Knipling
I dagens verden er Knipling et tema med stor interesse og relevans. Enten det er på det politiske, sosiale, kulturelle eller vitenskapelige feltet, har Knipling fanget oppmerksomheten til mennesker i alle aldre og fra forskjellige deler av verden. Ettersom Knipling fortsetter å være gjenstand for debatt og analyse, er det viktig å forstå dens innvirkning på samfunnet vårt og verden for øvrig. I denne artikkelen vil vi utforske forskjellige aspekter av Knipling, fra opprinnelsen til dens mulige implikasjoner for fremtiden. Vi vil også undersøke de ulike perspektivene og meningene som finnes rundt Knipling, med sikte på å tilby en helhetlig og fullstendig visjon av dette temaet som er så relevant i dag.
.jpg)
Knipling er tekstilarbeid i gjennombrutt mønster. Man deler gjerne knipling-begrepet i to hovedgrupper: Sydde og kniplede (slåtte).
1) Sydde kniplinger består enten av uttrekkssøm (f. eks Hardangersøm), eller av broderi der det gjennombrutte mønsteret lages uten et stoff som underlag.
2) Kniplede kniplinger lages på en kniplepute/et kniplebrett og med trådene spolt opp på mange pinner. Det antas at ordet "knipling" kommer fra det tyske ordet "Klöppel" som betyr pinne eller stokk, og at ordet "knipling" altså skal forstås som gjennombrutt tekstilarbeid produsert ved hjelp av stokker (Klöppeln) (i motsetning til sydde kniplinger som lages ved hjelp av en nål).
I Europa oppsto kniplingsteknikken flere steder samtidig i renessansen, med de nord-italienske byene Venezia, Milano og Genova som kjerneområde sammen med Flandern.
Kniplinger spilte en sentral rolle i europeisk mote på 1500-tallet og 1600-tallet. Kniplede krager og mansjetter var viktige elementer i både manns- og kvinnedrakter. Også i interiørdetaljer (duker, gardiner og møbler) fikk kniplinger en viktig dekorativ funksjon. Kniplinger var veldig dyre fordi knipling er en veldig tidkrevende teknikk, og kniplinger var et viktig statussymbol igjennom 1500-, 1600- og 1700-tallet.
Knipleteknikken spredde seg fra tidlig 1500-tall rundt i Europa, og også folkedraktene ble etterhvert påvirket.
I Norge har kniplede kniplinger vært brukt på en del av våre folkedrakter, både smale linkniplinger på tørklær/hodelin og metallkniplinger på liv, stakk og/eller løslommer. Dessuten eksisterer det en tradisjon for kniplinger av ull nederst på stakken i området rundt Flå/Krødsherad. Vi har aldri hatt noen knipleindustri i Norge, slik det har eksistert i våre naboland (kniplesentre i Vadstena i Sverige og Tønder i Danmark). I stedet har det formodentlig vært kniplet for lokalt salg i de enkelte dalfører.
Sydde kniplinger i Norge har vært bedre kjent og mer benyttet enn de kniplede kniplingene. Mest kjent er Hardangersøm eller Kvitsaum.
Knipleteknikken ble mekanisert på 1800-tallet etter at engelskmannen John Heathcoat fant opp bobinettmaskinen. Etter det falt de håndlagde kniplingene i verdi og tapte ganske fort sin betydning som statussymbol for de ledende samfunnsklasser.
Se også
Litteratur
- Kirsten Røvig Håberg: Tekstilhistorie (Tell forlag, 2000)