969): Natural History in the Highlands and Islands, London, Bloomsbury ISBN 1-870630-98-X
• Fleming, Andrew (2005): St. Kilda and the Wider World: Tales of an Iconic Island, Windgather Press. ISBN 1-905119-00-3
• Harvie-Brown, J.A. & Buckley, T. E. (1888): A Vertebrate Fauna of the Outer Hebrides. Pub. David Douglas., Edinburgh.
• Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. ISBN 978-1-84195-454-7.
• Keay, J., & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland, London, HarperCollins ISBN 0-00-255082-2
• Maclean, Charles (1977): Island on the Edge of the World: the Story of St. Kilda, Edinburgh: Canongate. ISBN 0-903937-41-7
• MacGregor, Alasdair Alpin (1969): The Farthest Hebrides, London, Michael Joseph Ltd. ISBN 0-7181-0691-1
• Martin, Martin (1703): «A Voyage to St. Kilda» i: A Description of The Western Islands of Scotland, Appin Regiment/Appin Historical Society. Revidert 3. mars 2007
• Monro, Sir Donald (1549): Description of the Western Isles of Scotland. William Auld. Edinburgh - 1774 edition.
• Murray, W.H. (1966): The Hebrides, London, Heinemann
• Quine, David (2000): St Kilda, Grantown-on-Spey, Colin Baxter Island Guides ISBN 1-84107-008-4
• Steel, Tom (1988): The Life and Death of St. Kilda, London: Fontana. ISBN 0-00-637340-2
• Williamson, Kenneth; & Boyd, J. Morton. (1960): St Kilda Summer, London, Hutchinson

Skjønnlitterært

• Altenberg, Karin (2011): Island of Wings, Penguin, ISBN 978-0-14-312066-7

Eksterne lenker

(en) St Kilda (Scotland) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• (en) St. Kilda (Skottland) hos Wikivoyage
• «1930 – evacuation of St Kilda» (29. august 1930) National Library of Scotland, opptrykk av rapport fra The Times. London.
• Digitalisert kart av St Kilda, tegnet av den skotske sivilingeniøren Robert Stevenson en gang rundt 1818
• Arkivfilmer om St Kilda fra Scottish Screen Archive hos National Library of Scotland
• Informasjon om historiske dialekter historisk snakket på St Kilda