Sveriges historie

Artikkelen inngår i serien om Sveriges historie
Epoker
Steinalderen (4000–1800 f.Kr.) Bronsealderen (1800-550 f.Kr.) Jernalderen (550 f.Kr.–800 e.Kr.) Vikingtiden (800-1050) Kalmarunionen (1389-1521) Stormaktstiden (1611-1718) Tredveårskrigen (1618–1648) Den gustavianske forfatningen (1772) Den svensk-norske union (1814-1905) Andre verdenskrig (1939-1945)

Sveriges historie er en beskrivelse av Sverige gjennom tidene.

Forhistorisk tid (før 800 e. Kr.)

Under jordens klimaforandringer har Skandinavia flere ganger vært dekket av innlandsis. Den siste istiden kalles for Weichsel, den begynte for 110 000 år siden og sluttet for rundt 10 000 år siden. Bare det vestlige Jylland og øygruppen Lofoten i det nordlige Norge var isfrie. Isens tilvekst, tygde og avsmeltning har formet landet. I dagens Sverige finnes det ingen spor igjen etter en eventuell befolkning fra før istiden. I deler av Nord-Sverige, som raskt ble bunnfrosset da de kaldeste periodene satte inn, fins det imidlertid plantefragmenter fra tidligere mellomistider og fra varmere perioder under istiden, da iskappen hadde mer begrenset utstrekning og kanskje var fragmentert.

Klipper ble slipt runde og slettet ned da den framvoksende isen skjøv stein og grus foran seg. Landet var lenge tynget ned av ismassene, men hevet seg langsomt etter istiden og hever seg fortsatt den dag i dag. Landhevingen skjer raskest i nord og langsommere i sør. Det som i dag er Østersjøen har avvekslende vært salt hav og innsjø med ferskvann. De store innsjøene Ladoga, Onega, Vänern, Vättern, Mälaren og Hjälmaren er smeltvannsamlinger som har sine paralleller i de store sjøene i Nord-Amerika. Rullesteinåser, morener og flyttblokker er synlige spor fra isens smelting.

Etterhvert som det kilometertykke isdekket smeltet, flyttet folk inn fra sør og øst. De tidligste spor vi i dag kjenner til er 12 000–13 000 år gamle. De første menneskene i det nåværende Sverige levde av jakt og fiske. Tiden fram til rundt 4000 f.Kr. kalles i blant for jegersteinalder. Arkeologiske funn er gjort i områder som i dag ligger 75 til 120 meter over havet, og som utgjorde strandområdene på landhevningens daværende stadier. Høydeområder som Södertörn og Kolmården utgjorde da en skjærgård med rikt fiske og seljakt.

Steinalderen kan deles inn i tre perioder:

• Paleolitikum
• Mesolitikum
• Neolitikum

Overgangen fra paleolitikum defineres som tiden da de store tundradyra som ullhåret mammut, kjempehjort og ullhåret neshorn forsvant. Det mesolitiske mennesket måtte da livnære seg av småviltjakt og sanking av frukt og røtter.

Bondesteinalderen (cirka 4000–1800 f.Kr.)

Perioden da jordbruket begynte kalles for bondesteinalderen, yngre steinalder eller neolitikum. Tidligere har forskere antatt at denne perioden var preget av innvandrere som brakte med seg ny kunnskap, men i dag mener mange forskere at forklaringen på endringene var først og fremst kulturpåvirkning.

Den første neolitiske kulturen kalles traktbegerkulturen (engelsk Funnel Beaker Culture) og har fått sitt navn etter periodens karakteristiske kar av keramikk med utvinklet munning. Det er funnet store mengder fragmenter av denne keramikken i Sverige. I denne tiden ble de første megalittiske monumentene i form av store steinhus dekket med jord. I Sverige finnes disse stort sett langs kysten. Noe senere ble det bygget ganggraver (sv. gånggrifter) og hellekister (sv. hällkistor) i innlandet, eksempelvis Ekornavallen utenfor Falköping.

Rundt 3300 f.Kr. finner man også den gropkeramiske kulturen for første gang, en fangstkultur i områder nær kysten. Denne kulturen var sannsynligvis en videreføring av traktbegerkulturen. Det er mulig at klimaet ble varmere, slik at det ble lettere å drive en fangstkultur.

En tredje neolittisk kultur kom til Sverige omkring 2700 f.Kr. Den kalles for båtøks- eller stridsøkskulturen. Denne kulturen har fått sitt navn fra de karakteristiske båtøksene av stein som er kopier av de første stridsøksene av metall som ble brukt i øst, og som fulgte med stridsøkskulturen. I 350 år eksisterte den gropkeramiske kulturen og stridsøkskulturen parallelt. Omkring 2350 f.Kr. utviklet en sen-neolittisk kultur seg.

På omtrent denne tiden ble klimaet enda varmere. I Egypt og i Midtøsten førte klimaet til at Det gamle rike i Egypt falt sammen og opphørte. I Sentral-Asia og i Norden førte det varme klimaet (som varte til bronsealderens slutt) til bedre forutsetninger for jordbruket, noe som igjen førte til en befolkningsøkning.

Ved denne tiden begynte grensene mellom de ulike steinalderkulturene i Norden å bli utvisket, noe som førte til en mer enhetlig senneolittisk kultur.

