I dagens verden har Havrettskonvensjonen blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Siden fremveksten har Havrettskonvensjonen dypt påvirket ulike aspekter av samfunnet, og generert debatter, refleksjoner og betydelige endringer. Denne artikkelen søker å ta opp betydningen av Havrettskonvensjonen på en omfattende og dyptgående måte, og utforske dens ulike aspekter og konsekvenser på ulike områder. Gjennom en detaljert analyse er det ment å belyse de mest relevante aspektene knyttet til Havrettskonvensjonen, for å generere større forståelse og bevissthet om dens mening og betydning i dag.
De forente nasjoners havrettskonvensjon (engelsk: United Nations Convention on Law of the Sea, UNCLOS) er en internasjonal overenskomst som regulerer ferdsel og økonomisk aktivitet på åpent hav, samt kyststaters rettigheter i deres nære havområder. Sekretariatet for konvensjonen er lagt til FNs avdeling for havspørsmål og havrett (United Nations Division for Ocean Affairs and the Law of the Sea).
«Fritt hav» er et prinsipp som går tilbake til 1600-tallet; nasjonale rettigheter var avgrenset til et smalt belte utenfor kystlinjen, vanligvis 3 nautiske mil. Alt hav utenfor denne territorialgrensen var internasjonalt farvann – fritt for alle stater, uten å tilhøre noen.
På 1900-tallet begynte mange kyststater å melde behov for å utvide sine farvann, enten for å utnytte mineralressurser, beskytte fiskebestander eller føre kontroll med utslipp. Spørsmålet kom opp i Folkeforbundet, som avholdt en konferanse i Haag – uten at noe vedtak ble fattet. En stat som aktivt underminerte prinsippet om fritt hav, var USA. I 1945 proklamerte president Truman at USA forbeholdt seg retten til utnyttelse av naturressursene på landets kontinentalsokkel. Andre stater var raske til å kopiere USA. Mellom 1946 og 1950 utvidet både Argentina, Chile, Peru og Ecuador sin suverenitet til 200 nautiske mil fra kysten for å innlemme fiskebankene i Humboldtstrømmen. Andre stater fulgte opp med å utvide sitt territorialfarvann til 12 nautiske mil. I 1967 var det bare 25 stater som fortsatt brukte den gamle 3-milssonen, og åtte stater hadde innført 200-milssone.
I 1956 holdt FN sin første havrettskonferanse (UNCLOS I) i Genève. Konferansen resulterte i fire konvensjoner som regulerte ulik virksomhet til havs. Den andre havrettskonferansen (UNCLOS II) gikk av stabelen i 1960, og resulterte ikke i noen internasjonal avtale.
Den tredje havrettskonferansen ble åpnet i New York i 1973, og begynte arbeidet med en ny traktat. Konferansen varte til 1982, og over 160 stater deltok. Arbeidet med konvensjonen ble ført etter konsensusprinsippet for å unngå at grupper av land organiserte seg i henhold til egeninteresse. Traktatteksten ble lagt ut for undertegning 10. desember 1982, og trådte i kraft 14. november 1994, etter at Guyana som den sekstiende staten hadde signert.