Guqin
I våre dager er Guqin et tema som er på alles lepper og som ikke går upåaktet hen i dagens samfunn. Dens betydning og relevans blir stadig tydeligere etter hvert som analysen blir dypere. Guqin har generert et bredt spekter av meninger og standpunkter, både for og imot, noe som har vakt stadig debatt på ulike områder. I denne artikkelen vil vi fullt ut utforske virkningen Guqin har hatt på våre daglige liv, så vel som dens implikasjoner for nåtid og fremtid. I tillegg vil vi analysere de ulike perspektivene som eksisterer rundt Guqin, med sikte på å gi en helhetlig og kontrastert visjon om dette gåtefulle temaet.
Guqin (kinesisk: 古琴; pinyin: Gǔqín, Wade-Giles: Ku-ch'in) er et av de eldste fortsatt spilte kinesiske strengeinstrumentene, og det som tradisjonelt har hatt den klart høyeste status. Det er kjent fra ca. 1000 f.Kr. Guqin er laget av et enkelt langt trestykke og har 7 strenger. Det er en type siter eller harpeleik.
Å kunne spille på guqin (eller qin som det ble kalt innen behovet for å skille det fra andre strengeinstrumenter gjorde at gu, «antikk», ble tilføyd navnet på 1800-tallet) ble ansett som en av De fire kunster en dannet person måtte beherske.
I den eldste tiden varierte utformingen av instrumentet. Under Tang-dynastiet (618 -- 907) fikk det sin definitive utforming: langsmalt og med syv strenger og med en grunn resonanskasse. Den spilles alltid monofont med høyre hånd. Med venstre hånd kan man avstedkomme forskjellige slags vibrato, som gir mulighet til en mengde variasjoner i komposisjonen. Klangen minner i noe grad om den vestlige lutten.
I Beijing finnes et eget forskningsinstitutt for aspekter ved guqin-instrumentet.
Instrumentene er ofte utstyrt med inskripsjoner og sigiller av forskjellig slag.
På gamle instrumenter sprekker gjerne lakken, men det anses bare å være et skjønnhetstegn, og forskjellige sprekkmønstre får sine egne navn.
Instrumentet og musikken er skrevet inn på UNESCOs liste over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.
Guan Pinghu var en kjent musiker som spilte på guqin.
Bibliografi
- Manfred Dahmer: Qin – die klassische chinesische Griffbrettzither, ML-Verlag
- Cecilia Lindqvist: Qin. Albert Bonnier, ISBN 91-0-010580-5
Referanser
- ^ Stein Urheim (17. februar 2023). «Guqinens stille kraft». www.dagogtid.no (norsk nynorsk). Besøkt 9. juni 2023.
Eksterne lenker
- (en) Guqin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) 古琴 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- John Thompson's Silk-stringed Qin En meget omfattande side på engelsk om guqin.