Bronsealderen (1800–550 f.Kr.)

Bronsealderen er den første perioden med tydelige tegn på internasjonale forbindelser via handel. Dette kan blant annet ha muliggjort at hesten ble domestisert omkring 2000 f.Kr. Handelsforbindelsene ble antagelig opprettholdt av høvdinger, noe man kan se på distribusjonen av nye våpen av bronse. Selv om folk som levde i denne perioden sannsynligvis ikke hadde større kunnskap om andre enn de nærmeste nabofolkene, kom kulturimpulsene med utvekslingen av varer.

Mens Sverige ennå befant seg i den sene steinalderen, var andre deler av Europa og Midtøsten kommet inn i det som kan kalles for koppersteinalderen. Allerede omkring 3200 f.Kr. hadde man begynt å eksperimentere med å legere kopper. I begynnelsen brukte man arsenikk, noe som gjorde bronsen sprø, men etter hvert begynte man å bruke tinn, noe som antagelig først skjedde i Anatolia. Tinn er svært sjeldent og derfor meget verdifullt. Da kunne betydelig bedre bronse fremstilles. Omkring 2000 f.Kr. begynte man i liten skala å fremstille bronse i Sverige (i motsetning til Norge) med importert metall. Man mener tradisjonelt at bronsehåndteringen i Sverige omkring 1800 f.Kr. hadde et såvidt stort omfang at perioden med rette kan betegnes som bronsealder.

Eldre bronsealder (1800–1100 f.Kr.)

Ved begynnelsen av den nordiske bronsealderen hadde en ny kultur nådd fram til Østersjøens sydøstlige kyst, høygravskulturen. Foruten den importerte gravskikken med store gravhauger kom også vogner og stridsvogner trukket av hester.

Noe senere nådde andre indoeuropeiske kulturer fram til India i sydøst og til Takla Makan i nordøst, hvor de berømte Takla Makan-mumiene kommer fra. Også i Øst-Asia begynte man på denne tiden å bruke bronse ved Den gule flod i Kina og i Ban Chiang i Thailand.

Handelen sammen med de bronsevåpene gjorde høvdingene mektigere, noe de store gravhaugene vitner om, eksempelvis Kongegraven i Kivik. Handelen besto formodentlig først og fremst av import av metaller og salt, mens man eksporterte rav. Selv i Sverige synes det som om hesten og vognen hadde stor betydning, men skipet var viktigere. Skip blir gjengitt i helleristninger over hele Norden. Handelen krevde også valuta, og antagelig ble gull benyttet, ettersom det er gjort rike funn av gull fra denne perioden. Enda viktigere enn handelen var antagelig det varme klimaet, som gjorde det mulig med en relativt høy befolkningstetthet selv i Sverige.

Yngre bronsealder (1100–550 f.Kr.)

På 1100-tallet f.Kr. skjedde det noe drastisk omkring Middelhavet. Utviklingen begynte med at den hettittiske kulturen kollapset, snart fulgt av tilsvarende kollapser for den mykenske og de gamle egyptiske kulturene. Årsaken er usikker, men en mindre klimaforverring, vulkanutbrudd, jordskjelv og brutte handelsforbindelser med drastisk stigende tinnpriser kan være mulige forklaringer. En mulighet er at jernet, som allerede var kjent, men som hadde dårligere egenskaper enn bronse, begynte å bli brukt for billig å utruste lokal stridsvogner og at dette endret maktforholdene. Selv senere i den romerske armeen fikk offiserer bronsevåpen mens fotfolket fikk jernvåpen.

Bruken av jern og delvis brutte handelsforbindelser fikk også konsekvenser i resten av Europa. I sentrale Europa gikk høygravkulturen brått over til urnegraver, som muligens var av mindre aristokratisk kultur. Urnegravene kom også til Sverige, men nye store gravhauger som Hågahaugen og Lugnarohaugen ble anlagt samtidig og den nordiske bronsealderkultur like den asiatiske besto.

Etter en ny klimaendring mellom 850–760 f.Kr. og siden ytterligere en brå klimaendring omkring 650 f.Kr. gikk bronsealderen mot slutten. I Norden erstattet jernet suksessivt bronsen i løpet av 500-tallet f.Kr., og i kommende århundrene finnes det verken funn av gull eller store gravhauger.

Det nordiske bronsealdersamfunnet

Samfunnsutviklingen i Norden kom etter hvert til å skille seg ut fra utviklingen på kontinentet. Det finnes mange objekter som viser kulturpåvirkning fra sør, og folk importerte trolig også kulturelle forestillinger som ble tilpasset til lokale forhold. Folk drev jordbruk, og hesten ble brukt som ridedyr og trekkdyr. Man manglet et skriftspråk, men laget helleristninger som gir en forestilling om bronsealderens fartøyer og sjøfart. Under den eldre bronsealderen ble de døde begravd i kister av stein eller i hule trestammer. Senere begynte man å brenne de døde, og snart ble kremering det normale. Gravhaugene ble vanligvis dekket av en jordhaug eller en steinrøys.

