Folkloristikk
I denne artikkelen skal vi snakke om Folkloristikk, et tema som har fått aktualitet de siste årene og som har skapt stor debatt i dagens samfunn. Folkloristikk er et interessepunkt for mange mennesker, siden det har en direkte innvirkning på ulike aspekter av hverdagen vår. Gjennom de neste par linjene vil vi utforske dette emnet i dybden, analysere dets implikasjoner, dets utvikling over tid og dets relevans på ulike områder. Uten tvil er Folkloristikk et tema som ikke etterlater noen likegyldige, og det er viktig å forstå det grundig for å bedre forstå verden rundt oss.
Folkloristikk er den akademiske betegnelsen på faget som tidligere også var omtalt som folkeminnevitenskap eller folkeminnegransking. Det var det romantiske syn, som, via Herder, ledet til oppfattelsen av studieobjektet «folkeminner», og som i hovedsak rommet allmuens ("folkets") dikteriske frembringelser, slik disse var overlevert fra en generasjon til den neste.
Opprinnelig beskjeftiget folklorister seg altså med tradisjonsbegrepet i forbindelse med emnene folkedikting, folketro og studiet av immaterielle skikker. I dag er fagområdet utvidet til også å omfatte traderte og kommuniserte holdninger og opplevelser, aspirasjoner og verdisetting, mer flyktige fortellergenre som vitser, rykter, moderne vandrehistorier (på engelsk urban legends), UFO-historier og liknende har kommet mer i fokus. Dessuten er kommunikasjonsteori, semiotikk og samfunnsvitenskapelige forklaringsmodeller mye brukt i faget.
Folkloristikken er nå, ved de norske universitetene, slått sammen med blant annet søsterfaget etnologi (som omfatter studiet av materiell og sosial kultur), under fellesbetegnelsen kulturhistorie (i Oslo) eller kulturvitenskap (i Bergen).
Folklorist er avledet av det engelske ordet folk-lore (lore = kunnskap). Begrepet ble skapt av arkeologen William J. Thomas (1803-1885), som først brukte det i et brev som ble publisert i Londontidsskriftet Athenaeum i 1846. En eldre betegnelse på folklorister er folkeminneforskere eller folkeminnegranskere.
Fagfeltet kalles folkloristikk (tidligere folkeminnevitenskap), Volkskunde (ty), Folkloristics (eng), folkloristique (fr) osv.. Forskere innenfor denne disiplinen omtales sammen med etnologer, religionshistorikere og kulturantropologer også for kulturhistorikere. Folkloristikk er en utpreget komparativ vitenskap som arbeider med immaterielle kulturtradisjoner, spesielt folkediktning (ulike former for muntlig tradert litteratur og booklore), sang som kommunikasjon, men også med holdninger og strategier fremkommet gjennom livsløpsstudier og ulike politiske og religiøse bevegelser, aspirasjoner, trossystemer, myter og ritualer. Noen nordiske skriftserier som publiserer innenfor det folkloristiske emneområdet er Folklore Fellows' Communications, NIF Publications, Norsk Folkeminnelags skrifter, Nord Nytt og Tidsskrift for kulturstudier.
Norske folklorister
Svenske folklorister
Danske folklorister
- Svend Grundtvig
- Axel Olrik
- Ferdinand Ohrt
- Laurits Bødker
- Iørn Piø
- Bengt Holbek
- Birgit Rørbye
- Bente Gullveig Alver
Finske folklorister
- Julius Krohn
- Kaarle Krohn
- Antti Aarne
- Juha Pentikäinen
- Lauri Honko
- Anna-Leena Siikala
- Ulrika Wolf-Knuts
- Annikki Kaivola-Bregenhøj
Litteratur
- Dag Strömbäck (red:) Leading Folklorists of the North. Universitetsforlaget. Oslo 1971.
- Inger M. Boberg: Folkemindeforskningens Historie i Mellem- og Nordeuropa. Danmarks Folkeminder nr. 60. Einar Munksgaards Forlag. København 1953.
- Gun Herranen (red:) Folkloristikens aktuella paradigm. Nordiska institutet för folkdiktning. NIF Publications No. 10. Åbo 1981.
- Ronald Grambo: Folkloristic Research in Norway 1945-1976. Ideas and results in Profile (s. 220-286). Norveg. Folkelivsgransking 20. Universitetsforlaget. Oslo 1977. ISSN 0029-3601
- Ronald Grambo: Folkloristic Research in Norway 1977-1982. A summary of ideas and trends (s. 107-155). Norveg. Folkelivsgransking 26. Universitetsforlaget. Oslo 1983. ISBN 82-00-06768-8
Eksterne lenker
Hva er folkoristikk? - artikkel fra forskning.no 26. juni 2005