Ludvig den tyske

Ludvig den tyske
Født		ca. 806
Død		28. aug. 876 Frankfurt
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of East Francia (843–876)
Ektefelle		Hemma (827–)
Far		Ludvig den fromme
Mor		Ermengarde of Hesbaye
Søsken		8 oppføringer Lothar I av Det tysk-romerske rike Pepin I of Aquitaine Karl den skallede Arnulf of Sens Gisela Rotrude Bertha Hildegard, princess of Francia
Barn		9 oppføringer Karloman av Bayern Irmgard av Chiemsee Louis III the Younger Karl den feite Bertha Hildegard Gisela Verona of Leefdaal Veronus of Lembeek
Gravlagt		Lorsch kloster
Ludvig den tyske på Commons

Ludvig den tyske (født 804, død 28. august 876) var den første konge av Østfrankerriket. Han var sønnesønn av Karl den store, og tredje sønn av Ludvig den fromme og hans første hustru Ermengard av Hesbaye. Han fikk tilnavnet Germanicus, «den tyske», kort tid etter sin død i anerkjennelse av Magna Germania av Romerriket, det vil si det som ble hetende Det tysk-romerske rike, en refleksjon av karolingernes keiserlige perspektiv.

Ved delingen av riket i 817 fikk Ludvig tildelt Bayern, og begynte å styre det i 826. Han deltok i opprørene mot sin far i 830-833, og allierte seg med sin halvbror Karl den skallede mot sin bror Lothar I og hans krav om keiserlig overherredømme over hele Frankerriket etter deres fars død i 840. Ved traktaten i Verdun i 843 ble riket delt mellom brødrene i en vestlig, midtre og østlig del. Ludvig fikk tildelt de østlige delene. I 853 gjorde adelen i Karl den skalledes rike til opprør og søkte Ludvigs støtte. Han sendte sin sønn Ludvig den yngre til Aquitaine, og gikk vestover selv i 858 for å avsette halvbroren, men begge krigene mislyktes. Med fredsavtalen i Koblenz i 860 sa Ludvig fra seg alle krav på Karl den skalledes rike.

Da broren Lothar I døde i 855 ble hans landfordelt mellom hans sønner, og sønnen Lothar II arvet Lotharingia, men hadde ingen egne arvinger. Ludvig og Karl ble enig om dele hans land mellom seg ved hans død, men da han døde i 869 brøt Karl denne avtalen ved å annektere Lotharingia. Ludvig invaderte landet i 870, og konflikten ble løst ved traktaten i Meerssen ved at Lotharingia ble delt mellom dem; Ludvig fikk Friesland og de større områdene vest for Rhinen. I 865 og 872 delte Ludvig sitt rike mellom sine sønner Karloman, Ludvig den yngre og Karl den tykke. Uenighet mellom sønnene om fordelingen førte til opprører mellom sønnene i årene 861 og 873. Ludvig søkte uten hell å bli keiser etter broren Lothar, og på den tiden han døde forsøkte han igjen for å gå til krig mot broren Karl.

Liv og virke

Bakgrunn

Sin barndom tilbragte Ludvig ved sin farfar Karl den stores hoff, og det sies at Ludvig var sin farfar særskilt kjær.

Konge

Da Ludvig den fromme delte sitt rike mellom sine sønner i 817, fikk Ludvig Bayern og områdene rundt omkring, men han tiltrådte ikke sitt embete før i 825 i det han med en gang ble involvert i krig med venderne og sorberne langs rikets østre grense. I 827 giftet han seg med Emma, søster av hans stemor Judit og datter av Welf I, som hadde domener som strakk seg fra Alsace til Bayern. Straks deretter ble Ludvig involvert i bråket som oppstod på grunn av Judits streben etter å sikre et kongadømme til sin sønn Karl (senere kjent som Karl den skallete) og den dertil hørende kampen mellom Ludvig og hans brødre mot keiser Ludvig I.

Da den eldre Ludvig døde i 840 og hans eldste sønn Lothar I gjorde krav på hele riket, allierte Ludvig seg med sin halvbror Karl den skallede, og sammen beseiret de Lothar ved Fontenoy i juni 841. I juni 842 møttes de tre brødrene til en fredskonferanse på en øy i elven Saône, der de alle hadde utsett 40 representanter som skulle fastsette grensene mellom deres kongedømmet. Møtet resulterte i traktaten i Verdun som ble undertegnet i august 843, og innebar at Ludvig fikk størsteparten av Frankerriket øst for Rhinen og områdene omkring Speyer, Worms og Mainz på Rhinens venstre side. Dette territorium omfattet også Bayern, der Ludvig gjorde Regensburg til hovedstaden i et rike som omfattet Thüringen, Franken og Sachsen. Han kan sies å ga grunnlagt det tyske kongerike, selvn om hans anstrengelser for å holde det sammen var ganske beskjedne. Etter å ha slått ned et opprør i Sachsen i 842, overmannet han obotriterne og bekjempet bohemerne og moraverne og andre stammer. Men han var mindre fremgangsrik i sin kamp mot danske vikinger.

