De hvite (Finland)
I dagens verden har De hvite (Finland) fått enestående relevans i ulike aspekter av dagliglivet. Fra dens innvirkning på politikk til dens innflytelse på teknologi, er De hvite (Finland)s tilstedeværelse ubestridelig på den globale scenen. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige dimensjonene som De hvite (Finland) manifesterer seg i, analysere dens utvikling over tid og dens innvirkning på det moderne samfunn. Gjennom denne analysen vil vi bedre kunne forstå betydningen av De hvite (Finland) og dens rolle i å forme verden i dag.
De hvite (finsk: Suojeluskunta) utgjorde den ene stridende parten i den finske borgerkrigen. Tilsvarende benevnelse ble brukt om den militære motstanden mot bolsjevikene i Russland under den russiske borgerkrigen. Motstanderne ble benevnt de røde.
De første paramilitære grupperingene oppsto allerede under den russiske revolusjonen i 1905, etter at Russland hadde tapt den russisk-japanske krig. Disse militære motstandsgruppene kom på bakgrunn av de russiske forsøkene på å russifisere Finland. De første voldelige sammenstøt mellom hvite «beskyttelsesstyrker» og bolsjeviker fant sted allerede sommeren 1906 i Helsingfors.
Under borgerkrigen besto De hvite i hovedsak av borgerlige politiske krefter som var lojale til det konservative og borgerlige finske senatet. Politisk leder for De hvite i Finland var Pehr Evind Svinhufvud. Den militære kommandanten var Carl Gustaf Mannerheim. Offiserskorpset hadde, som Mannerheim, for en stor del bakgrunn fra den keiserlige russiske hær fra før den finske uavhengighetserklæringen av 6. desember 1917.
Ved utbruddet av borgerkrigen besto de hvite styrkene hovedsakelig av de frivillige militære gruppene, men ganske snart ble de dominert av utskrevne, regulære soldater som hadde trent og kjempet i Tyskland, de såkalte jägertroppene. Disse styrkene, som var bedre disiplinert og bedre trent enn de frivillige styrkene, ble avgjørende for den hvite sidens seier i borgerkrigen, i tillegg til den tyske militære støtten. De røde lyktes aldri med å få tak i regulære militære mannskaper, noe som var en årsak til deres nederlag.
De røde styrkene i Finland var imidlertid nær knyttet til de militære styrkene i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk deres allierte med basis i venstrefløyen i Finlands sosialdemokratiske parti, anført av Otto Kuusinen.
Paramilitære elementer besto helt fram til andre verdenskrig, men ble forbudt etter den finske fortsettelseskrigen i 1944 etter krav fra Sovjetunionen.
Hvite styrker i Finland
- Ved slutten av 1917: 30 000 menn
- Da borgerkrigen startet: 35 000 menn
- Da borgerkrigen sluttet: 70 000 menn
- I 1920: 100 000 menn