Jernalder

Med jernet endret samfunnsstrukturen seg. Urnegravene erstattet helt gravhaugene, noe som tyder på at høvdingene hadde mindre makt. Sverige i førromersk jernalder var preget av et kjølig klima, like kaldt som i dag. Klimaet gjorde det vanskelig for befolkningen å livnære seg, og dette forårsaket stadige folkevandringer. En del forskere kaller perioden «Fimbulvinter» med et begrep fra norrøn mytologi. Fra jernalderen nevnes Sverige for første gang i skriftlige kilder, både de eldste islandske sagaene og andre opptegnelser i Europa.

Førromersk jernalder (550 f.Kr.–Kr.f.)

Av ukjente grunner synes det som om folkene i Sverige levde nokså isolert i begynnelsen av denne perioden. Men gravfunn fra de siste århundrene av den førromerske jernalderen begynner igjen å inneholde gull, noe som tyder på økende kontakt og handel med kontinentet. På slutten av denne tiden, ved Kristi fødsel, begynner de samiske kulturene nord i det nåværende Sverige å danne seg.

Allerede omkring år 600 f.Kr. oppsto Jastorfkulturen i det nordlige Tyskland. Den har store likheter med den skandinaviske kulturen. Om denne kulturblandingen skjedde gjennom innvandring eller ved kulturell utveksling, er ikke klart, men begge de førromerske kulturene har trekk fra den tidligere nordiske bronsealderkulturen og til en viss grad også den kontinentale Hallstattkulturen. Man antar den skandinaviske kulturen har vært opphavet til de nordgermanske kulturene, fra Jastorfkulturen til den vestgermanske. Sør for disse fantes ved denne tiden den keltiske La Tène-kulturen.

Vikingtiden: (800–1050)

Med vikingtiden er begynner på historisk tid. Angrepet på Lindisfarne i år 793 markerer begynnelsen på vikingtiden. I England, Tyskland og Frankrike kom vikingene for det meste fra Danmark. Rundt Skottland og Irskesjøen var vikingene for det meste fra Vestlandet. I Sverige ble 500-800 et rike med sentrum i Uppsala samlet rundt Mälaren. Svenske vikinger og handelsfolk etablerte seg rundt Østersjøen og førte handelsvarer til Birka og Gotland. Svenske handelsfolk tok seg i vikingtiden langs fra Østersjøen og oppstrøms de russiske elvene, videre trakk de skipene over land til Dnjepr og tok seg ned til Svartehavet. De anla militære støttepunkter langs elvene og grunnla Novogorod og Kijev. Vikingen fra Uppsala-området ble trolig kalt rus (antatt opphav til navnet Russland) eller varjager. De svenske handelsfolkene handlet hyppig med arabiske handelsfolk slik det er dokumentert med arkeologiske funn av arabiske mynter på Gotland.

I vikingtiden lå Skåne, Halland og Blekinge under Danmark, mens Båhuslen lå under Norge. Landskapene i det indre av Sverige (øst for Kjølen) var i stor grad politisk uavhengige. Lappland var en ødemark uten statsgrenser.

Gjennom det niende og tiende århundret var vikingkulturen dominerende i Sverige med handel, plyndringer og koloniseringer mot øst, spesielt i de baltiske landene, Russland og Svartehavet.

Eldre middelalder (1050–1250)

På 1100-tallet ble Jämtland og Herjedalen politisk knyttet til Norge.

Folkungetiden (1250–1389)

Sverige hadde på den tiden ingen fast arvefølge og det var ofte strid om tronfølgen. I 1250 fikk Birger jarl sin sønn Valdemar valgt til konge. Valdemar var ung og i praksis var det faren Birger av den mektige Folkeunge-ætten som styrte. Birger innledet dannelse av Sverige som stat og rike. På 1200-tallet ble landskapslover og rikslover innført, blant annet av Magnus Eriksson. På 1300-tallet ble kongemakten styrket og Norrlands kystkområder ble kolonisert og forsvensket.

Finland hadde på den tiden ingen statsdannelse og Birger jarl tvang i 1249 den vest-finske stammen tavastene under Sverige. Det slaviske riket i Novgorod hadde utvidet sitt herredømme vestover og dette utgjorde en rival til Sverige. En svensk hær ble slått ved Neva. Mot slutten av 1200-tallet ble den finske folkegruppen karelene tvunget til å underkaste seg Sverige og Viborg ble en utpost mot Novgorod-riket.

Tyske riddere og tyske bønder etablerte seg på østsiden av Østersjøen. Tyske og nederlandske handelsfolk (hansaen med Lübeck i spissen) dominerte etterhvert handelen rundt Østersjøen. Den tyske dominansen var en utfordring for det svenske herredømmet.

Svartedauden kom trolig først til Bergen, den viktigste handelsbyen i Norge, og spredte seg videre til Sverige.

Under kongene Magnus Eriksson og Håkon VI Magnusson hadde Norge og Sverige med noen avbrudd kongefellesskap fra 1319 til 1364, og i Håkons senere regjeringstid gjorde han også krav på Sveriges krone og hadde mange tilhengere der. I 1319 gikk Norge i union med Sverige ved at den 3 år gamle Magnus Erikson arvet Norge samtidig som han ble valgt til konge av Sverige. Dette førte til nedbygging av den norske staten oppbygget under Sverre. I Margrete Is regjeringstid ble det fra 1397 dannet en personalunion, Kalmarunionen, mellom Norge, Danmark og Sverige.

