I våre dager er Hannibalfeiden et tema med stor relevans i dagens samfunn. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Hannibalfeiden blitt et interessepunkt for et stort antall mennesker. Enten det er på det faglige, personlige eller akademiske området, er Hannibalfeiden et tema som har fanget oppmerksomheten til mange og som har vært debattert og diskutert ved en rekke anledninger. I denne artikkelen skal vi gå dypere inn i temaet Hannibalfeiden og utforske dets implikasjoner i ulike områder av hverdagen.
Hannibalfeiden er den norske betegnelsen på en krig mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1643–1645. Betegnelsen viser til den norske stattholderen Hannibal Sehested. I Sverige kalles krigen Torstensonska kriget, etter den svenske feltherren Lennart Torstenson; i Danmark kalles krigen Torstenssonfejden. På engelsk brukes betegnelsen «the Torstensson War».
Hannibal Sehested var kong Christian IVs svigersønn, og var den som hadde organisert den nyopprettede norske hæren.
Svenskene sto med store styrker i Tyskland på grunn av tredveårskrigen, og Christian IV blandet seg inn ved å intrigere mot svenskene. Det svenske riksrådet bestemte seg for å gjennomføre et overraskelsesangrep på Danmark 12. desember 1643. Den svenske general Torstensson gikk inn i Jylland fra Nord-Tyskland. En annen styrke angrep Sjælland fra Pommern, mens en tredje styrke, på 11 000 mann, angrep Skåne.
I 1644 sendte Christian IV en sjøstyrke mot Kiel, og mistet øyet sitt i sjøslaget i juli. Samme år inntok svenskene Helsingborg, Lund og Landskrona. De angrep ikke Malmö, på grunn av den sterke festningen der.
I Norge fikk stattholder Hannibal Sehested tillatelse til å bygge ut hæren. På rekordtid organiserte og trente han opp en hel hær. Han delte distriktene opp i legder, som pliktet å stille soldat med utstyr. I løpet av kort tid var hæren på 10 000, hvorav 8 000 var bondesoldater. Sehesteds oppgave var å lette på presset på Danmark, ved å angripe svenskene i Dalsland og Värmland, pluss Göteborg. Det ble med noen korte raid, før svenskene gikk inn i det da norske området Bohuslän på slutten av krigen. Der beleiret de Båhus festning og brente Konghelle.
Krigen endte med seier til Sverige.
Både på svensk og dansk-norsk side deltok svært mange skotter i krigshandlingene som leiesoldater.
Ved freden i Brömsebro mistet Danmark-Norge øyene Gotland og Øsel, samt Jämtland og Härjedalen. To annekssokn under Elverum prestegjeld, Idre og Särna var kommet på svenske hender i 1644, men ble glemt i fredstraktaten. Først ved en særskilt avtale i 1751 ble disse områdene i Dalarna formelt svenske.