I dag er Teherankonferansen i 1943 et høyaktuelt tema som angår oss alle, enten vi er klar over det eller ikke. Ettersom verden beveger seg mot en stadig mer usikker fremtid, blir Teherankonferansen i 1943 en grunnleggende del i livene våre, og påvirker måten vi samhandler med miljøet vårt, med andre mennesker og til og med med oss selv. Derfor er det nødvendig å fordype seg i kunnskapen og forståelsen av Teherankonferansen i 1943, for å møte utfordringene som oppstår i denne skiftende verden. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Teherankonferansen i 1943, og utforske dens implikasjoner, anvendelser og konsekvenser i livene våre.
Teherankonferansen er en betegnelse som brukes om de allierte lederne Josef Stalin, Franklin Delano Roosevelt og Winston Churchill første felles møte under andre verdenskrig. Konferansen ble avholdt i Sovjetunionens ambassade i Teheran, Iran, fra 28. november til 1. desember 1943.
Teherankonferansen kom etter Kairokonferansen (22. – 26. november 1943), den ble fulgt av Jaltakonferansen (4. – 11. februar 1945), og Potsdamkonferansen (17. juli til 2. august 1945). Hoveddiskusjonen var sentrert rundt åpningen av en ny front i Vest-Europa (det som ble invasjonen i Frankrike i 1944). Sovjetunionens diktator Josef Stalin lovet også sovjetisk krigserklæring mot Japan når Tyskland var beseiret.
Irans statsoverhode Reza Pahlavi sympatiserte med Nazi-Tyskland. Ved utbruddet av krigen erklærte sjahen Iran som nøytralt. Etter det tyske angrepet på Sovjetunion, invaderte britiske og sovjetiske styrker Iran fra 25. august 1941. Hensikten med invasjonen var å oljefeltene i Midtøsten, stanse tysk aktivitet i Iran, sikre forsyningslinjene til Sovjetunionen og forebygge en mulig tysk trussel mot Irans vestlige grenser.
Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne. Roosevelt og Stalin bodde i den sovjetiske ambassaden, mens Churchill bodde i den britiske legasjonens lokaler i nærheten.
Samtidig lovet en separat protokoll at de tre landene skulle anerkjenne Irans uavhengighet:
Viktigst var konferansen organisert for å planlegge den endelige strategien for krigen mot Tyskland og dens allierte.
Vedrørende spørsmålet om hva som skulle gjøres med Tyskland etter det var beseiret, så var det ulike meninger om det. Stalin ville annektere den nordøstlige delen av Preussen, noe Roosevelt og Churchill aksepterte. Mens Churchill mente roten til tysk militarisme lå i Preussen, og at det derfor måtte behandles særlig strengt, mente Stalin at tyske soldater fra Bayern og andre deler av landet hadde kjempet like hard, landet måtte derfor demilitariseres. Det endte med at spørsmålet om Tyskland ble utsatt.