Denne artikkelen vil ta for seg temaet Konsonant, som er av stor relevans i dag. Konsonant er et tema som har skapt stor interesse på ulike områder, fra politikk til vitenskap, gjennom kultur og samfunn generelt. Opp gjennom historien har Konsonant vært gjenstand for studier og debatt, reist motstridende meninger og skapt dype refleksjoner rundt dens innvirkning på hverdagen. I denne forstand er det viktig å analysere i detalj de forskjellige aspektene knyttet til Konsonant, og adressere dens implikasjoner og konsekvenser, samt mulige løsninger som kan oppstå som et resultat av dens tilstedeværelse. Derfor er hovedmålet med denne artikkelen å gi et bredt og oppdatert syn på Konsonant, for å fremme kritisk og konstruktiv refleksjon rundt dette svært relevante temaet.
En konsonant (også kalt medlyd) er fonetisk sett en lyd i talespråket som er slik at luftstrømmen treffer på en eller flere hindringer på veien fra lungene til munnen eller nesen. Det vil si at for eksempel t og v er konsonanter, mens a og o ikke er det.
Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder kalles konsonanter imens resten av bokstavene i alfabetet kalles vokaler.
Fonologisk sett, er derimot hovedregelen at en konsonant ikke er stavingsbærende. På det grunnlaget kan en si at n på norsk som regel er en konsonant. Den norske j-en uttales i mange varianter av norsk akkurat som en kort i, som er en vokal. Men likevel regnes den for en konsonant (eller i noen tilfeller for en halvvokal), siden den ikke er stavingsbærende.
Ubykhisk, som døde ut i 1992, hadde 2 eller 3 vokaler og 84 konsonanter.