På samme tid ble det avholdt synoder og andre møter der lover ble fastslått for å forbedre ledelsen av kirken og staten. Under 853 og årene som fulgte gjorde Ludvig flere enn ett forsøk på å sikre tronen i Akvitanien, noe som etter krønikene i klostret i Fulda (Annales Fuldenses), folket i det landet tilbød Ludvig i deres forakt for Karl den skalledes dårlige styre. Oppmuntret av sine onkler Pippin II av Akvitanien og Karl, konge av Provence invaderte Ludvig - Karl den skallede klarte ikke engang å oppstille en armé mot angriperne. I 858 utferdigete Ludvig et kongebrev som ble datert «det førstr år av regjeringstiden i Vestfranken». Forræderi og deserteringer i hans armé og de akvitanske biskopenes lojalitet mot Karl, gjorde imidlertid at hele foretaket ble mislykket. Ludvig frasa seg kravene i en traktat som ble undetegnet i Koblenz den 7. juni 860.

I 855 døde keiser Lothar, og Ludvig og Karl synes å ha samarbeidet under en tid med planer på å dele Lothars eiendommer. Det ene som syntes å forpurre planene var Lothars sønner Lothar III, Ludvig II og Karl av Provence.

I 863 døde Karl, og nå kunne de dele Provence og Burgund mellom seg. Ved et møte i Metz i 868 kom de to kongene frem til en overenskommelse om oppdelingen, men da Lothar II døde i 869 var Ludvig den tyske alvorlig syk og hans armé var bundet opp av strider mot moraverne, noe som Karl den skalledee utnyttet til å forsyne seg med hele Lothars kongadømme. Da Ludvig var på bena igjen, klarte han med en krigstrussel å få Karl til å godta traktaten i Mersen som regulerte oppdelingen av riket mellom de to kongene.

Ludvigs siste år ble formørket av revolter fra hans sønner. Den eldste Karloman ledet opprør i 861 og 863, noe som Ludvigs andre sønn Ludvig den yngre tok etter, og senere også deres bror Karl den tykke. Rapporter om at keiser Ludvig II hadde dødd gjorde imidlertid at faren og sønnene forlikte seg med hverandre. Ludvig forsøkte derpå å vinne den keiserlige trone til Karloman. Med Ludvig II, slett ikke var dsød, og Karl den skallede, satte stopp for det.

Ludvig holdt på å forberede ytterligere krigstog. Imidlertid døde han den 28. september 876 i Frankfurt.

Han ble begravet i klosteret i Lorsch og etterlot seg tre sønner og tre døtre.

Av mange betraktes Ludvig som den mest kompetente av Ludvig den frommes sønner. Han klarte å opprettholde en relativt god orden for å ha regjert et rike som var under angrep fra vikinger, ungarere, moravere og andre stammer, og klarte å slå tilbake angrepene fra disse. Han levde i tett allianse med kirken mot hvilken han var svært generøs, og han arbeidet ivrig for å omvende sine hedenske naboer.

Referanser

Litteratur

• Dutton, Paul Edward (1990): «Beyond the Topos of Senescense: The Political Problems of Aged Carolingian Rulers» i: Sheehan, Michael M.: Aging and the Aged in Medieval Europe. Pontifical Institute of Medieval Studies.
• Geary, Patrick J. (2006): Women at the Beginning: Origin Myths from the Amazons to the Virgin Mary. Princeton University Press.
• Goldberg, Eric Joseph (2006): Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817-876. Cornell University Press.
• Gwatkin, Henry Melvill et al, red. (1957): The Cambridge Medieval History, 3, Macmillan.
• McKitterick, Rosamond (1999): The Frankish Kingdoms under the Carolingians. Longman.
• Reuter, Timothy (2013): Germany in the Early Middle Ages C. 800-1056. Routledge.
• Riche, Pierre (1993): The Carolingians: A Family who Forged Europe, University of Pennsylvania Press.
• Walsh, Michael J. (2007): A New Dictionary of Saints: East and West. Liturgical Press.

Eksterne lenker

(en) Louis the German – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• (de) Verk av og om Louis the German i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Publikasjoner om Louis the German i Regesta Imperii