Andreas Hval | |||
---|---|---|---|
Født | 15. mai 1848 Haugsbygd | ||
Død | 24. mai 1910 (62 år) Trondheim | ||
Beskjeftigelse | Politiker, prest | ||
Parti | Høyre | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Domkirkegården | ||
Stortingsrepresentant | |||
1. januar 1892–31. desember 1894 | |||
Valgkrets | Trondhjem og Levanger | ||
1. januar 1890–9. mars 1891 | |||
Valgkrets | Trondhjem og Levanger | ||
Møtte for | Jacob Aall Bonnevie | ||
Andreas Henriksen Hval (født 15. mai 1848 i Haugsbygd i Buskerud, død 24. mai 1910 i Trondhjem) var en norsk luthersk prest og politiker (H). Han var stortingsrepresentant for Trondhjem og Levanger 1890–1891 og 1892–1894.
Andreas Hval var sønn av gårdbruker Henrik Jensen Hval og hustru Ingeborg Olsdatter Knæstang. Han giftet seg med Thora Elise Færden, søster til sogneprest Michael Johan Færden og amtsskolebestyrer Engebret Moe Færden og kusine til biskop og eventyrsamler Jørgen Moe.
Han hadde studentereksamen fra 1867 og teologisk embedseksamen fra 1873.
Hval var lærer ved Ringerikes realskole 1869–1973, lærer ved Aars og Voss' skole 1873–1875, og lærer ved Nissens pikeskole 1875–1876.
Han var stiftskapellan i Hamar stift 1876–1877 og residerende kapellan i Sør-Odal 1877–1880. I 1880 kom han til Trondhjem som fengselsprest ved straffeanstalten (tukthuset). Ved siden av denne nokså frie stillingen var Hval fra 1900 sekretær og forretningsfører i Den norske kirkes presteforening.
Sammen med Karl Rygh, Marius Bøckman og Johan Christian Høitomt tilhørte Hval en generasjon av yngre embedsmenn som ledet Grundlovsforeningen i Trondhjem fra 1880-årene.
Han var innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene Trondhjem og Levanger 1892–1894, etter å ha møtt fast for statsråd Jacob Aall Bonnevie 1890–1891. Hval var medlem av Stortingets konstitusjonskomité 1890–1891 og sekretær i Stortingets kirkekomité 1892–1894. I likhet med sin generasjon i Trondhjem beveget han seg i reaksjonær retning i forsvar av kongens absolutte veto og motstand mot statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene. Ved slutten av stortingsperioden i 1894 mente Peder Rinde at «den smule moderasjon» som Hval hadde vist første gang han møtte på tinget, «er nå fullstendig fordampet». Rundt århundreskiftet opplevde de to konservative velgerforeningene i Trondhjem et konfliktfylt generasjonsskifte, som endte med at næringslivets yngre menn førte an i Høyre.