Sverige i Kalmarunionen (1389–1523)

I 1397 ble de tre landene Norge, Danmark og Sverige forent under en monark i en personalunion, Kalmarunionen. Unionen inkluderte også områder under svensk herredømme i Finland, de norske skattlandene Færøyene, Island og Grønland, og jarledømmene Orknøyene og Shetland Gjennom det 15. århundret forsøkte Sverige å motstå et dansk sentralisert styre under den danske kongen. I Sverige åpnet det seg politiske muligheter for å trekke seg permanent ut av unionen. I 1523 ble Gustav Vasa valgt til svensk konge, og under hans ledelse førte svenskene det som senere ble kalt den svenske frigjøringskrigen slik at Kalmarunionen i praksis ble oppløst. På sitt største strakte Kalmarunionen seg over ca. 3 000 000 kvadratkilometer, noe som gjorde den til en av Europas største stater i flatemål. Sverige brøt ut av Kalmarunionen i 1523, da Gustav Eriksson Vasa, senere kjent som Gustav I av Sverige, gjenetablerte den svenske krone.

Uppsala universitet ble etablert i 1477 som det første i Norden. På denne tiden lå Gotland under Danmark mens grensene helt i nord (inkludert grensen mot Storfyrstedømmet Moskva i øst) var uavklarte.

I 1520 gikk Kristian II inn i Stockholm med en stor hær. I hans følge var biskop Gustav Trolle, leder for unionstilhengeren. Kristina Gyllenstjerna forsvarte byen og overga seg da Kristian lovet trygghet for henne og hennes tilhengere. Trolle ville ha hevn over sine fiender og 100 personer fra Sveriges ledende familier ble henrettet på torget under blodbadet i Stockholm. Gustav Vasas far og andre slektninger var blant ofrene. Vasa reiste en hær i Dalarne og gjorde opprør der til slutt hele Sverige var under Vasas kontroll.

Eldre Vasatid (1523–1611)

Gustav Vasa ble i 1523 valgt til Sveriges konge. Som takk for hjelpen mot dansken fikk Lübeck enerett på utenrikshandel og svenske kjøpmenn fikk ikke drive handel utenfor Østersjøen. Predikanten Olaus Petri hadde tilegnet seg lutherske lære og hadde oversatt bibelen til et forståelig svensk. Under riksdagen i Västerås i 1527 krevde Vasa kontroll over kirken og inndragning av kirkegodset til fordel for kronen. Reformasjonen i Sverige tidfestes vanligvis til Riksdagen i Västerås eller til året før (1526). Sverige ble dermed det første landet utenfor det tysktalende området som gikk over til den lutherske lære. Johan III var gift med en polsk prinsesse som var ivrig katolikk og Johan kommuniserte med paven. «Kloster-Lasse», en norsk jesuitt, ble sendt for å vinne tilbake Sverige. Kongen utarbeidet en liturgi med katolsk innslag, Röda boken, men på grunn av sterke protester måtte Kloster-Lasse forlate Sverige. Hertug Karl var en ivrig protestant og ved kirkemøte i Uppsala (1593) avskaffet han liturgien innført av broren samtidig som den augsburgske konfesjon ble fastsatt som den svenske kirkes grunnlag.

Den tyske ridderorden hadde lagt herredømme i de baltiske landene og deres rike der gikk i oppløsning etter reformasjonen. I 1560 aksepterte esterne svensk styre. I Gustav Vasas siste regjeringsår var forholdet til Danmark dårlig og det ble krig, Den nordiske syvårskrig 1563-1570, under sønnen Erik XIV. Svenske styrker rykket inn i Jemtland og Trøndelag, og den svenske hæren ble drevet ut da den danske lensherren kom fra Bergen med en hær. Krigen ble utkjempet i årene 1563–1570, mellom Sverige på den ene siden, og Danmark-Norge med sine allierte i Polen og hanseatene i Lübeck på den annen side. Dette var den første nordiske krig etter at Sverige hadde brutt ut av Kalmarunionen i 1523. Sverige hadde som mål å åpne sjøveien ut av Østersjøen, mens Danmark ønsket å gjenopprette Kalmarunionen.

Stormaktstiden (1611–1718)

Sveriges stormaktstid er årene mellom 1611 og 1718 og navnet kommer av at Sverige i denne perioden erobret landområder og hadde en stormaktsstilling i Europa. Stormaktstiden ble innledet ved Gustav II Adolfs tronbestigelse i 1611. Sveriges ekspansjon rundt Østersjøen begynte i 1561 da Erik XIV sendte en hær til Reval (dagens Tallinn). Stormaktstiden sluttet ved Sveriges tap i den store nordiske krig (1700–1721).

Kalmarkrigen var en krig som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1611–1613 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland samt uenigheter om Finnmarks fremtidige statlige tilhørsforhold. Göteborg var nylig etablert og utgjorde en trussel mot ferdselen gjennom Øresund. Ved å føre varer tvers over Sverige langs de store innsjøene kunne man unngå Øresundstollen. Danske styrker tok festningen Elfsborg og Gustav Adolf måtte ved fredsslutningen betale 1 million riksdaler for å få Elfsborg tilbake. Ved freden i 1613 oppgav den svenske kongen kravet på Finnmark.

