I dagens verden er Egil Olbjørn et tema som skaper interesse og debatt på alle områder. Enten i politikk, teknologi, vitenskap eller kultur, er Egil Olbjørn et avgjørende element som direkte påvirker måten vi lever, tenker og forholder oss på. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Egil Olbjørn, og utforske dens betydning, dens implikasjoner og dens rolle i utviklingen av dagens samfunn. Gjennom detaljert analyse og en tverrfaglig tilnærming tar vi sikte på å avdekke mysteriene og utfordringene som Egil Olbjørn utgjør, og dermed åpne nye dører til kunnskap og stimulere til dyp refleksjon over dens betydning og innvirkning på den moderne verden.
Egil Olbjørn | |||
---|---|---|---|
Født | 3. aug. 1902 | ||
Død | 1. feb. 1982 (79 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Dommer | ||
Parti | Nasjonal Samling | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Egil Yngvar Olbjørn (født 3. august 1902, død 1. februar 1982) var en norsk politimann som var Jonas Lies høyre hånd som sjef for Ordenspolitiet 1941–1945, under den tyske okkupasjonen av Norge.
Olbjørn meldte seg inn i Nasjonal Samling 27. april 1940. Olbjørn var en av de tre dommerne (sammen med Karl Marthinsen og Egil Reichborn-Kjennerud) i Politiets særdomstol som dømte Gunnar Eilifsen til døden i 1943. Han gikk opprinnelig inn for å gi Eilifsen åtte års fengsel, men lot seg presse av Jonas Lie og Sverre Riisnæs til å gå inn for dødsstraff.
Olbjørn sto sammen med Lie da en rekke norske nasjonalsosialster samlet seg på Skallum 8. mai 1945 etter den tyske kapitulasjonen. Olbjørn var i den gruppen som ga opp og reiste derfra mens hjemmefrontstyrkene samlet seg rundt gården.
Under landssvikoppgjøret i 1949 ble han i Eidsivating lagmannsrett dømt til 15 års tvangsarbeid, tap for alltid av stillingen som offiser i den norske hær og begrenset rettighetstap i 10 år. Høyesterett nedsatte frihetsstraffen til 12 års tvangsarbeid. Olbjørn ble løslatt fa Sem fengsel 15. desember 1950.