I dag ønsker vi å ta opp et tema som har fått stor aktualitet de siste årene. Herøy steinkirke er et tema som har fanget oppmerksomheten til samfunnet generelt, siden det påvirker hverdagen vår på ulike måter. Det er viktig å forstå dette emnet grundig, siden dets innflytelse spenner fra det personlige til det globale nivået. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Herøy steinkirke, analysere dens innvirkning i ulike kontekster og tilby en omfattende visjon om viktigheten i dag. Vi er sikre på at informasjonen du finner nedenfor vil være svært nyttig for deg for å forstå relevansen og omfanget av Herøy steinkirke i samfunnet vårt.
Herøy steinkirke | |||
---|---|---|---|
Område | Herøy kommune | ||
Byggeår | 1100-tallet | ||
Arkitektur | |||
Byggemateriale | Marmor | ||
Beliggenhet | |||
Herøy steinkirke var den første (kjente) kirken i Herøy i Møre og Romsdal og ble trolig bygget på 1100-tallet. Kirken var bygd på øya Herøy i romansk stil med rundbuer i vinduer og døråpninger. Utvendig målte bygningen 22,30 meter i lengden og den var 8,60 meter bred. Høyden til raften var 5,68 meter og til mønet 11,50 meter. Kirken ble revet i 1859 og steinen fra kirken ble brukt til grunnmur for den nye og større trekirken som ble satt opp like ved. Kirken var dedikert til Jomfru Maria og ble derfor omtalt som Mariakirken.
Herøy er nevnt flere ganger i Snorre og var et sentralt handelssted i vikingtiden og middelalderen. I flere hundre år var Herøy prestegjeld et hovedkall på Sunnmøre. Første omtale av kirken er i Aslak Bolts jordok i 1432. Kirken ble trolig bygget på Herøy på grunn av den gode tilkomsten. Øya lå midt i skipsleia, hadde en god havn, og var godt plassert i regionen med bosetning både innenfor og utenfor. Kirken ble bygd på det høyeste platået og var godt synlig fra skipsleia.
Tross den lette adkomsten til øya, skapte likevel plasseringen utfordringer. Det fantes ingen vannkilde på øya, og jordsmonnet var så dårlig at det skapte store problemer med kirkegården. Det var så lite jord på Herøy at når noen skulle gravlegges så måtte man frakte med seg jord for å dekke kisten. Selv om dette var et krav, så ble det aldri nok jord. Det sies at lukten av lik lå over området på varme dager.
Dette var en av fem middelalderske steinkirker på Sunnmøre, alle på ytre strøk. Sankt Jetmund kirke i Åheim er rekonstruert, Ulstein steinkirke er revet, Giske kirke består og Borgund kirke ble gjenreist etter brann. Det vår få fastboende på selve Herøya og den er skilt fra naboøya med prestegården av et smalt sund. Kirken lå på kanten av en knaus mot sjøen og det var derfor ikke dør på sørsiden. Det var inngang til skipet i vest og nord. Veggene var kledd med kvader av lokal grovkrystallinsk marmor. Det er bevart en rundbuet overligger trolig fra et vindu i koret.