Freden i Stolbovo i 1617 mellom Sverige og Russland avsluttet den ingermanlandske krigen 1610–1617. Russland avsto Ingermannland (omkring Finskebukta) og Keksholm len, og Ladoga ble da Finlands østgrense. Tsarens Russland var på denne tiden et svakt rike og Polen-Litauen var en stormakt. Gustav Adolf erobret Latvia. Toll ved elvemunningene langs Østersjøen ga store inntekter. Langvarige kriger og omfattende verneplikt førte til at Sverige fikk Europas beste trente hær. Gustav Adolf var selv en dyktig hærfører. Han sluttet fred med Polen i 1629.

Sverige under Gustav Adolf involverte seg i Tredveårskrigen fra 1630. Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt artilleri. Svenskene, med hjelp av sakserne, slo den tyske keiseren ved slaget ved Breitenfeld (1631) og ved Lützen, der Gustav Adolf falt.

Gustav Adolf skapte en fastere og mer velordnet svensk stat, han innførte ikke enevelde. Kongen styret blant annet gjennom riksrådet og det ble opprett kollegier for de forskjellige deler av statsapparatet. Det viktigste kollegiet hadde ansvar for innenriks- og utenrikspolitikk. Rikskansler Axel Oxenstierna var Gustav Adolfs høyre hånd og etter kongens død var det i realiteten Oxenstierna som styrte Sverige. Gustav Adolfs datter Christina var mindreårig da faren døde. Christina konverterte til katolisismen og abdiserte til fordel for sin fetter Karl Gustav.

Freden i Brömsebro i 1645 gjorde en slutt på den såkalte Hannibalfeiden mellom Danmark-Norge og Sverige. Ved denne fredsavtalen ble store landområder avgitt fra Danmark-Norge til Sverige: Jämtland, Herjedalen (avgitt fra riksdelen Norge) og Halland for 30 år, Gotland og Øsel (fra riksdelen Danmark). Sverige oppnådde samtidig tollfrihet i Øresund. Ved freden i Westfalen (1648) ble Sverige tildelt en Wismar, stor del av Pommern, og bispedømmene Bremen og Verden. Dette medførte at Sverige kontrollerte de fleste viktige handelsveiene til Østersjøen, noe som var militært viktig og ga tollinntekter.

Revansjekrigen (eller Bjelkefeiden) og freden i Roskilde medførte at Sverige overtok Blekinge, Skåne, Bornholm, Trondheims len og Båhuslen. Ved Freden i København ble Bornholm og Trondheims len returnert til Danmark/Norge. Dette innebar at et stort svenske landområde og et stort havstykke skilte Danmark og Norge.

Sverige hadde en stor statsgjeld og under den sparsommlig Karl XI ble statsgjelden redusert fra 44 millioner daler til 11 millioner. Omkring 1680 ble enevelde innført ved at Riksdagen ga kongen rett til å gi og endre lover. Hvert landskap fikk ansvar for å stille et antall menn til hæren som på denne tiden var på 38.000 soldater.

Den store nordiske krig var en serie med kriger i Nord- og Øst-Europa fra 1700 til 1721 mellom på den ene siden Sverige og på den andre en stor og skiftende koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge (1700 og 1709-1720) og Tsar-Russland, samt fra 1715 også Preussen og Hannover. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige i 1700 og ble avsluttet ved freden i Nystad i 1721.

Karl XII seiret i en rekke slag i Polen og satt inn Stanisław I Leszczyński som vasall da August II av Polen rømte landet. Tsar Peter den store erobret store svenske områder på østsiden av Østersjøen (og svenskene ble slått i Finland) og anla St. Petersburg på stedet for den svenske festningen Nyenskans. Den svenske hæren ble nær utslettet i slaget ved Poltava (1709). Karl XII kom hjem i 1715 og mislykkes våren 1716 å innta Christiania og andre deler av Sør-Norge. I 1718 gikk han med en stor hær mot Norge med hovedstyrken mot Fredriksten og en mindre styrke under Carl Gustaf Armfeldt mot Trøndelag. Karl XII ble truffet av en kule og døde under beleiringen av Fredriksten. Angrepet mot Trondheim var mislykket og en stor del av soldatene frøs ihjel under retrett til Sverige. Riksdagen valgte i 1719 Ulrika Eleonora, Karls søster, til dronning. Ved fredsslutningene de etterfølgende årene ga Sverige fra seg landområder: Bremen og Verden gikk til Hannover, Preussen overtok halve Pommern, Russland beholdt østersjøprovinsene og Vyborg len i Finland. Sverige oppga tollfriheten gjennom Øresund. Med dette var stormaktstiden over.

I det 17. århundre ble Sverige en av stormaktene i Europa, etter at landet med suksess hadde deltatt i 30-årskrigen. Denne posisjonen forsvant i det 18. århundret da Russland tok makten i den store nordiske krig.

Frihetstiden (1718–72)

Ulrika Eleonora abdiserte til fordel for sin mann Fredrik som Riksdagen valgte til konge 1720. Den reelle makten lå for en stor del hos riksrådet ledet av Arvid Horn. Horn ville føre en fredspolitikk særlig overfor Russland og denne politikken ble etterhvert upopulær særlig hos embetsadelen. Grupperingen som ville vinne tilbake Sveriges stormaktsstilling kalte seg hatter, fordi hatten var symbol på frihet, og i 1738 fikk de overtaket i Riksdagen. Mösspartiet (luene) sto i motsetning til hattene. I 1741 gikk Sverige til krig mot Russland og etter nederlag ga Sverige fra seg en del av Finland. I 1757 gikk Sverige til krig og nederlag mot Preussen, ved fredsslutningen i 1762 måtte ikke Sverige avstå landområde.

