I denne artikkelen skal vi utforske Georg av Podiebrad og dens innvirkning i forskjellige sammenhenger. Fra opprinnelsen til den nåværende utviklingen har Georg av Podiebrad vært et tema for interesse og debatt på ulike områder. Vi vil analysere dens betydning i dagens samfunn, dens relevans i det akademiske feltet og dens innflytelse på teknologisk utvikling. I tillegg vil vi undersøke hvordan Georg av Podiebrad har formet folks meninger og holdninger over tid og hvordan det fortsetter å være et referansepunkt i dagens verden. Gjennom denne omfattende analysen håper vi å belyse Georg av Podiebrad og gi en mer fullstendig oversikt over dens innvirkning på hverdagen.
Georg av Podiebrad | |||
---|---|---|---|
Født | 23. apr. 1420 Poděbrady | ||
Død | 22. mars 1471 (50 år) Staré Město | ||
Beskjeftigelse | Konge | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Kunigunde av Sternberg (1441–) Joanna of Rožmitál (1450–) | ||
Far | Victor of Kunštát and Poděbrady | ||
Mor | Anne of Wartenberg | ||
Søsken | Eliska von Kunstat und Podiebrad Margrethe av Podiebrad | ||
Barn | |||
Nasjonalitet | Kongeriket Böhmen | ||
Gravlagt | St. Vitus-katedralen | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Georg av Podiebrad (tsjekkisk: Jiří z Poděbrad ), eller Georg av Kunštát og Poděbrady, (født 6. april 1420 på slottet Poděbrady, død 22. mars 1471 i Praha) var konge av Böhmen 1458–1471. Han var tsjekkernes eneste husittiske konge.
Han var leder for de moderate husittene, utrakvistene, og forsøkte å holde seg inne med paven. Han mislyktes med dette og ble bannlyst i 1466.
Georg var sønn av den böhmiske adelsmannen Victor av Kunštát og Poděbrady, en av utrakvistenes ledere under husitterkrigene. Han ble i ung alder selv en av husittenes ledere, og ble etter Ptacek av Pirksteins død deres øverste leder.
Etter at kong Albrecht og ble etterfulgt av sønnen Ladislaus, som ble født etter farens død, blusset motsetningene mellom husittene og katolikkene opp igjen. I 1448 inntok Georgs hær Praha. I 1451 anerkjente keiser Fredrik III, som var Ladislaus' verge, Poděbrad som riksstyrer i Böhmen. Samme år valgte en riksdag i Praha ham til regent.
Etter at kong Ladislaus ble myndig i 1453, ga han uttrykk for katolske sympatier, noe som brakte Georg i en vanskelig posisjon. Kong Ladislaus døde brått i 1457, og Georg ble beskyldt for å ha myrdet ham. Nyere undersøkelser tyder på at han døde av leukemi.
27. februar 1458 ble Georg enstemmig valgt til ny konge. Selv for det pavetro partiet var hans moderate politikk var til å leve med.
Georgs forsøk på å komme til en forståelse med pavedømmet strandet på pave Pius IIs krav om at avtalen som ga husittene religionsfrihet måtte oppheves.
Georg la fram det første forslaget om en europeisk union av kristne stater for å stoppe osmanenes frammarsj etter Konstantinopels fall i 1453.
Etter Pius' død i 1464, forsøkte Georg uten hell å komme overens med den nye paven, Paul II. Etter at det pavelige parti samlet seg mot Georg i 1465, bannlyste paven ham 23. desember 1466, og erklærte ham avsatt som konge. Keiser Fredrik III, og kong Mattias av Ungarn fulgte oppfordringen om å gå til krig mot Georg. Kong Matthias, Georges tidligere svigersønn, hadde mest hell med seg og erobret det meste av Mähren; 3. mai 1469 lot han seg krone som ny konge i Böhmen.
Georg døde 22. mars 1471. Hans tilhengere valgte den polske prinsen Vladislav til ny konge.