Velkommen til artikkelen om Grønlandssaken, et tema som er av største betydning i dag. Grønlandssaken er et relevant emne som fortjener å bli utforsket i dybden for å forstå dets implikasjoner og dets innvirkning på ulike aspekter av dagliglivet. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger rundt Grønlandssaken, og analysere dens relevans i ulike kontekster og på ulike samfunnsområder. Fra dens innflytelse på det personlige livet til dens innvirkning på det profesjonelle feltet, er Grønlandssaken et tema som aldri slutter å generere debatt og diskusjon, og det er derfor vi i denne artikkelen vil fordype oss i studien for å utvide vår kunnskap og forståelse av det. .
Grønlandssaken var en tvist mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Grønland eller Eirik Raudes Land.
Saken var mest aktuell i tiden mellom første og andre verdenskrig, i mellomkrigstiden. Saken hadde bakgrunn i at Danmark etter Kieltraktaten av 1814 skulle avstå Norge til Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte ikke med.
Etter at Norge ble en selvstendig nasjon etter unionsoppløsningen i 1905, ble det en økende diskusjon om Grønland egentlig hørte til Norge. Samtidig ble det arbeidet for at Svalbard skulle høre til Norge. I samtaler med den danske ambassadøren i Norge sommeren 1919 uttalte utenriksminister Nils Claus Ihlen seg om Grønlandssaken. I samtale den 22. juli 1919 kom den såkalte Ihlen-erklæringen, som gikk ut på at Danmark skulle støtte Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris. Til gjengjeld skulle ikke Norge kreve Grønland eller deler av Grønland.
I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styring, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter, fordi norske sel- og hvalfangere holdt til på Øst-Grønland. Saken vakte sterke følelser i Norge.
Et område ved den norske radiostasjonen i Myggbukta ble okkupert av en ekspedisjon under ledelse av den sunnmørske fangstmannen Hallvard Devold og fire andre fangstmenn den 27. juni 1931. Området mellom 71° 30' og 75° 40' N kalte de Eirik Raudes Land, og trakk med det linjer tilbake til Eirik Raude og norsk styre i norrøn tid. Devold sendte et telegram for å opplyse om okkupasjonen. «I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land». Området var nærmest ubebodd.
I utgangspunktet var okkupasjonen privat, men den norske regjeringen støttet opp om okkupasjonen. Hallvard Devold hadde politimyndighet i Eirik Raudes Land frem til Ingstad kom til Nordøstgrønland sommeren 1932. Helge Ingstad ble norsk sysselmann på Eirik Raudes Land fra 1932 til 1933.
Forsvarsministeren i Norge, Vidkun Quisling, ga ordre om at den norske Marinen om nødvendig skulle støtte okkupasjonen. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske Bondeparti-regjeringen den 10. juli 1931. Saken var så tyngende for de involverte parter at justisminister Asbjørn Lindboe oppsøkte et medium, Ingeborg Køber som senere ble kjent fra Køber-saken, i håp om at hun kunne mane frem ånden til den nylig avdøde statsminister Peder Kolstad – Lindboe trengte avdødes råd.
Norge og Danmark sa seg villige til å la Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag dømme i den vanskelige saken. Domstolen kom fram til at det norske suverenitetskravet på Øst-Grønland var ugyldig etter internasjonal rett. Kielfreden fra 1814 hadde uttrykkelig lagt tidligere norske besittelser inn under Danmark. Domstolen viste til at Norge i flere traktater hadde anerkjent Danmarks suverenitet over Grønland, fra 1819 i forbindelse med gjeldsoppgjøret mellom Danmark og Norge, og også i senere inngåtte traktater opp gjennom årene. I tillegg viste domstolen til utenriksministerens eklæring fra 1919.
Norge aksepterte avgjørelsen, og avbrøt okkupasjonen den 5. april 1933. I etterkant, etter regjeringsskiftet, beklaget Stortinget sin håndtering av Grønlandssaken.