Under Arvid Horn ble det innført en navigasjonslov etter britisk mønster og en lånekasse ga rentefrie lån til industritiltak. Hattene gikk inn for en mer omfattende selvbergingslinje og innførsel av varer kaffe, te, viner og sydfrukter ble forbudt. Luene fikk på 1760-tallet noen år makten i landet og sto for liberale ideer blant annet innførte de trykkefrihet. Luene forsøkte å få orden på statsfinansene.

Gustavianske tid (1772–1809)

Gustaviansk tid er knyttet særlig til Gustav IIIs regjeringstid. Den svenske forfatningen av 1772, også kalt den gustavianske forfatningen er den grunnlov som Gustav III la fram og fikk vedtatt av riksdagen 21. august 1772, etter hans statskupp to dager tidligere. Dette vedtaket kom etter at flere av hans politiske motstandere og medlemmer av riksrådet hadde blitt arrestert. Denne var gjeldende rett i Sverige fram til forfatningen av 1809 og i Finland fram til selvstendigheten i 1919.

Gustav III opprettholdt trykkefriheten, styrket religionsfriheten, mildnet straffene og avskaffet tortur. Gustav gikk i 1788 til angrep på Russland og det ble sluttet fred i 1790 uten at noe var oppnådd. I 1805 gikk Gustav IV Adolf i et stort forbund mot Frankrike og Napoleon. Etter freden i Tilsit (1807) gikk Russland og Frankrike i allianse og Sverige ble truet fra tre kanter. I 1809 ble Finland overtatt av Russland. Misnøye med det eneveldige kongestyret og med utenrikspolitikken ført til at offiserene gjør statstkupp og avsatte Gustav IV Adolf i 1809. Karl XIII ble innsatt som konge og landet fikk en fri forfatning med grenser for kongens makt. Den danske prins Christian August ble valgt til tronfølger etter den barnløse Karl XIII; Christian August døde året etter mens adoptivfaren Karl XIII fortsatt regjerte.

Tidlig 1800-tall (1809–66)

Den franske marskalk Bernadotte ble valgt til svensk tronfølger som Karl Johan i 1810. Målet for hans utenrikspolitikk ble straks å vinne Norge etter tapet av Finland. I februar 1811 ba han Napoleon om støtte til kravet om Norge som erstatning for Finland. Dette ble avvist av Napoleon, og utover høsten øket spenningen mellom Frankrike og Sverige, fordi Sverige var uvillig til å gjennomføre fastlandssperringen. I stedet vendte Karl Johan seg mot tsar Aleksander og Russland. Karl Johan hadde med bakgrunn som general hos Napoleon svært god kunnskap om europeisk politikk. Han gikk i allianse med tsar Aleksander i byttet mot Norge som erstatning for Finland. Sverige var med i felttoget mot Napoleon i 1813 og fikk Storbritannias, Preussens og Østerrikse støtte for sine planer.

I begynnelsen av 1812 besatte Napoleons tropper Svensk Pommern. Like etter henvendte Karl Johan seg i hemmelighet til Storbritannia med forslag om fredsforhandlinger. Samtidig sendte han en utsending til Russland. 5. april ble det sluttet en avtale med Russland: De to landene garanterte hverandres besittelser, og Sverige skulle få Norge. Samme måned begynte fredsforhandlinger med den britiske diplomaten Edward Thornton. Disse ledet til freden i Örebro 18. juli 1812 mellom Sverige og Storbritannia, og mellom Storbritannia og Russland

I mellomtiden hadde Napoleon invadert Russland. Tsar Aleksander og Karl Johan møttes derfor i Åbo 27. august for å drøfte krigsplanene. Resultatet var et tillegg til traktaten av 5. april: Et angrep på Danmark skulle finne sted samme høst, og Storbritannia skulle oppfordres til å slutte seg til traktaten. Napoleons fremgang hindret imidlertid krigsplanen.

I desember 1812 brøt Karl Johan den diplomatiske forbindelsen med Frankrike, og 3. mars 1813 inngikk han en allianse med britene: Sverige skulle stille 30 000 mann på kontinentet mot Napoleon, mot subsidier på 1 million pund årlig. Storbritannia på sin side tiltrådte den svensk-russiske traktaten og skulle bidra til å gjennomføre unionen mellom Norge og Sverige.

Svenske styrker rykket igjen inn i Svensk Pommern. Karl Johan møtte tsaren og kongen av Preussen i Trachenberg 9. juli til drøftelser om krigen; han ble utnevnt til sjef for nord-arméen med 158 000 mann. Han deltok i slaget ved Leipzig og fikk beskjed om å gå mot Nederland. Karl Johan ville imidlertid heller gå mot nord for å true Danmark. 28. november krysset han Elben og invaderte Holstein. Danmark-Norge sluttet våpenhvile i Rendsburg 15. desember, og 24. desember begynte forhandlinger med den danske diplomaten Edmund Bourke i Kiel. Resultatet var Kielfreden av 14. januar 1814: Kongen av Danmark-Norge skulle avstå Norge til kongen av Sverige.

