Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning
I dagens verden er Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning fortsatt et tema av stor betydning og interesse for et bredt publikum. Dens relevans overskrider grenser og generasjoner, og dens innvirkning har blitt følt i ulike samfunnssfærer. Fra dens fremvekst til i dag har Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning vært gjenstand for debatt, analyse og refleksjon, og har stadig generert nye perspektiver og tilnærminger til dens betydning og påvirkning. I denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning, undersøke dens utvikling over tid og dens relevans i den moderne konteksten. Gjennom en detaljert analyse og et kritisk blikk vil vi søke å gå dypere inn i betydningen av Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning og dens innvirkning på livene våre, og tilby en omfattende visjon som lar oss forstå betydningen av den i dagens verden.
Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning, forkortet til LRTAP (engelsk: The Convention on Long-Range Transboundary Air Pollution, forkortet til CLTRAP), har til hensikt å beskytte menneskelig miljø mot luftforurensning og for gradvis å redusere og forhindre luftforurensning, inkludert langtransportert luftforurensning (forurensning som via meteorologi forflyttes over landegrenser).
Konvensjonen har 51 deltagere (stater) som har et sekretariat fra De forente nasjoners økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) for håndhevelse av konvensjonen. Deltagerne utvikler beslutninger og strategier for å bekjempe utslipp av luftforurensning via overvåking, forskning, utveksling av informasjon, og rådspørring. Norge er aktiv deltagende i konvensjonen.
Konvensjonen ble opprettet i 1979 og har siden adressert en rekke betydelig miljøproblemer i regionen UNECE via vitenskapelig samarbeid og forhandlinger om politiske beslutninger (som eksempelvis å fastsette grenseverdier for utslipp av bestemte forrensninger). Konvensjonen har så langt blitt utvidet med åtte protokoller som har identifisert særskilte grep som må bli tatt av de deltagende nasjonene for å redusere utslipp av deres luftforurensning. Konvensjonen har vært et betydelig virkemiddel for å beskytte miljøet fra skadene som luftforurensning har ført til.
Konvensjonens førstefokus er å bedømme og om mulig revidere de nyeste protokollene, implementeringen av konvensjonen og dens protokoller for hele UNECE-regionen, da med særlig fokus på østlige Europa, Kaukasus, Sentral-Asia og sørøstlige Europa, foruten også utveksling av kunnskap og informasjon med andre regioner i verden.
EMEP
En viktig oppgave er å jevnlig gi myndighetene og tilstøtende organer kvalitetssikret vitenskapelig informasjon for å støtte utviklingen og ytterligere evaluering av internasjonale protokoller på utslippsreduksjonen som forvandles innenfor konvensjonen. Herunder er EMEP-programmet (Co-operative Programme for Monitoring and Evaluation of the Long-range Transmission of Air Pollutants in Europe), et samarbeidsprogram for overvåking og evaluering av langtransporterte luftforurensninger i Europa. Opprinnelig fokuserte EMEP-programmet på å vurdere og fastslå langtransportert effekt av sur nedbør og eutrofiering over grensene, men ble siden endret til å omfatte dannelsen av bakkenær ozon og til persistente organiske forurensninger (POPer), tungmetaller og svevestøv. Programmet støtter seg på tre hovedelementer:
- Innsamling av utslippsdata
- Måling av luft- og nedbørskvalitet
- Modellering av atmosfærisk transport og avsetning av luftforurensning.
EMEP består av fem koordineringssentre og fire spesialenheter. I Norge har NILU - Norsk institutt for luftforskning ansvaret for det kjemiske senteret (CCC) siden 1977, og det vestlige meteorologiske syntetiserende senter (MSC-W) er styrt av Meteorologisk institutt siden 1979.