Gabriel Langfeldt

I våre dager har Gabriel Langfeldt blitt et aktuelt tema på ulike samfunnsområder. Dens innvirkning har blitt følt i politikk, økonomi, kultur og folks daglige liv. Siden fremveksten har Gabriel Langfeldt vakt stor interesse og har skapt debatter og diskusjoner rundt dens omfang og konsekvenser. Denne artikkelen søker å utforske de mange fasettene til Gabriel Langfeldt, analysere dens innflytelse i ulike kontekster og tilby et omfattende syn på betydningen i det nåværende landskapet. Gjennom en tverrfaglig tilnærming har vi som mål å adressere Gabriel Langfeldt fra ulike perspektiver, og dermed bidra til en bredere og berikende forståelse av dette fenomenet.

Gabriel Langfeldt
Født23. des. 1895Rediger på Wikidata
Kristiansand
Død28. okt. 1983Rediger på Wikidata (87 år)
Oslo
BeskjeftigelsePsykiater, medisinprofessor, biograf Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Kristiansand katedralskole Gimle
SøskenEinar Langfeldt
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre Aker kirkegård

Gabriel Langfeldt (1895–1983) var en norsk professor i psykiatri og overlege ved Psykiatrisk klinikk, Universitetet i Oslo.

Etter krigen har det kommet mange psykologiske studier av nazismen, og i Norge ble det initiert et forskningsprogram av Gabriel Langfeldt i 1945. Langfeldt var psykiatrisk sakkyndig i rettssaken mot Knut Hamsun under landssvikoppgjøret. Hamsun var svært uenig i den behandling som han fikk, og i hans siste bok Paa gjengrodde Stier avvæpner han Langfeldts diagnose «varige svekkede sjelsevner».

Langfeldt var også kritisk til at Vidkun Quisling ikke ble underkastet en judisiell observasjon. I Gåten Vidkun Quisling konkluderte han med en paranoid sinnslidelse.

Bibliografi

  • Gåten Vidkun Quisling. Oslo 1969 , 109 s.
  • Overgangsalderens og alderdommens problemer og sinnslidelser. Oslo 1966 Heftet, 91 s.
  • Sjalusisyken. Oslo 1972 Heftet, 80 s.
  • Abnorme karakterer, psykopater. 114 sider, 1976 ISBN 82-00-09432-4
  • Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun. Gyldendal 1978 (medforfatter Ørnulv Ødegård)

Referanser

  1. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 13. november 2012, besøkt 24. august 2018

Eksterne lenker