Karl Johan regjerte til 1814. Ved riksdagen i 1840 fikk de liberale gjennom at statsrådet skulle en mer uavhengig stilling i forhold til kongen.

Union med Norge

Meldingen om Kiel-freden nådde Norge i slutten av januar 1814. Kristian Fredrik var forberedt på hva som ville skje og planla å erklære seg som konge av Norge i kraft av sin arverett. Kristian Fredrik kunngjorde at det skulle velges representanter til en grunnlovgivende forsamling. Riksforsamlingen på Eidsvoll begynte 10. april og delte seg i et selvstendighetsparti (Christian Magnus Falsen i spissen) og et unionsparti (blant andre grev Wedel, Wergeland, Aall). Unionspartiet ville gå i forhandlinger med Sverige. Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814.

Karl Johan ga i juli ordre om å angripe Norge. Den norske hæren var den svenske langt underlegen og svenske styrker besatte grensefestningene. Etter megling lovet Karl Johan å godkjenne grunnloven av 17. mai innenfor en unionen: Mossekonvensjonen ble undertegnet 14. august. Stortinget trådte sammen 7. oktober og Karl Johan ville at Kielfreden skulle anerkjennes som grunnlag for unionen. Han mente at grunnloven var ulovlig og valget av Kristian Fredrik ugyldig. Karl Johan ville endre grunnloven slik at Kongen fikk større makt, han ville rett til å sende norske soldater til krigstjeneste i utlandet og han ville ha rett til å utnevne svensker til norske embeter (unntatt som dommere og prester).

Stortinget gikk med på at kongen utnevnte en stattholder i Norge og at linjehæren ble brukt utenlands. Norge skulle være ansvarlig bare for egen statsgjeld og norske lover skulle skrives på norsk språk. Den norske regjeringen skulle ha sete i Christiania, mens en del av regjeringen skulle oppholde seg i Stockholm for å holde kontakt med kongen. Unionsvilkårene ble beskrevet i Riksakten som ble vedtatt av Riksdagen og av Stortinget i 1815. Norge fikk sin egen sentralbank, Norges bank.

Kiel-freden fastsatte at Norge skulle betale sin del av Danmark-Norges statsgjeld etter folketall og økonomisk evne. Stortinget i 1821 ønsket å nekte å betale mot Karl Johans vilje. I 1815 og 1818 hadde Stortinget mot Karl Johans vilje fjernet alle adelige titler og andre særretter i Norge. Karl Johan sendte soldater og marine til Christian i 1821, hvorpå Stortinget ga etter i saken om statsgjeld mens loven om opphevelse av adelen ble vedtatt.

Etter 1814 hadde Stortinget og den norske regjeringen i utgangspunktet ingen innflytelse på utenrikspolitikken som ble håndtert av Karl Johan og hans utenrikstjeneste. I Norge ble dette oppfattet som i strid med prinsippet om at de to landene skulle være likstilte innenfor unionen. Karl Johan gikk i 1835 med på at den norske statsminister i Stockholm skulle delta i ministerielt statsråd når det var utenrikssaker oppe av betydning for begge land. Karl Johan godtok formannskapslovene og at norske skipe kunne bruke norsk handelsflagg utenriks.

Sent 1800-tall (1866–1905)

Den seneste svenske historie har vært fredfylt. Den siste større krigen var mot Russland i 1809, den såkalte finskekrigen da Sverige tapte Finland. Den siste krigen var mot Norge sommeren 1814, i Sverige kalt fälttåget mot Norge. Krigen endte med konvensjonen på Moss, hvor Sveriges kronprins aksepterte den nye norske grunnlov av 17. mai og Norges konge gikk med på å abdisere for å gjøre en personalunion med Sverige mulig.

Det norsk Stortinget begynte å møtes årlig og i 1880 fikk Johan Sverdrup gjennom en grunnlovsendring som innebar at statsrådene hadde adgang til Stortinget. Kongen og regjeringen motsatte seg vedtaket og i 1884 ble riksrett mot statsministeren og flere statsråder. Kongen utnevnte deretter Johan Sverdrup til statsminister og parlamentarismen var i realiteten innført i Norge.

Stattholderstriden var en vanskelig sak i unionen. Stortinget vedtok i 1859 å oppheve ordningen med svensk stattholder. Stortingsvedtaket skapte oppstyr i Riksdagen da det ble kjent i Stockholm fordi det ble ansett som ensidig endring av betingelsene i unionen. Karl XV mislikte striden fordi han ønsket en union basert på godvilje. Det ble nedsatt en revisjonskomite som skulle gå gjennom og avklare alle spørsmål i unionen. Forslaget fra komiteen ble lagt frem i 1871 og da talte blant andre Johan Sverdrup sterkt imot, særlig var det motstand mot punktet som gjaldt at utenriksministeren skulle være svensk. Forslaget ble nedstemt. I utenriksspolitikk dominerte Sverige unionen.

