Ingjald Reichborn-Kjennerud
I våre dager har Ingjald Reichborn-Kjennerud blitt et tema med stor relevans i dagens samfunn. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Ingjald Reichborn-Kjennerud fått en grunnleggende rolle i livene våre. Både på et personlig og faglig nivå har Ingjald Reichborn-Kjennerud hatt en betydelig innvirkning på måten vi forholder oss, jobber og underholder på. Dette er grunnen til at det er viktig å fullt ut forstå virkningen som Ingjald Reichborn-Kjennerud har på våre daglige liv, så vel som implikasjonene det innebærer for fremtiden. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj alt relatert til Ingjald Reichborn-Kjennerud, fra dens opprinnelse til dens innflytelse i dag, med sikte på å tilby en fullstendig og oppdatert visjon av dette svært relevante emnet.
| Ingjald Reichborn-Kjennerud | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. juni 1865 Hamar | ||
| Død | 7. aug. 1949 (84 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, lege | ||
| Barn | Ingjald Reichborn-Kjennerud | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1946) | ||
Ingjald Reichborn-Kjennerud (født 27. juni 1865 på Hamar, død 7. august 1949 i Oslo) var en norsk lege og medisinalhistoriker.
Han vokste opp i Halden med en skolemann som far og arkitekten Johan Joachim Reichborn som tippoldefar. Etter examen artium i 1883 studerte han etter farens anmodning sløyd i Sverige, samtidig med at han oversatte Edda til nynorsk og skrev artikler. Tross stor interesse for norrønt og latin, begynte han på medisinstudiet og arbeidet samtidig som assistent for Carl Lumholtz i 1885. Han tjenestegjorde som distriktslege og militærlege (sekondløytnant) i Kristiania, Kristiansand og Harstad fra 1911 til 1918.
Fra 1919 bodde han i Halden og med språkforskerne professor Hjalmar Falk og dosent Nils Lid studerte han folketro og skikker omkring tradisjonell medisin i Norge. Arbeidet resulterte i 1923 i en doktoravhandling Legerådene i den eldre Edda og Våre folkemedisinske lægeurter. Hans hovedverk er Vår gamle trolldomsmedisin I-V (1927–47), som ikke ble ferdig.
Han var far til Ingjald Reichborn-Kjennerud (1901–81).
Utmerkelser
- innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi 1933
- æresdoktor ved Universitetet i Madrid 1935.
Bibliografi
- Vår gamle trolldomsmedisin, I-V (1927–47).
- Folkemedisin i Østfold før og nu. Borgarsyssel Museum. Sarpsborg 1930
- Helsediktet fra Salerno (E. Sems Trykkeri, Halden, 1932). Om Regimen sanitatis Salernitanum
- Lægeskolen i Salerno og sagatidens kirurgi (1935)
- Medisinens historie i Norge. Grøndahl & søns forlag. Oslo 1936. Med Fredrik Grøn og I. Kobro.
- Latin for medisinere (1940)
- Elskov og overtro. Fra vår gamle trolldomsmedisin. Universitetsforlaget. Oslo 1985.
Referanser
- ^ a b Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 172327814, besøkt 30. mai 2020
- ^ «(no) Ingjald Reichborn-Kjennerud». Norsk biografisk leksikon.
- ^ Carl-Herman Tillhagen: «Ingjald Reichborn-Kjennerud (1865–1949)» I: Arv 1969; s. 353-374
- ^ Dag Strömbäck mfl (red): Leading Folklorists of the North. Universitetsforlaget. Oslo 1971