Oppløsningen av unionen med Norge

På slutten av 1800-tallet ble det sterkere krav fra norsk side om likeverdighet i unionen, særlig på bakgrunn av svensk dominans i utenrikspolitikk. Partiet Venstre gikk inn for at Norge skulle ha eget konsulatvesen (konsulatsaken). Sverige truet med krige om Norge forsøkte å gjennomføre eget norsk konsulatvesen. Det norske forsvaret ble rustet opp og det ble anlagt nye grensefestninger mot Sverige. Ved forhandlinger 1902 ble det enighet om at landene skulle ha vært sine konsuler underlagt samme utenriksminister og med likelydende lover. Lovforslag fremlagt i mai 1904 skapte stor strid fordi det ble oppfattet som sterk underordning; Erik Gustaf Boström fikk skyldene for de såkalte lydrikepunktene. Kronprins Gustav kom til Norge i april 1905 med forslag til minnelig løsning der «lydrikepunktene» ble strøket; forslaget fra Gustav ble avslått.

Konsulatloven ble vedtatt i Stortinget og 27. mai lagt frem for statsråd i Stockholm. Kongen nektet å signere loven og Jørgen Løvland gikk av. Stortinget vedtok 7. juni 1905 enstemmig at unionen var oppløst «som følge av at Kongen har opphørt å fungere som norsk konge». I Sverige argumenterte mange for krig mot Norge. Hjalmar Branting agiterte for at unionen skulle oppløses fredelig. Oskar II var sint og såret over 7.juni-vedtaket, men ville at unionen skulle oppløses fredelig. I resten av Europa ble Norge oppfattet som urostifter og sympatien var for en stor del på Sveriges side. Fridtjof Nansen talte Norges sak særlig i Storbritannia. Stormaktene la press på Sverige til å unngå krig.

Krig truet med å bryte ut i 1905 da det norske Stortinget erklærte unionen med Sverige for oppløst. Krigen ble unngått ved forliket i Karlstad i 1905. Norsk perspektiv var at unionen var oppløst ved Stortingsvedtak 7. juni, mens svensk perspektiv var at pakten bare kunne oppløses ved enighet. Christian Michelsen fikk regjeringen og stortinget med på forhandlinger i Karlstad for å oppløse unionen. Et stridspunkt var grensefestningene som Sverige ønsket nedlagt; kompromisset ble at Kongsvinger og den gamle delen av Fredriksten ble beholdt.

Sverige forble nøytral under første i samråd med Norge og Danmark som også var nøytrale. Kongene fra de tre landene møttes i Malmö i desember 1914 for å befeste samarbeidet.

Tidlig 1900-tall (1905–45)

I mellomkrigstiden utvidet de tre landene samarbeidet og foreningen Norden ble stiftet i 1919. Finland og Island kom etterhvert med. Etter nazistenes maktovertakelsen i 1933 i Tyskland fortsatte de nordiske landene nøytralitetspolitikken. Sverige var nøytralt under andre verdenskrig. Finland ble angrepet av Sovjetisk styrker høsten 1939 og våren 1940 ble Norge og Danmark hærtatt av tyske styrker. I forbindelse med felttoget i Norge flyktet enkelte norske politikere og utenlandske diplomater til Sverige. Et stort antall nordmenn flyktet til Sverige under okkupasjonen. I Sverige utviklet det seg et norsk eksilsamfunn, og det ble bygget opp en egen norsk administrasjon fra nabolandet. Det ble også opprettholdt hemmelige forbindelser med motstandsbevegelsen i Norge. Ved krigens slutt oppholdt det seg 43 000 nordmenn i Sverige. Grimnes oppgir at det var rundt 60 000 nordmenn som flyktet til Sverige. Det norske politiet i Sverige samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over 16000 navn mistenkt for landssvik. Norges befolkning fikk hjelp fra Sverige og Danmark under krigen.

Rikspoliti- og Reservepoliti-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt åtte bataljoner, feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en eventuell alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri. Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai etter den tyske kapitulasjonen 8. mai..^:190

Under holocaust i Norge ble over jøder 770 deportert til utryddelseleirer. Omtrent dobbelt så mange overlevde krigen hovedsakelig ved at de flyktet til Sverige. De vel 7000 jødene i Danmark skulle etter planen interneres og deporteres høsten 1943, men de fleste ble reddet over til Sverige.

De hvite bussene var en aksjon ledet av den svenske greven Folke Bernadotte for å redde dansker og nordmenn (unntatt jøder) som satt i tyske konsentrasjonsleirer, eller som av andre grunner trengte hjelp til å unnslippe krigsområdet. Etter dansk og norsk påtrykk og planlegging ble det i regi av det svenske Røde Kors i mars og april 1945 reddet i overkant av 15 000 skandinaver og personer med annen nasjonalitet fra konsentrasjonsleirene i tyskkontrollerte områder.

Sverige var nøytralt under den kalde krigen.

Etterkrigstiden (1945–)

Nordiske råd ble etablert i 1952 og Finland kom med i 1956. Norge og Danmark gikk med i NATO, mens Sverige forble nøytralt. Dag Hammarskiöld var generalsekretær i FN til sin død. Etter dannelsen av EEC gikk Sverige og Norge sammen med Storbritannia, Portugal, Østerrike og Sveits i frihandelsforbundet EFTA.

Se også

• Liste over Sveriges monarker
• Liste over Sveriges dronninger
• Sveriges utenriks- og sikkerhetspolitikk under den kalde krigen
• Liste over svenske fredsavtaler

Referanser

Litteratur

• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Jensen, Magnus (1962). Nordens historie for gymnaset. Oslo: Cappelen.